Denne helgen har vært tilbragt i Krakow. Ærendet var buisness, men det utelukker jo ikke pleasure. Som nevnt tidligere studerte jeg i Krakow, og bodde totalt 6 år i denne midteuropeiske eventyrbyen. Etter 6 år i denne byen og dette landet, er det mange ting jeg både elsker og hater. Nå har jeg ikke vært her på et par år, men i det jeg landet begynte alt å demre...
Grunnen til at jeg reiste ned hit denne helgen, er at jeg i 2002 kjøpte leilighet her, og denne har jeg nå tenkt til å selge. Det var en selsom opplevelse å være 23 år og kjøpe leilighet i et postkommunistisk land hvor jeg ikke mestret språket betraktelig. Og særlig siden jeg absolutt var bestemt på at jeg ville ha en leilighet uten NOE inni (dvs. uten veggbekledning, gulv, bad eller kjøkken). Snakk om å gjøre det vanskelig for seg selv! Nå kommer jeg aldri til å bli interiørdesigner eller interiørarkitekt på si, det ligger like lite for meg som mine revisorevner. Derfor ble leilighetskjøpet og oppussingen et skikkelig stressmoment midt i studiene høsten det foregikk. 2. året av medisinstudiet var etter min mening det hardeste og travleste, og det var nettopp første semester av 2. året jeg styrte med leiligheten. På et tidspunkt tror jeg det klikket for meg; Jeg har et levende bilde i hodet av den gangen jeg stod desperat på hovedpostkontoret for å hente et rekommendert brev som jeg visste var bekreftelse fra retten om at kjøpet av leiligheten var rettslig godkjent. Et dokument jeg kom til å trenge den dagen jeg skulle selge. På ekte polsk vis (dvs. etter min mening lite gjennomtenkt og kronglete vis) var brevet sendt til leiligheten der jeg ikke ennå bodde, og jeg fikk derfor beskjeden om det rekommanderte brevet etter siste frist for å hente det hadde gått ut.
Jeg erindrer at jeg syklet fra forelesning til postkontoret, stod først i EN kø hvorpå jeg surt og på polsk ble sendt til en helt annen kø idet jeg kom fram til skranken i den første køen. Det er noen av de negative sidene ved Polen: De elsker køer, og de elsker stempel! Det må henge igjen fra kommunisttiden, der det virkelig skulle være orden på ting, og der det fikk folk i arbeid når man kunne sette folk i jobb bak forskjellige skranker med ett ulikt stempel hver. Uansett, da jeg endelig kom fram til riktig luke og viste fram rekommandertlappen, fikk jeg et surt "nie ma!" (har ikke!) i respons. Desperat forsøkte jeg å spørre om hvor det var sendt, om damen i skranken kunne engelsk eller om noen andre på posten kunne engelsk og kunne forklare meg. Idet den eneste responsen stadig var "nie ma" økte min frustrasjon såpass at jeg følte for å banne kraftig tilbake. Men i kampens hete klarte jeg ikke å huske ordet "kurva", og derfor var det eneste jeg klarte å gjøre å vise fingern til henne. For å virkelig understreke hvor irritert og frustrert jeg var over servicen satte jeg fingern så tett jeg kunne opptil glasset i skranken, mens tårene spratt til begge sider! Det må ha vært litt av et syn. Jeg skjønte det da at det ikke var mye verdighet igjen, men jeg var totalt desperat. Etter det gikk jeg med litt bøyd hodet når jeg måtte innom postkontoret.
Jeg erindrer at jeg syklet fra forelesning til postkontoret, stod først i EN kø hvorpå jeg surt og på polsk ble sendt til en helt annen kø idet jeg kom fram til skranken i den første køen. Det er noen av de negative sidene ved Polen: De elsker køer, og de elsker stempel! Det må henge igjen fra kommunisttiden, der det virkelig skulle være orden på ting, og der det fikk folk i arbeid når man kunne sette folk i jobb bak forskjellige skranker med ett ulikt stempel hver. Uansett, da jeg endelig kom fram til riktig luke og viste fram rekommandertlappen, fikk jeg et surt "nie ma!" (har ikke!) i respons. Desperat forsøkte jeg å spørre om hvor det var sendt, om damen i skranken kunne engelsk eller om noen andre på posten kunne engelsk og kunne forklare meg. Idet den eneste responsen stadig var "nie ma" økte min frustrasjon såpass at jeg følte for å banne kraftig tilbake. Men i kampens hete klarte jeg ikke å huske ordet "kurva", og derfor var det eneste jeg klarte å gjøre å vise fingern til henne. For å virkelig understreke hvor irritert og frustrert jeg var over servicen satte jeg fingern så tett jeg kunne opptil glasset i skranken, mens tårene spratt til begge sider! Det må ha vært litt av et syn. Jeg skjønte det da at det ikke var mye verdighet igjen, men jeg var totalt desperat. Etter det gikk jeg med litt bøyd hodet når jeg måtte innom postkontoret.
leiligheten min.
Da jeg kom fram til leiligheten min fredag kveld var jeg sliten og litt i min egen verden. Jeg registrerte at jeg hadde et problem, jeg fikk ikke på vannet i leiligheten. Jeg har ikke sovet der siden 2006, så jeg klarte ikke helt å huske akkurat hvordan man skulle skru på vannet, men prøvde alle ventilene jeg fant. Uten hell! Dette er også Polen for meg, eller snarere sånne ting jeg opplever i Polen. Fikk vel bare legge meg da, og heller tenke over problemet på nytt når jeg var mere uthvilt. Til tross for dette med vannet, var det skikkelig rart på en fin måte å være tilbake i leiligheten! Herregud så mange minner jeg har herfra. Det var jo her jeg bodde fra 2002-2006.
Det framstod klart for meg da jeg våknet tidlig neste morgen at jeg ikke orket et evig mas med å bo et sted denne helgen uten vann eller WC. Jeg spanderte derfor på meg selv et opphold på hotell. Jeg er med alle mine alteregoer, Turid inkludert, en god blanding av friluftsentusiast med forkjærlighet for å bo i telt, OG et skikkelig luksusdyr. Å sjekke inn på hotellet ga en ubeskrivelig glede! Da kunne jeg også ha en viss distanse til problempolen, eller snarere problemerikaipolen, og også nyte litt av alt det Krakow har å by på.
Både før og etter buisnessmøtet ang. leiligheten min passet jeg på å klemme inn hyggelige ting. Først frokost på en av verdens hyggeligste kafeer, Cafe Camelo, som jeg tror en gang i tiden var sagt å være kåret til verdens beste kafé av New York Times. Og etterpå pedikyr og manikyr på Ambra Day Spa. Monsen må jo passe på føttene sine og sørge for jevnlig pleie med fjerning av tykk hud etc. Det MÅ jo være bra gnagsår forebygging! Hvertfall sier jeg til meg selv at det er en strålende bra unnskyldning!
Cafe Camelot er en liten kafé med litt gammel fransk stil. Små runde bord med kniplingduk, bondemøbler som bardisk, jazzkonserter i kjelleren på kveldene, utsøkt varm eplepai og annen mat og drikke.
Det var en skikkelig Krakowgrå dag. Regnet høljet ned utenfor. Perfekt å kunne sitte på denne deilige kafeen, høre Billie Holiday fra høytaleren og nyte en digg frokost. På et tidspunkt skvatt jeg nesten litt, for plutselig spilte de Dream a little dream, og jeg ble tatt rett tilbake i tid til da jeg var 23 år og skikkelig forelsket. Ja, det er vel en litt cheesy sang å ha som The Song, men det var den vi hadde, og da var det rart å høre den nå. Krakow har mange negative sider, men mange flere positive. Og jeg unner alle å oppleve byen som nyforelsket kjærestepar! Stemningen på markedsplassen Rynek og i alle de brostensbelagte gatene er ubeskrivelig. Også finnes det tusenvis av hyggelige kafeer, restauranter, barer og utesteder å utforske. Har man hang for Turid Monsen ting, er Zakopane med fjellene sine kun få timers busstur unna, med uendelig myk puddersnø på vinterstid, og magisk stemning i fjellheimen. Jeg kan anbefale det gamle kråkeslottet av en tømret sveitservilla som ligger et stykke til skogs ved foten av Polens høyeste fjell, Rysy. Stedet der villaen ligger heter Morskie Oko som betyr fjellets øyne, og øynene er noen vann hvor fjellene speiler seg.
Pga denne turen til Krakow og vakt tidligere denne uken har ukens trening vært litt vel skral. For å veie opp litt for det tok jeg meg en liten joggetur i Planty og langs elven i morges i regnet. Det er fine omgivelser, men litt småkjedelig å jogge på asfalt langs elven syns jeg. All respekt til de som trente til og løp Marathon mens de bodde her, min søster inkludert. For veldig morsomme løpemuligheter syns jeg ikke det finnes her.
Velvel, kanskje er det bare Turid i meg som lengter litt til dekkene eller skogen allikevel..?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar