Tjernet på Ullevålseter |
Jeg elsker høsten! Og nettopp denne høsten har vært så utrolig fin! Ikke bare fordi det har vært uvanlig varmt og fint vær i Oslo, men også fordi jeg i høst har startet med to spennende prosjekter: Det ene er Grønlandsprosjektet, og det andre er ny jobb som doktorgradstipendiat. Etter først 1,5 år med turnustjeneste, så 2 år med ortopedi (hvor det vil være feil å si at jeg jobbet rompa av meg til tross for at jeg jobbet sinnsykt mye - for jeg fikk vel heller økt omfang av rompa pga mye jobbing og svært lite trening) og deretter 3 år med indremedisin (fremdeles med mye vakter og høyt tempo), har det vært ubeskrivelig deilig å endelig kunne ha en 8-16 jobb!
Jeg begynte i jobben i august etter noen ukers ferie, og har kjent meg så harmonisk og avslappet som aldri før i mitt yrkesaktive liv. Litt overraskende, siden man ofte får økt stressnivå med ny jobb. Jeg innser nå at det har vært pga mangel av vakter og medførende stress i disse ukene. Desverre er phdstipendiatmedaljens bakside en kraftig reduksjon i lønn, som gjør at man gjør lurt i å ta litt ekstravakter for å spe på. Når man i tillegg skal kjøpe inn en rekke dyrt utstyr til Grønland, er det bare å sette i gang med litt ektravakter først som sist. Og det er nettopp det jeg har gjort.
Forrige lørdag, og deretter mandag, hadde jeg nattevakt for første gang siden før ferien. Og det kjentes! Onsdag morgen, etter at jeg hadde sovet en vanlig natts søvn igjen, registrerte jeg at vekkeklokken ringte, jeg er sikker på at øynene var åpne, men kroppen klarte ikke å bevege seg. Det føltes seriøst som om jeg hadde "locked-in syndrome"; En tilstand der man er våken og klarer å bevege øynene, men ingen av de øvrige musklene i kroppen. For jeg klarte bare ikke å røre meg før det hadde gått en halvtime! Jaja, tenker du kanskje, god unnskyldning liksom, "sorry at jeg er for sen, jeg fikk akutt locked-in syndrome". Uansett, jeg kom meg jo på jobb, men var sinnsykt sliten.
Poenget mitt er at jeg ikke før har innsett hvor sliten man blir av å ha vakter. Det er jo morsomt også da, så derfor holder man ut. Men det er først når man har vært borte fra det en liten stund at man skjønner hvor mye det tar på.
Sognsvann bader seg i septembersol |
Hva er vel bedre når man er sliten til langt inn i beinmargen, enn å få med seg søster (og Knerten - min kommende nevø) og Athos på tur i skogen? Jeg er så heldig å ha verdens beste søster. Jeg vet mange sier det, men jeg vinner den konkurransen, ferdig snakka! Hun er også lege, og vi var heldige å studere 1 år sammen i Krakow (mitt siste og hennes første) hvor vi bodde sammen i en leilighet nede ved elvebredden og Wawel (slottet). Ah, det var tider! Etter det har vi bodd i forskjellige byer med lang avstand imellom oss. Først jeg i Bodø og hun i Krakow, deretter jeg i Oslo og hun i Bergen. I august flyttet hun hjem til Oslo, og nå kan vi endelig være sammen jevnlig. Det er så utrolig hyggelig.
Ellisiv og Knerten |
Onsdag var det to sjeler samme tanke: Vi ringte hverandre sånn ca samtidig for å høre om den andre ville være med i skogen. Jeg tok med dekk, hun tok med preggismagen og Athos (som har blitt mye bedre etter at han begynte på betennelsesdempende medisiner fast), og så kjørte vi til Sognsvann. Det var strålende varm septembersol og helt fantastisk vakkert i skogen! Tre blad Nerdrum Aagaard koste seg i det deilige høstværet, til tross for både det ene og det andre som var tungt å dra på. Vi hadde vært så ivrige og raske med å komme oss ut, så ingen hadde tenkt på å ta med litt mat eller energi, og ingen av oss hadde med penger. Vi skulle jo ikke SÅ langt. Men så gikk vi plutselig til Ullevålseter, og med ett hadde det gått litt mange timer siden forrige måltid. Ellisiv klarte seg fint, men Turid gikk litt tom på hjemveien. Jeg måtte lene meg litt på stavene, og fikk veldig flashback til Anarjohkaturen som jeg har nevnt tidligere (da Turid Monsen alteregoet ble til). Søster hadde noen få lakrisbiter i lomma, og 2 stykk av dem ga en kortvarig glede. Heldigvis har Anarjohkaturen gjort meg klokere, så jeg vet at man alltid klarer å komme seg videre selv om det ikke kjennes sånn. Og nå var jeg jo bare en time fra Sognsvann. Det skulle gå, og det gikk (selvfølgelig).
På Ullevålseter |
Til tross for dette kom jeg ut av onsdagen og nattevaktståka med økt energi etter denne turen. Man VET det jo, når man for eksempel er sliten og ligger på sofaen, at det beste ville være å komme seg litt ut. Men noen ganger er det frytkelig vannskelig å sette seg selv i bevegelse.
I dag er det fredag, og jeg skal snart si hade til Monsen og sette meg på flyet til Krakow. Jeg skal nok klare å være borte fra dekkene mine denne helgen uten altfor stor separasjonsangst.
God helg!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar