Slumberparty

Slumber party

Det er dag 12, søndag 3. Mai. Pga kalde dager siden forrige blogginnlegg har mobilen, og det meste annet som trenger strøm, vært vanskelig å lade opp og batteriet har gjerne dødd igjen ila natten - selv om mobilen har vært av OG ligget lunt og varmt inntil kroppen. Mulig dette derfor blir et kort innlegg.

Vi har vært værfast i dag pga kraftig vind og kulde. Det blåste rundt 25 m/s i natt. Jeg våknet i 4 tiden av at jeg blødde neseblod. Ikke akkurat noe å blogge om egentlig, men nå gjør jeg det. Jeg hadde som vanlig snurret fleecejakken rundt hals/hode og lå godt innesnurpet i soveposen, og våknet av at jeg var tett i nesa samtidig som det rant av den. Merkelig det egentlig, hvordan man våkner av slikt. Da jeg sjekket om det var blankt var det jo selvfølgelig ikke det. Jeg lå rett og slett i en liten blodpøl her på Grønlandsisen og fleece, lue og den hvite lakenposen jeg har inne i soveposen var rimelig røde. Jeg fikk børstet all snøen bort fra åpningen av soveposen (det danner seg nemlig et rikt lag med rim/snø på kanten av soveposen som vender ned mot ansiktet mitt hver natt), fikk vekket Tone som hadde dorullen borte hos seg, stoppet blødningen, og var heldigvis våken nok til å huske at jeg hadde lagt en våtserviett til tining i soveposen, så jeg fikk tørket bort de verste flekkene. 
Etter å ha kommet meg over mitt eget personlige minidrma merket jeg hvordan vinden virkelig rusket i teltet på en helt annen måte enn den har gjort tidligere. Jeg skjønte at den var mye kraftigere nå, og begynte å bekymre meg for om det var en piteraq vind og om teltet var godt nok strammet opp i bardunene eller om det kunne revne. Det hadde vært nesten vindstille da vi la oss, dog brakkaldt, og jeg hadde hatt kjøkkentjeneste, dermed var det Tone som hadde sikret teltet. Så jeg visste ikke om teltet ikke var godt nok sikret, jeg antok det, men var for kald, eller mulig evneveik, til å gå ut å sjekke. Det skal allikevel sies at jeg rett og slett syns vinden virket så sterk at jeg ikke følte meg trygg på å gå ut, og mintes litt i ørska at Børge Ousland hadde sagt på ekspedisjon Finse at "bli i teltet". Hvertfall var det sånn jeg søvndrukken og bekymret konkluderte i natt, mens jeg også konstaterte at teltet ikke hadde laget uvanlige bevegelser eller rykninger mens jeg hadde ligget der og tenkt.

Mens jeg lå der og bekymret meg og tenkte og døste, var gutta i sjefsteltet ute og orget. De fikset eget telt og gikk så rundt og strammet alle våre andres telt. Visstnok var vårt telt relativt stramt, det trengte bare å strammes litt - sånn jeg har skjønt det. Men både jeg og Tone har lært enda litt mer, vi har skjønt at vi aldri kan være nok paranoide, og en av oss skal alltid ut og ta kveldssjekken og kontrollere at telt, ski, staver og pulker er godt sikret.

De siste dagene har det vært skikkelig kaldt og surt. Vi har hvertfall vært nede i minus 25 på natten, en annen natt ville ikke temp.måleren vise graden, mulig det var enda kaldere da. Vinden har kommet fra høyre og også midt i mot når vi har gått. Selv ikke jervepelsen har vært til komfortabel hjelp. Og i 10 minutters pausene har folk stått mye i sin egen verden med dunjakke på, med ryggen mot vinden, og spist nøtter eller sjokkis, og ladet opp til nok en økt mot kulda og vinden og den evige oppoverbakken. 
De to første dagene etter hviledagen jeg blogget om sist (tror det var onsdag), kjørte vi på med 8 økter per dag, 4 før og 4 etter lunsj. Dette var etter vårt ønske, hvertfall hadde jeg lyst til det. Men det var vel uansett det Christian hadde planlagt tror jeg. Jeg syns 6 økter om dagen var litt lite. Dagen før hviledagen hadde vi hatt 7, og det kjentes som vi fint kunne gjøre mer. Vi hadde ennå ikke gått over 20 km på en dag, noe som jeg syns kjennes bra å være oppe på rent mestringsmessig, og derfor tenkte hvertfall jeg, og Tone, og sikkert flere at 8 økter ville være bra. Men dagene ble kalde og tøffe både fysisk og mentalt. Flere har hatt problemer med for tunge pulker i forhold til det de klarer å dra på 8 økter per dag, og Christian har måttet avlaste litt her og der. Det har hjulpet litt, men ikke altfor mye på tempoet. Selv syns jeg det varierer fra økt til økt om jeg er på G eller om jeg har mindre futt. Men jeg har hele tiden klart å hente det jeg har av krefter og holde tempo og syns jeg inntil nå har kommet meg hit med bravur. Tone imponerer! Hun er i enda bedre form enn meg og en del av de andre. Å sette henne i led med GPSen eller kompasset er som å sette løs en jakthund. Hun setter av gårde i et veldig tempo og jeg passer på å kle av meg og ha energi innabords før hennes økter. Jeg tenker at det er som en intervalløkt, og at jeg ikke skal gi meg eller få glippe til henne. Enkelte ganger trenger hun litt korreks med retningen (eller, det skjedde vel bare en gang eller to). Da peker Christian retningen med staven som jeg har gjort med Athos når vi er på jakt. Så korrigerer hun seg inn og fortsetter. Noen har syntes at tempoet har vært for høyt, men jeg syns egentlig det er kult at noen får litt fart i gruppa slik at vi oppnår høyere dagsdistanse. Og den ene dagen var det tydelig at Christian brukte henne bevisst for å øke tempoet. Da sa han bare: Tone, nå går du bare i det tempoet du vil. Les: Ikke bry deg om at folk syns det blir for fort. For enkelte syns det. Personlig syns jeg det er girl power at dama bare peiser på (det ironiske er at hun var bekymret for at hun skulle være gruppas Aylar, haha!! Not!). Og jeg har enn så lenge ikke hatt noe problem med å henge med (selv om jeg jo er sliten når dagen er over), og DET syns jeg er ganske kult. Det gir mestring å merke at man klarer pulken sin, klarer tempoet, klarer kulda og dette livet. Og jeg syns Tone og jeg er et kjempeteam på alle måter. Jeg er så glad for at jeg har henne og at vi gjør dette sammen.

I dag har vi altså ligger strak pga været. Vinden raljet i samme kraft fram til ettermiddagen. Nå har det løyet litt og kjennes litt mildere. Midt i vinden i dag varmet sola godt i teltet vårt, og etterhvert satt vi der i bare nettingen. Brynje over- og underdelen har jo snart grodd fast på oss. Det er nesten så jeg tror vaffelmønsteret i huden vil sitte i langt ut i bikinisesongen. Det hjelper lite med sommerkroppen 2015 hvis huden er rutete og nesa sort av forfrysning. Ikke at nesa mi er forfrosset da, men jeg minner meg på nettopp dette, for det er lett å forfryse seg, og det er ikke kult å komme hjem med sort nese eller annet. Da kan man være så tynn og fin ellers som man bare vil. Så vidt jeg vet har det ikke vært noen som har forfrosset noe alvorlig. En del har et mindre eller litt større merke på høyre kinn, men jeg har faktisk ingenting. Jeg jobber med å holde det sånn. 

Utrolig digg å ha sånne dager og da. Når man først er værfast er det jo hyggelig å kose seg. Det har vært som et eviglangt slumber party i dag. Våknet opp kalde og litt bekymret. Fikk bekreftet at vi måtte bli liggende på vent. Fikk spist frokost, deretter varmet termoser og varmeflasker. Etter dette krøp vi ned i soveposen igjen med de ferske varmeflaskene og kaffe på senga. Gradvis steg temperaturen i teltet og komforten og humøret. Vi hadde ikke/lite strøm på telefonene, så vi har egentlig bare ligget og pratet. Husker ikke helt om hva. Det blir om alt og ingenting. Jeg syns egentlig vi har noe å prate om hele tiden - det er som å være på tur med en venninne jeg har kjent lenge. Etterhvert som temperaturen i teltet steg, hehe, og vi for en gangs skyld kunne sitte i bare nettingen oppå soveposen, ble det tid til fotinspeksjon og pedikyr, samt annet velvære. Tone bommet q-tips for første gang (hun prøver å holde seg unna), og jeg tror det var en høydare. Vi fikk hengt ut solcellepanelene våre godt sikret i sola. Tone sitt funker nesten ikke. Hun har diagnostisert problemet som er en ødelagt ledning. Derfor har hun spjelket fast ledningen til en teskje. Det ser skikkelig Petter Smart ut, men det funket i dag når panelet kunne ligge helt stille og lade. Mitt funker som det skal.
Tone var ute i pulken og hentet mat for uke 3, som vi har definert som resten av turen. (Forresten så har vi 27 dager på oss på denne turen, jeg har tidligere skrevet at vi skulle bruke 25 dager). Hun hadde ikke lagt resten av mat osv i dagsrasjonpsoser da vi pakket, men nå hadde hun god tid, og en komfortabel temperatur rundt til å gjøre dette i forteltet. Selv fikk jeg hentet medisinpakken og førstehjelpsutstyret jeg fikk utdelt da vi startet. Jeg har jo lest innholdsfortegnelsen så jeg visste hva vi har med oss. Men nå fikk jeg gått igjennom hvor alt er. Det er greit å vite. Hvis det brenner på dass vet jeg hvor de viktigste tingene er, hva av medisiner som skal inn under genseren for å tines opp osv.

Deilig å ha tid til slikt. Etterhvert fikk vi en del besøk. Birger kom innom med overraskelsen sin. Christian kom innom med en tår Gammal Dansk og vi fikk høre om planen for resten av turen, samt at vi fikk luftet oss litt til han. Så kom Espen. Han var fornøyd etter storrengjøring av kroppen og full skifting av undertøy. Espen hadde med overraskelse til meg: De fine Krakowjentene mine hadde pokker meg ordnet det slik at de hadde sendt med Espen brev fra hver og en av seg! DET var hyggelig det!!! Til og med Birgitte hadde sendt med fra Trondhjem. Og flere hadde med fine og kloke dikt og sitater i brevene som jeg ble så rørt av. Og Ingvill hadde limt inn favorittbildet mitt av oss to fra en tidlig kald vintermorgen i Zakopane der vi står fresche og med skiene spent bak på sekken, klare til å gå opp fjellet i stedetfor å ta gondolen. Det er så mye gode minner i det bildet. Tusen tusen takk, dere fine jentene mine!!! Om jeg var litt off og i ubalanse i går, er jeg helt i vater igjen nå. Jeg skal ta dem opp igjen og lese dem flere ganger. Og, Beibi: det diktet av Andre Bjerke gjorde seg!! Skal se om jeg lærer meg det utenatt.

I går var en tung dag. Det var kaldt. Jeg var sliten og lettere irritabel. Har egentlig vært ganske flink til å kose meg og være harmonisk, men i går kjente jeg at jeg heller fikk holde meg litt for meg selv. Pga dette tenkte jeg at det var på tide å åpne et av brevene som den fine familien min har sendt med. Jeg følte for å åpne pappa sitt brev. Pappa er liksom mer med på turen enn jeg tror han faktisk vet. For det første tenker jeg på han hver gang jeg drar fram samekniven min som jeg fikk av han etter Finnmarksturen vår. Og den bruker jeg like ofte som jeg bruker spisekar og skje. Jeg kutter bl.a. opp spekepølse og skjærer smør til meg og Tone for å legge til kalorier i Real turmaten. I tillegg har både jeg og Tone med oss de vanntette posene hans som jeg fikk rasket med meg i siste liten da jeg dro  (jeg innså at jeg ikke hadde mange  nok og store nok selv). Og teltet vårt ligger daglig pakket ned i skibagen hans; Vi har festet en karabinkrok i det høyre bakre hjørnet på teltet. Det hjørnet vi fester oss selv inn i hvis vinden er kraftig, og det hjørnet vi alltid fester først med en ski. Hver dag passer vi på å sjekke og si høyt, at karabinkroken er ved navnelappen til Per. Pappa er altså med her i høyeste grad. Det er jo også han som mest av alle har gjort at jeg er så glad i telt og turliv som jeg er. Vi har hatt så mange fine turer sammen i min spede barndom og opp til helt nylig. Og det er faktisk alltid like hyggelig. Selv om vi er kortvarig irriterte, har lite mat, er våte eller hva, er det alltid hyggelig. Takk for brevet pappa! Det var så mye fine og hyggelige bilder der, også bilder jeg faktisk aldri har sett. Der gjorde godt her i kulda, og fikk meg ut av den irritasjonen jeg var i.

Nå ble dette nok en gang et mulig altfor langt blogginnlegg. Jeg har egentlig mye mer på hjertet. Det får komme senere. Mange av gutta går gjennom pulkene sine for å se om noe kan brennes eller graves ned for å lette på vekten. Enn så lenge kjenner ikke jeg behov for det, men mulig det blir annerledes senere.
Vi er ca 30 km fra DYE II og regner med å være der tirsdag midt på dagen. Etter det skal vi øke antall km per dag. Det må vi da klare.

En liten hilsen til søster: Ellisiv, lykke til i ny jobb i morgen (mandag)! Du er kjempeføff og flink, og jeg vet dette kommer til å gå bra. Vær deg selv og bruk ditt gode kliniske skjønn, det holder i massevis. Og ring Therese når du trenger å snakke med meg. Hun er min stand in.