Treningslogg ved vintersolverv

Solen varmet godt i sjela forrige lørdag

I dag er det vintersolverv, årets korteste dag. Fra i morgen av går vi mot lysere tider nok en gang. I følge wikipedia bør man på vintersolverv unngå å bake, og ikke arbeide med noe som blir dreid rundt. I tillegg skulle juleølet være ferdig så det ikke skulle komme "solverv" i det. Spør meg ikke hvordan slikt øl smaker! Kanskje man blir ekstra uggen dagen derpå hvis det er solverv i ølet? Vel, ingen fare for at jeg skal bedrive noen av de ovenstående aktivitetene i dag - jeg har, som så mange ganger før, nedprioritert julebakst og rulling av sengetøy og duker osv, ei heller driver jeg med dreing av kjeramikk. Istedetfor tok jeg meg en tur ut i Marka med dekkene mine for å markere dagen, og se om jeg fikk et glimt av solen. Det var lite sol i dag, men til gjengjeld var det snøkledte veier og det begynte å snø store deilige snøflak som satte julestemningen.

Barna i Sørkedalen prøvde å slenge på ekstra vekt, men jeg syns det var tungt nok med de 2 dekkene mine!

De siste 3 ukene har vært preget av reising, samt juletilstelninger flere ganger i uken, noe som har gjort det litt ekstra krevende å få tid til treningen. Men jeg har klart å rydde tid til noen dekkturer hver uke, og det er jeg fornøyd med. Uke 49 var jeg i Wien store deler av uken. Heldigvis rakk jeg å få med meg treningen til Barbro før jeg reiste, en skikkelig bra bakkeintervall, så da kunne jeg reise til Wien med god samvittighet. I tillegg fikk jeg en liten løpeøkt på treningsrommet på hotellet den ene dagen. Jeg kom hjem sent lørdag kveld, og fikk avsluttet uken med en dekktur fra Sørkedalen til Kobberhaugen på glattisen. Der var det like hyggelig julestemning som sist, og peisen varmet kalde våte føtter når man satte seg helt inntil.

Sesongavslutning for tirsdagstreningen

Uke 50 fikk jeg også kjørt meg med bakkeintervallene til Barbro. Utover det ble det lite trening denne uken, og derfor var jeg innbitt på at jeg SKULLE gå med 2 dekk opp langs Wyller på lørdagen. Jeg fikk med Hilde som pakket sekken tungt, og det hjelper ekstremt på psyken å ha selskap når det er tungt  og svir av syre i bena. Vi kom oss opp! Og feiret med en bedre lunsj på Tryvannstua. Det er fint lite som slår varm kakao med krem når jeg er kald og sliten. Jeg er og blir en "sucker" for litt kvalmende greier, og når jeg får ekte krem i kakaoen min er lykken komplett!

Uke 51 startet med nok en økt med bakkeintervallene til Barbro. Tirsdag var det sesongavslutning for tirsdagstreningen til Hvitserk, og den fikk jeg heldigvis med meg. Morten og Svend Erik styrer showet på tirsdagstreningen, og de stilte med julekaker og varm gløgg på toppen! I tillegg hadde Svend Erik ankommet litt før oss, og ordnet istand bål. Utrolig stemingsfullt i den kalde mørke vinterskogen!
De påfølgende dagene har vært preget av mere julefestivitas og lite trening, og derfor kjente jeg at jeg trengte en dekktur til før juleroen kan senke seg og treningsuken kan avsluttes. Man blir litt mentalt lei av å gå de samme turene om igjen og om igjen, så i dag trengte jeg et seneskifte og valgte meg lysløypa som kveiler seg langs Korken. Også i dag hadde jeg to dekk på slep. Det er tungt som bare det, men det føles litt godt psykisk å bli vant til mere belastning enn det ene dekket jeg har gått med lenge. Nå er skogen virkelig vinterkledt, så hvis temperaturen holder seg, tipper jeg vi snart har skiføre i Marka, og DA skal det bli fart på sakene. Jeg gleder meg sånn til å kunne ta kveldsturer på ski etter jobb, og til litt lengre turer i helgene. Det bare MÅ bli en sånn vinter som vi hadde i 2012 - og jeg har trua på at det blir det.

Den fine fine byen min

Nå kan juleuken og juleroen komme! Hvis det ikke blir noen blogginnlegg innen julaften, ønsker jeg alt godtfolk en riktig god jul!

God jul!!

"Treningslogg" uke 45-48

Nå er det lenge siden forrige treningslogg, og det er rett og slett litt blankt for meg akkurat hvordan treningen har vært disse ukene. Enten så har jeg fortrengt det, fordi det har vært fryktelig sparsomt, eller så er jeg bare blitt gammel og glemsk. Jeg har tittet i almanakken min (ja, jeg er såpass gammeldags at jeg har en slik!), og har klart å rekonstruere ukene sånn passe.
De siste ukene bærer preg av lite trening, struktur og målrettethet. Etter at jeg måtte ta det rolig en stund (som fortalt tidligere) ble det kanskje slik at den bedagelige varianten av meg vant litt. I tillegg har været vært så vått og grått og kjipt at det ikke har fristet til hverken tur, bilder eller eventyr det er verdt å berette om. Det har rett og slett vært et evigvarende "pessvær"!

Her er de forrige ukene, rent treningsmessig:

Uke 45:
Mandag: PT med Barbro (tror jeg). Isåfall var det intervalløping.
Lørdag: Dekktur i Wyller før nattevakt. (Dette er jeg stolt av at jeg klarte fordi jeg sjelden trener før
             nattevakt).

Uke 46:
Mandag: PT med Barbro (tror jeg). Intervalløp.

Uke 47:
Syk tilnærmet hele uken.
Lørdag: Prøvde meg på yoga for første gang i mitt liv. Det het "slow down yoga" og var rett og slett til å le av. Vet ikke om jeg rekker å skildre det nå, men kort fortalt var det litt for mange damer og pledd i et mørkt rom. Jeg følte jeg var kommet til et ME rom med ALTFOR mye østrogen i, og måtte konsentrere meg for ikke å begynne å le. Da hadde jeg nok ikke klart å stoppe! Jeg tror nok egentlig yoga er noe jeg kan ha sansen for, men slow down yoga skal jeg holde meg unna.

Uke 48:
Mandag: PT med Barbro (tror jeg). Intervalløp.
Tirsdag: Tur til Brunkollen med Grønlandsfolket, som tidligere beskrevet i forrige blogginnlegg.
Lørdag: Rolig dekktur fra Sørkedalen til Kobberhaugen med 1 dekk.


Som man kan se av de forrige treningsukene, bærer de ikke preg av at jeg er uttalt treningsnarkoman. Ei heller kan man tolke det som at jeg trener til Grønlandstur. Men, kanskje jeg trengte det? Nå har jeg hvertfall mye energi igjen, og kjenner at det er deilig å trene og å være på tur. Begge skogsturene jeg hadde forrige uke ga en liten dæsj livsgnist, og har lokket fram treningsiveren igjen. På lørdag, mens veldig mange andre prioriterte å få pyntet hjemmene sine til advent (hvertfall av det jeg kunne se på sosiale medier), eller begynte julegaveshoppingen i den grå asfaltbyen, opplevde jeg begynnende vinter og julestemning i Marka, og følte meg heldig som var i den eksklusive lille klubben som fikk oppleve nettopp det; Jeg var nemlig på dekktur fra Sørkedalen til Kobberhaugen. I det man kom innover i Sørkedalen, lå et deilig tynt hvitt teppe av snø og frost på bakken. Innover mot Kobberhaugen var det ikke mange man traff på, og jeg begynte å lure på om det faktisk kom til å være åpent på hytta. Det var det. Det hørtes forsiktige dunk av arbeid og dugnad utenfor. Og da vi kom inn, så vi at juletreet akkurat var satt på plass inne i storstua, julepynten ble funnet fram, og juletrelysene rullet ut.

Kobberhaugen i juleprakt

Det var rett og slett så hyggelig å sitte der og nyte vaffel og varm drikke, mens søte dugnadsmennesker pyntet juletre og satte opp nisser rundt på bjelkene og peishyllen! Da tenkte jeg at det var litt synd på alle de som sikkert stresset i byen og ikke var klar over juleeventyret som utspant seg kun noen kilometer unna. Så, hvis dere har tid, dra ut i Marka. Hyttene ligger der, julepyntet og fine, og sannsynligvis er det fyr på peisen og varme på vaffeljernet. Ha en fin uke!

Førjulshygge på Brunkollen

De siste ukene har det ligget et grått, vått, kaldt teppe av regn over Osloområdet. Litt som et vått laken man har fått kastet over seg, som klebrer seg til en slik at det er vanskelig å løfte det av og se andre folk. Det har m.a.o. vært tøffe tak! Været kom vel omtrent da Turid var overtrent (akkurat nå rødmer jeg når jeg ser ordet "overtrent", for det er jeg definitivt ikke nå lenger). Rent treningsmessig var det noen uker med restitusjon før planen egentlig var å begynne treningen igjen. Altså, jeg har BEGYNT, men det har liksom ikke vært den strukturen som tidligere. Idet jeg mistet strukturen på treningsuka mi begynte homla å suse. For det er jo så deilig og fristende å veskelsvis være sosial og ligge litt på sofaen foran tv'en, og la treningen komme i andre rekke! Så sånn har det vel vært i det siste. Litt trening. Litt å ligge i hi. Litt sosialt. Også en uke hvor jeg var syk. Og sånn kan ukene gå før man innser at det har blitt litt for lite trening på en stund. Nuvel, ingenting å grine over det, bare registrere det og så endre fokus igjen.

Jeg tror ikke jeg er alene om å ha kjent været tyngende de siste ukene. November er vel ikke akkurat favorittmåneden til flertallet der ute. Før, da jeg hadde enda mere hang til det horisontale levesett, var november en måned hvor jeg med god samvittighet pga drittvær ute, kunne bure meg inne med en god og lang tvserie. Nå må jeg si meg enig med flertallet om at november er kjip, og at man like godt kan reise til varmere strøk i påvente av skikkelig vintervær hjemme. De siste dagene har det imidlertid blitt kaldere i byen. Bilen må skrapes på morgenen, regnet har stoppet og sola har tittet fram som en underlig varm, strålende sak på himmelen. Og på sosiale medier har man kunnet se flere og flere vinterbilder fra områder ikke altfor mange timer fra byen; Den kalde fine tida er på vei, hurra!

Magisk vinternatt i skogen

Tirsdag var været nettopp sånn, sol, litt kaldt og en lovnad om vinter i luften. Og grønlandsgjengen skulle for en gangs skyld la dekkene ligge, og gå med kun lett oppakning til Brunkollen på ettermiddagen for et aldri så lite julebord. Brunkollen har blitt en favoritt etter bare noen turer dit. Det er så hyggelig der med laftete vegger i stua og peis i hjørnet. For noen uker siden da vi var der, la Christian F merke til en lapp om at de skulle ha pinnekjøttkveld denne uken. Han tok initiativet til å samle de av grønlandsfolket som måtte ønske og evne å komme seg dit på en helt allminnelig tirsdag til det man vel kan kalle et julebord. Totalt ble vi 9 stykk som fikk nyte den deilige maten, drikken og stemingen der oppe i vinterkvelden. Det var full stue da vi kom. Alle bord var dekket og reservert. De skulle ha 2 bordsetninger (hvertfall tirsdagen) og totalt skulle 300 stykker opp dit og spise pinnekjøtt ila de neste 3 dagene.

Den hyggeligste gjeng samlet på Brunkollen

Det var en så hyggelig kveld! I går gikk jeg bare rundt og smilte fordi jeg hadde kost meg sånn. Hva gjør det vel at kroppen er bittelitt sliten etter å ha fått noen timer mindre i senga, når sjela jubler?! Det er sånne kvelder jeg bare ELSKER. Når man har tid til å snakke og bli bedre kjent også utenfor dekkløypa. Og de er så fine, disse menneskene jeg skal være på tur med i 3-4 uker, at det er så jeg må klype meg i armen og si til meg selv at jeg er fryktelig glad jeg bare hoppet i det, og meldte meg på denne turen helt alene. Jeg hadde nemlig mine betenkeligheter før jeg meldte meg på, nettopp fordi jeg ikke hadde klart å verve noen av venninnene mine, eller bror, og fryktet at det ville være en stor utfordring for psyken å være på en slik tur uten noen nære venner. Nå er jeg bare sjeleglad for at lysten på Grønlandseventyret ble større enn frykten for å skulle gjøre det "alene".

I påvente av at vinteren skal komme, med turer til Finse og Hardangervidda og andre fjell, i påvente av langrenn i Marka, fjellski med pulk og toppturer i pudder, og alt det morsomme jeg har tenkt til å gjøre i vinter, er kvelden på tirsdag en karamell jeg skal suge en liten stund på og kose meg med. Og den er allerede lagt som en liten diamant i skattekista mi.

Treningslogg uke 42-44

HURRA! Turid er tilbake i normal gjenge igjen, og det kjennes så godt! Jeg må innrømme at jeg har vært litt stressa de siste ukene fordi jeg ikke var i slag og redd for at overtrentheten skulle sette seg skikkelig. For en utenforstående person kan det høres ut som krisemaksimering av et lite problem, men for meg har det vært en reell frykt for at jeg kanskje ikke er egnet til dette Grønlandsprosjektet, og at det kan ende med at jeg ikke får trent meg opp til å kunne være med på turen. Også har jeg vært frustrert fordi jeg inntil uke 42 har kjent meg sprek og fint innenfor tidsskjemaet for opptreningen til det store målet.

Lazy Sunday - fordi jeg fortjener det!

Vel, man må jo bare ta det rasjonelt (og prøve å holde emosjonene unna, hehe): Løse det aktuelle problemet og forebygge liknende problem i framtiden. Det første jeg gjorde var å konsultere min gode venn og kollega Peder Myhre som jeg vil si har skikkelig peiling på dette og bl.a. kan skilte med sjukt gode tider på Birken (han var i mål før jeg hadde rukket å ta på meg skiene) og nylig NM i roing. Som jeg skrev i forrige blogginnlegg så har det blitt for mye av høyintesitetstrening og dermed for lite restitusjon, og dette gjorde han meg oppmerksom på (litt utrolig at jeg ikke har sett det selv!). Jeg ga meg selv helt treningsstopp i en uke for at kroppen kunne få restituert seg skikkelig. Det var greit det, selv om jeg følte litt at jeg skulket trening. Også skal man ikke undervurdere hvilken effekt trening har på humøret. Etter en høst med jevnt påfyll av endorfiner har jeg følt meg litt nede og daff uten treningen. Derfor var det sinnsykt deilig at det for lenge siden var planlagt hyttetur på Hovden med et godt knippe venninner forrige helg. Akkurat det jeg trengte. God mat og drikke, godt samvær og rolig tur i duskregnet gjorde godt!

Verdens beste medisin - hyttetur med bra folk

Forrige uke hadde jeg en time med Barbro på Myrens hvor vi la en ny treningsplan med dekkturene som hovedfokus. I tillegg skal jeg prøve meg på en dag i uken med rolig løping, og en med rolig styrketrening. All right! Så, etter ca 1,5 uke uten trening var jeg klar for å teste dekkene igjen denne uken. Jeg tenkte det var greit å forsøke i ro og mak på egenhånd på onsdag. Jeg fikk heldigvis følge av Athos, og vi dro av gårde med et dekk (det store) fra Bogstad opp langs Wyller. Vi gikk ikke helt opp til heisen på Tryvann, men snudde ved heishuset på toppen av Wyller. Det holdt det! I tillegg var det skikkelig mørkt, og jeg ble akutt sulten, og nok en gang hadde jeg ikke med NOE energi på turen. Når skal jeg lære?!! Til tross for dette var det en fin tur, og jeg kjente ikke egentlig noe til surhet i lår e.l. Jippi.
Dette var onsdag. Fredag kjente jeg meg støl og sliten, og plutselig klarte jeg ikke å skjønne om jeg bare var normalt støl (som jo er naturlig 2 dager etter at man har trent), eller om det var denne skumle "sygdommen" som la en klam hånd om meg igjen. Jeg måtte spørre Peder som ble helt oppgitt! Han mente jeg måtte "snap out of it" og bare dra på den planlagte dekkturen på lørdag. Ok, greit å bli fortalt rett ut at man må gi seg med følerier.

Så i går var jeg på dekktur til Brunkollen med kommende Grønlandsfarere - Birger, Christian F og Tone. Vi dro av gårde tidlig, oppmøte Fossum kl 09 i duskregn og tåke. Jeg tok kun et dekk (det store). Sist jeg gikk her hadde jeg jo 2 stykk, og det var uken etter dette at jeg gikk ned for telling. Med fare for å være en irriterende friskus, så må jeg bare si at det var skikkelig digg å starte dagen med en god, tung tur, med deilig regntung skog rundt! Og på Brunkollen var det fyr på peisen og skolebrødene var akkurat like gode som sist. Jeg kom ned fra turen og tenkte "hurra, nå friskmelder jeg herved meg selv". I tillegg så blir jeg bare så glad av dette hårete prosjektet mitt, og alt det bringer med seg. For det genererer så mye mer enn bare selve Grønlandsturen. Jeg blir kjent med masse fine folk, får fine turer i steder av Osloområdet jeg vanligvis ikke bruker, og jeg har f.eks. vært mye mere ute denne høsten enn jeg vanligvis er.

Sånn. Nå setter jeg snart søndagspunktum. Hilsen en horisontal Turid som er litt redusert etter årets første julebord.

Utrolig hyggelig dekktur med Tone, Birger og Christian

Uke 42:
Mandag: Intervallløping med Barbro. 4-5 minutters drag. Sykt slitsomt.
Tirsdag: Fri
Onsdag: Fri
Torsdag: Styrketrening med Lars Erik. Erika går ned for telling tidlig i treningen med støle, sure, stive ben og en kropp som ikke har noe å gi.
Fredag: Fri
Lørdag: Fri
Søndag: Fri

Uke 43:
Mandag-fredag: Fri.
Lørdag og søndag: ROLIG tur i fjellet.

Uke 44: 
Mandag: Fri
Tirsdag: Fri
Onsdag: Dekktur med Athos Bogstad-Wyller. Ikke helt opp til Tryvann.
Tordag: Rolig gjennomgang av styrkeprogrammet med Barbro.
Fredag: Fri
Lørdag: Dekktur Fossum-Brunkollen (1 stort dekk), 16 km, hastighet 5km/t.
Søndag: Fri

Tøffe tak for Turid - et ekte i-landsproblem

Som Lars Monsen sa i Canada på Tvers, eller hvertfall som jeg og søsteren min har innbilt oss at han sa (for jeg har sett hele serien igjen, og jeg tror faktisk ikke jeg hørte EN gang at han sa nettopp det!): "Nå eeeerre tøft!".

Nå gleder jeg meg til vinteren - sukk!

For frøken Monsen har det litt tøft på treningsfronten for tiden, og det påvirker jo lett den generelle sinnstilstanden min og da. Jeg har jo satt igang med treningen med stor iver og glede, og kjørt på i et par måneder nå. Men plutselig vil ikke kroppen lystre helt. Musklene er såre, jeg blir fort sliten, og jeg har smerter i bekkenet ved enkelte bevegelser som gjør at jeg føler meg som den 90 år gamle damen som bor inni meg et sted (og som forøvrig elsker eggelikør, krystall og portvin). Jeg har innsett at jeg ikke har gitt meg selv nok restitusjon i høst, og dermed er et snev overtrent. Restisusjon har aldri tidligere vært noen problem for meg som er tilsvarende glad i det horisontale livet med en TV serie foran meg, som i friluftslivet. Det har alltid vært en veldig fin balanse der, med unntak av enkelte perioder hvor det horisontale livet har vært det dominerende, dog begynner disse periodene å være litt tilbake i tid nå.

Vel, i høst har vel Turid fått råde litt fritt over meg selv og alle mine andre alter egoer (og, nei, jeg benekter fremdeles at jeg har en spaltet personlighet, hehe), og hun har tatt litt av. Jeg skjønner jo det. Herregud, endelig skal hun få gå over Grønland, det er klart hun må få trekke dekk da! 

Siden jeg har oppdaget dette så raskt, håper jeg at jeg klarer å snu det fort og. Så siden forrige torsdag har jeg hatt treningsfri, og tenker at jeg kan prøve meg på litt trening til uken igjen. Men jeg innser at jeg har trent litt feil, fordi de fleste øktene jeg har hatt hver uke har vært såpass harde. Selv de som har skullet være rolige og lange har blitt litt for harde. Den siste sånn "langøkten" var søndag for 1,5 uke siden da jeg, Christian og Espen fra Grønlandsgjengen trakk dekk til Brunkollen. Jeg følte på at det var på tide å øke belastningen med et dekk til, så det ble egentlig en ganske tung tur på 1,6 mil. Jeg burde ha skjønt at det kanskje var litt mye å dagen etter skulle ha intervalltrening med PT Barbro, og deretter PT styrke på torsdagen, men det skjønte jeg ikke før kroppen sa stopp. Vel, nå har jeg skjønt det da, så jeg får bare finne ut en litt ny treningsstrategi. Heldigvis har jeg ressurspersoner rundt meg som kan hjelpe meg med det!

Min amerikanske slekt vil ikke like capsen her, men:
Jeg har dessverre ingen Oakland A's caps, og denne hjalp
mot regnet. Athos var forresten med og ga meg bittelitt ekstra
trekkehjelp, han var i storform.

Turen til Brunkollen den søndagen startet med en skikkelig regntung morgen. Jeg hadde aldri giddet legge ut på tur om jeg ikke allerede hadde avtalt med Christian og Espen. Det tror jeg ikke de hadde heller. Heldigvis hadde vi avtalt, for det endte opp med å bli en solfyllt høstdag med skoleboller på toppen, og lovnad om pinnekjøttmiddag der i november. Men det beste av alt med den turen, var at vi traff en eldre mann på starten. Han kom i frisk gange fra skogen til parkeringsplassområdet, og spurte kjekt om vi skulle til Antarktis. Vi har etterhvert blitt vant til å svare på disse spørsmålene fra folk som er herlig nysgjerrige, men vi tenkte jo ikke at han visste hva han snakket om. Vi svarte pent at vi nok ikke skulle til Antarktis (selv om noen av oss har en drøm om det), men at det er Grønland som skal krysses. Ordene flommet ut av munnen hans så vi ikke helt klarte å henge med. Han hadde nemlig vært på Antarktis for noen år siden. Hva?! Sier du at du var på Antarktis for noen år siden?!! Når da? Og, hvor gammel er du? Joda, han var der til Amundsenjubileet i 2011 da det var 100 år
siden Amundsen nådde Sydpolen, den gang var han 78 år (eller 79, u.t. husker ikke helt) - den eldste som har vært på Sydpolen visstnok. Hjelpes! Jeg blir imponert! Jeg måtte jo spørre om så mye som jeg klarte. Hvor gikk du fra og til, med hvem gikk du? Jeg fikk ikke helt klarhet i detaljene, men han gikk med turkompisen, Børge (Ousland, selvfølgelig). Og på polpunktet traff han Jens (vår tidligere statsminister) som han kjenner fra før og overrakte han en klokke som han hadde hatt på seg under turen der. Klokken var nemlig Amundsen sin. Denne mannens bestefar var med Amundsen til Antarktis, Stubberud het han, og han fikk klokken av Amundsen som senere gikk i arv. Et slags deilig historisk polargufs for gjennom meg! Så nært i historien det egentlig er siden Amundsen nådde Sydpolen. Denne mannen foran meg var barnebarnet til en som faktisk hadde vært med på det hele, og som jeg faktisk hadde lest om i Huntfords spennende beretning om kappløpet mellom Scott og Amundsen. Shit ass!!

Videre kunne han fortelle at han egentlig skulle ha krysset Grønland selv for noen uker siden med Børge. Men fordi han hadde pådratt seg en rekke ribbeinsbrudd, ca 7, måtte turen avlyses. Nå hadde han vært på tur i skogen og skulle hjem og ta det med ro for å la ribbeina gro - eller noe sånn.

Man blir litt målløs av beundring av å møte så vitale eldre mennesker. Jeg digger det. At noen bare lar alder få være et vilkårlig tall, og ikke lar seg stoppe eller styre av det. Et skikkelig forbilde som jeg skal prøve å huske når jeg føler meg som den 90 år gamle damen! Og, han er en påminnelse om at det aldri er for sent å legge planer eller å følge drømmene sine.

Inspirerende lektyre til de høstmørke kvelder.

Treningslogg uke 38-41

Hjelp! Nå er det lenge siden forrige treningslogg. Så lenge, at jeg dessverre har mistet litt oversikten. Det dreier seg om 4 uker, dvs. at jeg har måttet finne fram mine skippertaksevner for å komme på hvilke dager jeg trente og hva jeg gjorde. Jeg tror jeg har klart å erindre dette korrekt, dog kommer jeg ikke på alle distanser som er tilbakelagt. Vel vel.

Uke 38:
Mandag - fri (nattevakt)
Tirsdag - fri/skulk (dvs. at jeg ikke orket dekktrening i postvaktkomaen min)
Onsdag - dekktur m/1 dekk Sognsvann-Ullevålseter-Sognsvann
Torsdag - PT gruppetime med Lars Erik. Sirkeltrening styrke ben, armer, mage og rygg
Fredag - fri
Lørdag - fri
Søndag - liten joggetur i Krakow rundt Planty + langs Wisla til der hvor man løper opp til borgen

Uke 39:
Mandag - her husker jeg ikke om jeg var på PT trening med Barbro eller lå strak på divanen (jeg heller
                mot å tro at det var sistnevnte)
Tirsdag - fri
Onsdag - dekktur i etterhvert bekmørke fra Bogstad opp mot Wyller. Kortet ned tur pga mangel på
               hodelykt og plutselig frykt for at jeg skulle hisse på meg en elg med bråket fra dekket
Torsdag - PT gruppetime med Lars Erik.
Fredag - fri
Lørdag - Nordmarka på langs med ca 20 (?) på ryggen. Grua - Sandungen
Søndag - Fortsettelse av Nordmarka på langs. Sandungen - Sognsvann. Totalt 46 km på de 2 dagene

Uke 40:
Trente ikke EN dag denne uken. Først pga vannblemmer under føttene og senere fordi jeg hvilte på mine laubær. Det må vel være lov en gang i mellom, eller?

Uke 41:
Mandag - PT gruppetime med Barbro. Løpetime m/4-5 min. intervall, en avart av elghufs uten staver
                (kortere/lettere steg, jeg har valgt å kalle den hjortehufs)
Tirsdag - dekktrening med Hvitserkgruppen fra Bogstad langs Wyller. Prøvde å legge til et mindre
               dekk til det store jeg allerede har. Måtte ta det av ved bommen fordi det ble for tungt i forhold
               til tempoet i gruppen
Onsdag - fri
Torsdag - PT gruppetime med Lars Erik. Sirkeltrening styrke ben, armer, mage og rygg
Fredag - fri
Lørdag - fri
Søndag - dekktur med 1 stort og 1 lite dekk Fossum - Brunkollen - Fossum, 16 km

Athos tilbake i normal form noen uker etter all dramatikken. For han er lykken å stirre endene på Sognsvann i senk.

Puh! Det var det! Jeg ser jo i følge loggen  at det går litt opp og ned med treningen. Uke 40 er kanskje ikke noe å skryte av, men så tror jeg allikevel at det er viktig å lytte litt (men ikke for mye) til kroppen og ta det med ro når man er sliten. Jeg merker jevnt over at jeg blir sliten etter de treningsøktene jeg har,  og at både matlyst og søvnbehov er økt. Så gjelder det å ikke erstatte absolutt alle kaloriene man forbrenner ila treningen.

Nå kaller søvnen! God natt fra hovedstaden.

Mørketid og flotte kvinner

Fra den fine mørke tiden på Helgeland

Nå har det gått litt for trått med bloggingen! Ikke meningen altså, men pga problemer med internettet ble terskelen plutselig høyere for å skrive innlegg og ordne med layouten osv. Nå har det imidlertid ordnet seg med de tekniske problemene, og jeg satser på å være tilbake i normal gjenge igjen. Det er bl.a. en stund siden forrige treningslogg, den kommer i slutten av helgen, og vil vise at det har gått litt opp og ned.

I går var jeg på konsert med Kari Bremnes. Jeg falt pladask for Kari da jeg var på konsert med henne i Bodø i 2007. Det var min første høst i nord, hadde vel begynt å bli mørkere og kaldere, og Karis magi, livsvisdom, tekster og musikk traff rett i hjertet. Jeg hadde ikke hørt noe på musikken hennes tidligere, men denne kvinnen visste litt om livet og kjærligheten, og om Nord Norges magiske verden. Jeg var frelst! Siden da har jeg vært på ganske mange konserter med henne, alle like bra syns jeg. Og når høsten blir mørkere og kaldere, er det nesten obligatorisk å finne fram musikken hennes igjen, som et deilig akkompagnement til livets kollokvie, gjerne med litt deilig, passe tung, rødvin til. Yess, en klisje! Men likefullt et faktum. 

Dønnamannen med melisdryss

I går forholdt jeg meg nesten litt likegyldig til at jeg skulle på Kari Bremnes konsert. Kanskje hadde jeg blitt for bortskjemt og blasert? Eller så var det Osloberta i meg som tenkte: Er Kari virkelig SÅÅÅ fantastisk? Uansett så hadde jeg jo vært på konsert med henne en del ganger før. Bianca (Bodøvenninne fra Tromsø - hehe)  hadde fikset billetter, og hun forholdt seg definitivt ikke avmålt til den kommende konserten. Godt jeg har henne. Som bl.a. alltid vet å skaffe billetter til bra konserter. 
For "ho Karsjhi" var selvfølgelig like fantastisk og magiskapende og tilstede som hun alltid er! Med sin fantastiske stemme, nordnorske humor, det kule bandet, og med sanger som Hurtigruta og Fyret ved Tornehamn, vekket hun nordlendingen i meg igjen. Og nå kjenner jeg at jeg gleder meg til den mørke, kalde, deilige tiden!

Og best som jeg satt der vekket hun frøken Monsen i meg og: Hun hadde en sang som jeg aldri har hørt før, om Wanny Woldstad. Wanny var første kvinnelige fangstmann på Svalbard, og første kvinnelige drosjesjåfør i Tromsø, gift 2 ganger, og hadde 2 sønner. Som drosjesjåfør traff hun en kjekk mann som var fangstmann på Svalbard. Og i 1932 dro hun over og overvintret der med denne Anders, hvor hun  var fangstkvinne på lik linje med mennene. Jeg blir så fasinert. Det må ha vært litt av en kvinne! Jeg ser for meg at hun må ha vært en eventyrer og en sterk person, som ikke lot seg stanse av normer. Lurer på hva de fine Tromsøfruene sa om henne når de var på konditori. Hvis hun var et samtaleemne, kan jeg tenke meg at hun ikke falt helt i smak hos fruene. Dette vet jeg jo ingenting om, så med fare for å gjøre noen urett, må dere ta dette med en klype salt.

Vel. For Turid seiler hun opp som et stort ideal, og jeg akter å finne ut mer om henne. Lurer på om jeg allerede i morgen skal kjøpe meg boken "Polarheltinner".

Ha en fin helg, både kvinner og menn. Jeg kan anbefale en liten dose Kari nå som mørket er i ferd med å omfavne oss, da blir tida så magisk og fin.

Padletur fra Herøy til Vega i januar 2009

Drømmen om Demmevass og andre eventyrlige turer

Store Sandungen i morgensol

I ganske lang tid nå har jeg hatt en drøm om å komme meg til Demmevasshytta. Det er en av Turistforeningens (eller skal jeg egosentrisk begynne å kalle det Turidsforeningen og ta all T-merking som et kompliment?) vanskeligst fremkommelige hytter, der den ligger på vestsiden av Hardangerjøkulen. Fordi man må over isbre for å komme dit, krever det brekunnskap, noe jeg ikke har, og hytta fremstår derfor som et slags Soria Moria slott. Den ble bygget i 1896, og jeg kan bare forestille meg all den historien som sitter i veggene. Også har jeg hørt at hytteboken daterer langt tilbake i tid. Så spennende!

En venninne var på førjulstur dit på ski for noen år siden, og det hørtes så magisk ut. Dra på tur dit i adventstiden, når vinteren har kommet ordentlig i fjellet og mørketiden omfavner oss. Og kanskje spise pinnekjøtt med akevitt til mens man venter på julen...

Denne helgen var det planer om nettopp en tur til Demmevass. Ikke en vintertur, men en tur på tampen av høsten der oppe, uten ski. Det lå an til å bli en liten gjeng som skulle av gårde fra fredag til søndag, med tog fra Oslo S til Finse litt tidlig på dagen/ettermiddagen fredag. Bare tanken på å sette seg på toget og fraktes til fjells, kanskje med en øl mens man rister av seg hverdagen, var nok til å glede seg. Men, været ville ikke være med på dette! Ettersom helgen nærmet seg ble værvarselet verre og verre. Det var spådd mye nedbør i form av regn og snø, og kraftig vind. Hjertet mitt sank som et blylodd idet jeg fikk beskjed om at turen ble avlyst. Litt som den gangen da jeg var liten og jeg og bror kranglet så mye i bilen på vei til Esther (godteributikken i Kirkeveien) for å kjøpe lørdagsgodt at turen ble avlyst og vi måtte klare oss uten søtsaker.

Lunsj i sola ved Gjerdingen

Plan B var tur i Marka. Nordmarka på langs fra nord til sør, fra Grua til Sognsvann. Etter at jeg fikk ristet av meg skuffelsen over at Demmevassturen gikk i vasken, vokste trua på ekspedisjon i Nordmarka. Lørdag morgen møtte 6 stykk på Oslo S klare for å ta eventyrtoget til Grua og legge ut på Ekspedisjon Nordmarka på langs. Teamet bestod av 3 kvinner og 3 menn. Alle kjente noen, men ingen kjente alle.
Kartet ble studert mens toget tok oss nordover. Området rundt Spålen hadde blitt anbefalt til en av oss. Det ville føre til en relativt lengre tur. Vi bestemte oss for å ta den litt kortere "klassikeren" fra Grua, via Mylla, over Bislingen, ned til Gjerdingen og så på østsiden av vannet, deretter til Katnosa, med et besøk på Milorg hytta som jeg stadig blir begeistret for når jeg kommer der på langrenn, så over til Sandungen hvor ekspedisjonsleder forespeilet en fin teltplass hvor han hadde vært en gang tidligere. Dag 2 var planen via Kikut og til Sognsvann, og voila! Nordmarka ville være ferdig forsert på langs.

Det var en helt fantastisk dag! Varmt når vi var i le av vinden, som vi kun kortvarig ble eksponert for ved de store vannene. I retrospektoskopet framstod det som en nobrainer at dette var plan B framfor vinterstormen som herjet på Finse. Her egget blåbærene mot oss i lyngen, store som plommer og fremdeles deilig søte og spenstige. Og soppen stod klar til å plukkes av vår soppekspert.
Jeg vil ikke si at vi gikk oss vill, men et par ganger mistet vi stien. I iveren over bl.a. å diskutere hvilken pølse man skulle valgt seg hvis det var det eneste man skulle spise resten av livet, glemte vi alle å se etter den blå merkingen. Det kan jo være vanskelig å måtte bestemme seg for om man ville valgt pepperoni, grillpølse, reinpølse, elgpølse, wienerpølse eller annet! Men det tok sjelden lang tid før merkingen ble funnet igjen. Ingen sak for Turid og co!

På vei ned til Sandungen

Undertegnede hadde med iver fortalt om Milorghytten ved Katnosa hvor stemingen er stor på trammen på vinteren når man går marka på langs. Jeg var klar over at det ikke ville være overfylt med folk der nå, og trolig ingen servering, men hytta fasinerer meg. De andre var også keene på å se hva dette var. Det ble litt "one time at bandcamp" med Milorghytta og med "hver gang jeg kommer her på ski......". Vel, hytta var litt vanskeligere å finne når jeg ikke kom over vannet på Katnosa som jeg "vanligvis" gjør. Den fikk stå i fred for oss denne helgen. Foruten dette nådde ekspedisjonen alle sine delmål og med ok tid. Hadde det vært 71 grader nord, hadde vi vunnet episodens etappe!

Vi slo leir mellom Vesle og Store Sandungen, i rimelig god le for vinden. Der var det allerede bålplass klar til oss. Ekspedisjonens egen bålmester, Ole, gjorde en hederlig innsats med et standard-, men skikkelig, firkantbål. På forhånd hadde han ønsket seg en øks til hugging av ved, og frøken Monsen hadde tilfeldigvis liggende en liten lettøks hjemme som ennå var ubrukt. Herlig å kunne føle at man har utstyret i orden, haha. Takk til tante Kari som ga den til meg i julegave i fjor, hun vet å utstyre sin niese.

Bålmesteren i arbeid

Med et realt bål var det dermed god steming på Sandungen lørdag kveld! Åh, som jeg elsker sånne turer! Dagen etter våknet vi opp til DEN soloppgangen over blikkstille vann. Noen våknet før andre, og det ble en langsom, doven start på dagen. Det ble til og med disket opp med pannekaker og stekt sopp - slikt faller i smak for et luksusdyr som meg, hehe.

Søndag ble minst like fin som dagen før. Vi brøt leir ganske sent og tok like gjerne en liten topptur på vei til Kikut. Kikuttoppen var litt vanskelig å skjønne seg på for oss. Jeg tror vi var på 2 topper før vi på 3. topp skjønte at de andre to ikke hadde vært Kikuttoppen, 612 moh. Personlig hadde jeg jo vært der før, kjentkvinne som jeg er! Men det er så ekstremt lenge siden, så det nesten var i et tidligere liv.

Vi tror vi er på Kikuttoppen

Søndagsturen gikk derfor fra Sandungen, via Kikuttoppen, til Kikut, deretter Bjørnholt på grusvei, så sti fra Bjørnholt til Ullevålseter, og til slutt grusvei til Sognsvann via østsiden av vannet. Stadig fantastisk vær i ufattelig fin høstnatur, med gradvis økende vannblemmetendens under føttene som egentlig ikke la noen demper på humøret. Turen ble 46 eller 48 km totalt, en distanse man kan være fornøyd med.

Nok en gang var helgen en påminnelse om hvordan det gir så mye påfyll av livgnist å komme seg på tur, uansett hvor utslitt man er på forhånd. En fantastisk tur er gjennomført - i utrolig hyggelig selskap med mye nytt bekjentskap.
Drømmen om Demmevass og andre større turer er der fremdeles, men i mellomtiden er det viktig å komme seg ut på de nærere turer.

Takk for en fantastisk helg, Ekspedisjon Nordmarka på langs!

På tur uten Turid

Denne helgen har vært tilbragt i Krakow. Ærendet var buisness, men det utelukker jo ikke pleasure. Som nevnt tidligere studerte jeg i Krakow, og bodde totalt 6 år i denne midteuropeiske eventyrbyen. Etter 6 år i denne byen og dette landet, er det mange ting jeg både elsker og hater. Nå har jeg ikke vært her på et par år, men i det jeg landet begynte alt å demre... 

Grunnen til at jeg reiste ned hit denne helgen, er at jeg i 2002 kjøpte leilighet her, og denne har jeg nå tenkt til å selge. Det var en selsom opplevelse å være 23 år og kjøpe leilighet i et postkommunistisk land hvor jeg ikke mestret språket betraktelig. Og særlig siden jeg absolutt var bestemt på at jeg ville ha en leilighet uten NOE inni (dvs. uten veggbekledning, gulv, bad eller kjøkken). Snakk om å gjøre det vanskelig for seg selv! Nå kommer jeg aldri til å bli interiørdesigner eller interiørarkitekt på si, det ligger like lite for meg som mine revisorevner. Derfor ble leilighetskjøpet og oppussingen et skikkelig stressmoment midt i studiene høsten det foregikk. 2. året av medisinstudiet var etter min mening det hardeste og travleste, og det var nettopp første semester av 2. året jeg styrte med leiligheten. På et tidspunkt tror jeg det klikket for meg; Jeg har et levende bilde i hodet av den gangen jeg stod desperat på hovedpostkontoret for å hente et rekommendert brev som jeg visste var bekreftelse fra retten om at kjøpet av leiligheten var rettslig godkjent. Et dokument jeg kom til å trenge den dagen jeg skulle selge. På ekte polsk vis (dvs. etter min mening lite gjennomtenkt og kronglete vis) var brevet sendt til leiligheten der jeg ikke ennå bodde, og jeg fikk derfor beskjeden om det rekommanderte brevet etter siste frist for å hente det hadde gått ut. 
Jeg erindrer at jeg syklet fra forelesning til postkontoret, stod først i EN kø hvorpå jeg surt og på polsk ble sendt til en helt annen kø idet jeg kom fram til skranken i den første køen. Det er noen av de negative sidene ved Polen: De elsker køer, og de elsker stempel! Det må henge igjen fra kommunisttiden, der det virkelig  skulle være orden på ting, og der det fikk folk i arbeid når man kunne sette folk i jobb  bak forskjellige skranker med ett ulikt stempel hver. Uansett, da jeg endelig kom fram til riktig luke og viste fram rekommandertlappen, fikk jeg et surt "nie ma!" (har ikke!) i respons. Desperat forsøkte jeg å spørre om hvor det var sendt, om damen i skranken kunne engelsk eller om noen andre på posten kunne engelsk og kunne forklare meg. Idet den eneste responsen stadig var "nie ma" økte min frustrasjon såpass at jeg følte for å banne kraftig tilbake. Men i kampens hete klarte jeg ikke å huske ordet "kurva", og derfor var det eneste jeg klarte å gjøre å vise fingern til henne. For å virkelig understreke hvor irritert og frustrert jeg var over servicen satte jeg fingern så tett jeg kunne opptil glasset i skranken, mens tårene spratt til begge sider! Det må ha vært litt av et syn. Jeg skjønte det da at det ikke var mye verdighet igjen, men jeg var totalt desperat. Etter det gikk jeg med litt bøyd hodet når jeg måtte innom postkontoret.

     En av mange grå fasader i byen. Utsikt fra

                              leiligheten min.

Da jeg kom fram til leiligheten min fredag kveld var jeg sliten og litt i min egen verden. Jeg registrerte at jeg hadde et problem, jeg fikk ikke på vannet i leiligheten. Jeg har ikke sovet der siden 2006, så jeg klarte ikke helt å huske akkurat hvordan man skulle skru på vannet, men prøvde alle ventilene jeg fant. Uten hell! Dette er også Polen for meg, eller snarere sånne ting jeg opplever i Polen. Fikk vel bare legge meg da, og heller tenke over problemet på nytt når jeg var mere uthvilt. Til tross for dette med vannet, var det skikkelig rart på en fin måte å være tilbake i leiligheten! Herregud så mange minner jeg har herfra.  Det var jo her jeg bodde fra 2002-2006. 

Det framstod klart for meg da jeg våknet tidlig neste morgen at jeg ikke orket et evig mas med å bo et sted denne helgen uten vann eller WC. Jeg spanderte derfor på meg selv et opphold på hotell. Jeg er med alle mine alteregoer, Turid inkludert, en god blanding av friluftsentusiast med forkjærlighet for å bo i telt, OG et skikkelig luksusdyr. Å sjekke inn på hotellet ga en ubeskrivelig glede! Da kunne jeg også ha en viss distanse til problempolen, eller snarere problemerikaipolen, og også nyte litt av alt det Krakow har å by på.

Både før og etter buisnessmøtet ang. leiligheten min passet jeg på å klemme inn hyggelige ting. Først frokost på en av verdens hyggeligste kafeer, Cafe Camelo, som jeg tror en gang i tiden var sagt å være kåret til verdens beste kafé av New York Times.  Og etterpå pedikyr og manikyr på Ambra Day Spa. Monsen må jo passe på føttene sine og sørge for jevnlig pleie med fjerning av tykk hud etc. Det MÅ jo være bra gnagsår forebygging! Hvertfall sier jeg til meg selv at det er en strålende bra unnskyldning!

Cafe Camelot er en liten kafé med litt gammel fransk stil. Små runde bord med kniplingduk, bondemøbler som bardisk, jazzkonserter i kjelleren på kveldene, utsøkt varm eplepai og annen mat og drikke. 

Det var en skikkelig Krakowgrå dag. Regnet høljet ned utenfor. Perfekt å kunne sitte på denne deilige kafeen, høre Billie Holiday fra høytaleren og nyte en digg frokost. På et tidspunkt skvatt jeg nesten litt, for plutselig spilte de Dream a little dream, og jeg ble tatt rett tilbake i tid til da jeg var 23 år og skikkelig forelsket. Ja, det er vel en litt cheesy sang å ha som The Song, men det var den vi hadde, og da var det rart å høre den nå. Krakow har mange negative sider, men mange flere positive. Og jeg unner alle å oppleve byen som nyforelsket kjærestepar! Stemningen på markedsplassen Rynek og i alle de brostensbelagte gatene er ubeskrivelig. Også finnes det tusenvis av hyggelige kafeer, restauranter, barer og utesteder å utforske. Har man hang for Turid Monsen ting, er Zakopane med fjellene sine kun få timers busstur unna, med uendelig myk puddersnø på vinterstid, og magisk stemning i fjellheimen. Jeg kan anbefale det gamle kråkeslottet av en tømret sveitservilla som ligger et stykke til skogs  ved foten av Polens høyeste fjell, Rysy. Stedet der villaen ligger heter Morskie Oko som betyr fjellets øyne, og øynene er noen vann hvor fjellene speiler seg.

Pga denne turen til Krakow og vakt tidligere denne uken har ukens trening vært litt vel skral. For å veie opp litt for det tok jeg meg en liten joggetur i Planty og langs elven i morges i regnet. Det er fine omgivelser, men litt småkjedelig å jogge på asfalt langs elven syns jeg. All respekt til de som trente til og løp Marathon mens de bodde her, min søster inkludert. For veldig morsomme løpemuligheter syns jeg ikke det finnes her.

Velvel, kanskje er det bare Turid i meg som lengter litt til dekkene eller skogen allikevel..?

Onsdagslykke

Tjernet på Ullevålseter

Jeg elsker høsten! Og nettopp denne høsten har vært så utrolig fin! Ikke bare fordi det har vært uvanlig varmt og fint vær i Oslo, men også fordi jeg i høst har startet med to spennende prosjekter: Det ene er  Grønlandsprosjektet, og det andre er ny jobb som doktorgradstipendiat. Etter først 1,5 år med turnustjeneste, så 2 år med ortopedi (hvor det vil være feil å si at jeg jobbet rompa av meg til tross for at jeg jobbet sinnsykt mye - for jeg fikk vel heller økt omfang av rompa pga mye jobbing og svært lite trening) og deretter 3 år med indremedisin (fremdeles med mye vakter og høyt tempo), har det vært ubeskrivelig deilig å endelig kunne ha en 8-16 jobb!
Jeg begynte i jobben i august etter noen ukers ferie, og har kjent meg så harmonisk og avslappet som aldri før i mitt yrkesaktive liv. Litt overraskende, siden man ofte får økt stressnivå med ny jobb. Jeg innser nå at det har vært pga mangel av vakter og medførende stress i disse ukene. Desverre er phdstipendiatmedaljens bakside en kraftig reduksjon i lønn, som gjør at man gjør lurt i å ta litt ekstravakter for å spe på. Når man i tillegg skal kjøpe inn en rekke dyrt utstyr til Grønland, er det bare å sette i gang med litt ektravakter først som sist. Og det er nettopp det jeg har gjort.
Forrige lørdag, og deretter mandag, hadde jeg nattevakt for første gang siden før ferien. Og det kjentes! Onsdag morgen, etter at jeg hadde sovet en vanlig natts søvn igjen, registrerte jeg at vekkeklokken ringte, jeg er sikker på at øynene var åpne, men kroppen klarte ikke å bevege seg. Det føltes seriøst som om jeg hadde "locked-in syndrome"; En tilstand der man er våken og klarer å bevege øynene, men ingen av de øvrige musklene i kroppen. For jeg klarte bare ikke å røre meg før det hadde gått en halvtime! Jaja, tenker du kanskje, god unnskyldning liksom, "sorry at jeg er for sen, jeg fikk akutt locked-in syndrome". Uansett, jeg kom meg jo på jobb, men var sinnsykt sliten.
Poenget mitt er at jeg ikke før har innsett hvor sliten man blir av å ha vakter. Det er jo morsomt også da, så derfor holder man ut. Men det er først når man har vært borte fra det en liten stund at man skjønner hvor mye det tar på.

Sognsvann bader seg i septembersol

Hva er vel bedre når man er sliten til langt inn i beinmargen, enn å få med seg søster (og Knerten - min kommende nevø) og Athos på tur i skogen? Jeg er så heldig å ha verdens beste søster. Jeg vet mange sier det, men jeg vinner den konkurransen, ferdig snakka! Hun er også lege, og vi var heldige å studere 1 år sammen i Krakow (mitt siste og hennes første) hvor vi bodde sammen i en leilighet nede ved elvebredden og Wawel (slottet). Ah, det var tider! Etter det har vi bodd i forskjellige byer med lang avstand imellom oss. Først jeg i Bodø og hun i Krakow, deretter jeg i Oslo og hun i Bergen. I august flyttet hun hjem til Oslo, og nå kan vi endelig være sammen jevnlig. Det er så utrolig hyggelig.

Ellisiv og Knerten

Onsdag var det to sjeler samme tanke: Vi ringte hverandre sånn ca samtidig for å høre om den andre ville være med i skogen. Jeg tok med dekk, hun tok med preggismagen og Athos (som har blitt mye bedre etter at han begynte på betennelsesdempende medisiner fast), og så kjørte vi til Sognsvann. Det var strålende varm septembersol og helt fantastisk vakkert i skogen! Tre blad Nerdrum Aagaard koste seg i det deilige høstværet, til tross for både det ene og det andre som var tungt å dra på. Vi hadde vært så ivrige og raske med å komme oss ut, så ingen hadde tenkt på å ta med litt mat eller energi, og ingen av oss hadde med penger. Vi skulle jo ikke SÅ langt. Men så gikk vi plutselig til Ullevålseter, og med ett hadde det gått litt mange timer siden forrige måltid. Ellisiv klarte seg fint, men Turid gikk litt tom på hjemveien. Jeg måtte lene meg litt på stavene, og fikk veldig flashback til Anarjohkaturen som jeg har nevnt tidligere (da Turid Monsen alteregoet ble til). Søster hadde noen få lakrisbiter i lomma, og 2 stykk av dem ga en kortvarig glede. Heldigvis har Anarjohkaturen gjort meg klokere, så jeg vet at man alltid klarer å komme seg videre selv om det ikke kjennes sånn. Og nå var jeg jo bare en time fra Sognsvann. Det skulle gå, og det gikk (selvfølgelig).

På Ullevålseter

Til tross for dette kom jeg ut av onsdagen og nattevaktståka med økt energi etter denne turen. Man VET det jo, når man for eksempel er sliten og ligger på sofaen, at det beste ville være å komme seg litt ut. Men noen ganger er det frytkelig vannskelig å sette seg selv i bevegelse.

I dag er det fredag, og jeg skal snart si hade til Monsen og sette meg på flyet til Krakow. Jeg skal nok klare å være borte fra dekkene mine denne helgen uten altfor stor separasjonsangst.

God helg!

Treningslogg uke 37

Utsikt fra Kikut

Uke 37 har vært en litt glissen uke, både når det gjelder trening og blogging. Jeg har ikke vært helt i form, litt "halvveis syk" hvis det går an å si det. Forrige helg endte med dramatikk, og etter det har jeg vært helt utladet.
Etter den energigivende, fine turen til Kobberhaugen forrige lørdag skulle jeg bare stikke innom foreldrene mine i Villaveien en kjapp tur. Der fant jeg vår kjære familiehund, Athos, alene hjemme og i helt forferdelige smerter. Han ulte høyt og hadde tydelig fryktelig vondt mens han fortvilet forsøkte å finne en stilling som kunne lindre litt. Det skar i hjertet mitt å se han sånn, og ikke klare å hjelpe han noe særlig. Etterhvert fikk jeg tilkalt forsterkninger, og vi fikk han til hundesykehus, en fantastisk dyreklinikk på Ensjø. Der ble han innlagt for smertelindring og diagnostikk.
Athos er bestevennen til hele familien. Han er alltid glad. Og når man kommer inn døra i Villaveien, kommer han logrende mot deg. Aller helst liker han da å sette seg ned, stadig logrende, og at du skal sitte mot han, helt inntil han, og klø han nederst på ryggen. Da snakker han og lager en haug av koselyder for å fortelle akkurat hvor glad han er i nettopp deg!

Athos som koser seg på fjellet for 1 år siden. Snødryss over Høgeronden i bakgrunnen.

Han er en usedvanlig stor engelsk setter som pga sin størrelse har masse forklalkninger i leddene sine. Nå har han blitt 10 år, og vi innser at vi må begynne å se på han som en eldre hund. Og med Athos innlagt på sykehus med de kraftige smertene, begynte vi å forberede oss på at han kanskje måtte få komme over til de evige jaktmarker. Men, istedet skjedde det et mirakel - i mine øyne var det nettopp det det var. For dagen etter var han mye bedre. Etter noen betennelsesdempende smertestillende, og en nøye gjennomgang av også en veterninæroverlege, fikk vi beskjed om at han hadde hatt en "akutt nakke" og at han nå var klar for å komme hjem, og at det ikke var noen grunn til videre krisemaksimering. Herregud så glade vi ble! Så nå er han i tilsynelatende fin form, og han har til og med fått kommet seg opp på hytta ved Rondane denne helgen.

All denne dramatikken har sittet litt i denne uken, og jeg har hanglet litt i tillegg, og har derfor ikke helt hatt den ekstra piffen til å trene eller blogge. Men, jeg har ikke sittet heelt stille da. Her er treningsloggen for uke 37:

Mandag: Syk (dermed ingen PT trening med Barbro).
Tirsdag: Dekktrening med Hvitserkgjengen fra Bogstad opp ved Wyller til Tryvann. Det holder fortsatt med 1 dekk (det store).
Onsdag: Fri.
Torsdag: PT styrketrening med Lars Erik. Fokus på ben, armer og core.
Fredag: Fri.
Lørdag: Fri.
Søndag: Dekktur med Ida fra Grønlandsgjengen. Sørkedalen-Kikut-Sørkedalen, 2,2 mil, 500 høydemeter, ca 4 timers gange.

Turen i går veide opp for en litt dårlig treningsuke så langt. Jeg hadde lurt litt på om jeg skulle ta 1 eller 2 dekk, og endte opp med å ta 1 dekk + en liten sekk. Det var helt grei vekt å trekke på oppover disse bakkene fra Sørkedalen som jeg nå har vært 2 ganger i det siste. Her tenker jeg at jeg kan ta 2 dekk egentlig. Men, ila de 4 timene vi trakk, ble jeg rimelig sliten. Særlig nederst i ryggen kjente jeg det, og i bena. Så siden det ble såpass lang tur, tror jeg det er greit å ta en litt sakte tilvennling til belastningen. Min store skrekk er å få en strekk eller senebetennelse i starten som gjør at hele turen må avlyses.

For en dag det var! Strålende sol og sommervarme. Og masse positive folk i marka som var nysgjerrige på hvor vi skulle, om det kunne være Grønland? Og, wow, god tur sprekinger! Det er gøy med litt oppmerksomhet da. Både Ida og jeg koste oss nok litt med det. Man frykter mest sure syklister som hytter med neven, men så traff vi ingen slike. Og på Kikut fikk vi oss en venn i sola:

Han var nok mest interessert i vaflene våre....

Kortvarig lykke - der var det slutt på vafler!

Etter søndagens tur syns jeg at jeg med rette kunne parkere Turid Monsen hjemme og ta med meg Erika og Balo på Pharell konsert i Spektrum på kvelden. En skikkelig motpol til dekktrekkingen. Ah! Så deilig det er å finne en balansegang mellom friskus- og byErika!

Pharell i Oslo Spektrum etter dagens treningsøkt

Treningslogg uke 36

På Kobberhaugen med Birger og Christian

Det er søndag kveld, og på tide å oppsummere treningen i uken som har vært. Jeg er ganske fornøyd med innsatsen:

Mandag: 60 min. løpetrening med Barbro (den ene flotte PTen Bodøcrewet har på Myrens treningssenter). Fokus på spenst og hurtighet med bl.a. 10 sek. drag i motbakke, spensthopp etc.
Tirsdag: Fri
Onsdag: Dekktrening fra Bogstadvannet, på kryss og tvers langs Wyllerløpya til skiheiesen på Tryvann. Ca 9 km på 2 timer. Brukte 1 dekk (mitt nye) og det holdt i massevis foreløpig.
Torsdag: Styrketrening med Lars Erik (den andre flotte PTen vår på Myrens). 60 min. med fokus på ben, armer og core.
Fredag: Fri
Lørdag: Dekktrening fra Sørkedalen til Kobberhaugen langs grusvei.
Søndag: Fri

Man kan sikkert si mye rart om facebook, men det er en veldig fin måte å kommunisere med folk på. Grøndland 2015 gjengen har en egen FB gruppe, og dermed er det veldig lett å avtale trening etc. Personlig er jeg klar over at jeg er bedagelig anlagt, og at jeg periodevis er glad i den horisontale livsstil. Med den forestående Grønlandsturen nytter ikke det. Jeg må ta fram det strukturerte mennesket i meg - rett og slett finne fram morsarven min, dvs. Nerdrumen i meg. Farsarven, eller Aagaarden, har bl.a. gitt meg evnen til å være et skikkelig dugelig skippertaksmenneske. Det er en egenskap man ikke skal kimse helt av, men det kan være fryktelig slitsomt for min egen del når det står på. I det jeg bestemte meg for å gjøre denne turen, var det soleklart for meg at jeg måtte skyve Aagaarden til side, og lokke fram Nerdrumen. Med det mener jeg å finne fram ordensmennesket i meg og systematikeren. Trene jevnt og trutt, hele tiden med fokus på målet. Så, da Birger hadde en forespørsel på facebook om noen ville være med på tur kl 0830 lørdag morgen, svarte fornuften min ja før latskapen fikk overtaket.

Lørdag morgen var vekkeklokken derfor på kl 0700, og jeg var ute i Sørkedalen "før fuglane feis". Siden mitt nye dekk hadde vært tungt nok på onsdag opp langs Wyllerløypa, tok jeg kun dette og en lett sekk denne dagen. De andre kjørte 2 dekk (dog mindre enn mitt).  Det kjentes greit. Sist jeg gikk de samme bakkene på Grønlandssamlingen hadde jeg gått med et stort og et lite og kjente det ble rimelig surt i bena. Denne gangen var følelsen en helt annen! Det gikk ganske greit oppover, så jeg tror jeg får legge til mitt lette dekk neste gang jeg går den turen. Men det var fint å få en ok tur opp bakkene slik at jeg ikke alltid vil assosiere den turen med et stort slit.

Kobberhaugshytta

Birger og Christian er to fine familiefedre som jeg likte umiddelbart. De fortalte på samlingen at de hadde bestemt seg for Grønlandskrysningen uti de sene nattetimer over noen (?) øl, og slikt kan jeg like! Det viser at de er livsnytere, og at de ikke bare er tomme ord. Det er vel mang en ekspedisjon eller tur som er avtalt på fest, men som aldri har blitt noe mere av i ettertid. Om førsteinntrykket var bra, så er også andre- og tredjeinntrykket bra, og jeg er glad de er en del av denne foreløpig litt ukjente gjengen som skal slite og kose oss på telttur sammen i 3-4 uker til våren.

Det er ikke så ofte jeg er så tidlig avgårde på tur som jeg var på lørdag. Og jeg tror aldri jeg har vært på Kobberhaugen før åpningstid. Det var rett og slett overraskende at det var 45 minutter til de åpnet for servering da vi ankom. Heldigvis var de snille, og lot oss kjøpe kaffe og cola. Mmm, så godt slikt smaker i høstsolen til skogs. Også så fint det er på Kobberhaugen også på sommeren! Jeg innså at jeg nesten bare har vært der på vinteren. Jeg hadde bl.a. ikke sett den fine bålplassen med gapahuker, og heller ikke bryggen, eller kanoene som var til lån eller utleie. Sikkert et eldorado for barn å komme til.

På Kobberhaugen

Kort oppsummert: Treningsuka har vært bra og strukturert, og turen på lørdag var en skikkelig vitamininnsprøytning. En veldig bra start på dagen som ga langt mer energi enn mitt horisontale liv gjør. Og, som krydder i kaka, veldig bra turfølge!