Sjarmøretappen?

Det er 19. Mai klokken er 0425. Vinden raljer utenfor som jeg aldri har hørt den holde på ila turen. Den kommer nordfra og virkelig dundrer forbi teltet og fortsetter ned mot kysten med et sånt volum at Tone og jeg nesten ikke klarer å kommunisere inne i teltet igjennom all lyden. Vi stod opp kl 3, klare for avmarsj kl 5, for å gå den siste lille biten ned brefallet til kysten. Ca 3 mil. Helikopteret henter oss kl 12 på hytten til Salomann (som vi traff på DYE), og kjører oss til Tasiliq. Jeg skal være med i første lift, helikopteret må fly 3 ganger for å få med alle sammen. Vi kom fram til dette stedet i halvfirefiretiden i går etter en fantastisk dag med sol og plutselig syn av fjell og nunatakker foran oss og til høyre for oss. Fantastisk! Nunatakkene ga assosiasjoner til fjellene på Træna. Utrolig kult å se fjell etter så mange uker med hvitt på hvitt og ingenting i horisonten (utenom DYE). Da vi kom fram hit, som var avtalt møtepunkt med den andre gruppen, hadde vi god tid til rydding i bager, brenning av søppel, smelting av snø, pakking etc. Vi ventet de andre inn senere på kvelden. De kom i åttetiden, tror jeg det var. Et veldig hyggelig gjensyn! De var slitne etter noen dager med mange økter for å nå fram i tide. Pga helikopteret, som jeg nevnte tidligere, som måtte være der med dem i stormen, tok det tid før gruppen kunne begynne å gå videre etter uværet. Helikopteret måtte først kunne fly ut, så kunne de få videre. Vel, derfor forsinkelsen.

Da den andre gruppen var kommet kom den endelige beskjeden om tidspunkt for avmarsj i dag: Kl 5. Derfor står vi nå her kl 0425 og prater (eller snarere roper for å overdøve vinden) og avtaler hvem som har hvilke oppgaver når vi går ut nå og pakker sammen. Jeg åpner såvidt teltdøra for å se om noen andre er ute ennå. Først ser jeg bare hvitt og så vidt noen telt. Så ser jeg muligens Bjørnar stå utenfor sitt telt. Da tenker jeg det er på tide for oss å komme oss ut snart. Det går en kort stund så hører vi Christian rope på oss rett utenfor. Jeg husker ikke akkurat hva han sier, men budskapet er at vi må vente med å gå, det er ikke forsvarlig å bevege seg i denne vinden. Faen! Jeg hadde håpet det gikk på håret, men jeg skjønner jo lett som bare det at det ikke går. Det var vel det jeg innerst inne trodde hele tiden mens vi kledde oss og pakket alt utstyret, jeg bare orket ikke tenke tanken videre. Avventet bare ordre/ beskjed. For nå er jeg så innmari gira på å fullføre turen. At hele gjengen kommer seg til Tasiliq, får dusjet og spist, og så at vi kan skikkelig hygge oss og prate ut og tulle og tøyse på den brune lokale sjømannspuben. Den puben har jeg gledet meg sånn til. Jeg blir faktisk litt deppa hvis ikke værgudene ville det slik vi hadde planlagt. So close, yet so far away.... 

Så nå ligger jeg i posen igjen og venter. Er god på det da, å ta ting som det kommer og å hvile når jeg kan. Føler nesten litt at jeg er på nattevakt her jeg ligger og venter, forberedt på å kunne reagere raskt når callingen/startskuddet går.

Tillegg kl. 22:00:

Dagen har gått. Vi har for det meste ligget og sovet, bearbeidet skuffelsen over at vi ikke fikk kommet oss av gårde i natt og prøvd å høre på vinden utenfor teltet om det snart kan være mulig med avreise. Og, ventet på oppdateringer fra sjefsteltet og det som skjer av logistikk fra sivilisasjonen. Det har vært en rar dag. Både Tone og jeg har gjort oss opp en mental oversikt over det hver av oss har igjen av mat og kalorier. Vi gikk begge igjennom det vi hadde i går, og har gitt bort til dem i gruppen som ikke skulle med første lift, så de kunne få seg middag osv. Til tross for dette innser vi at vi faktisk skal kunne klare oss ganske lenge her dersom det skulle komme til det - jeg tør påstå at vi har vært mer fornuftige enn de fleste andre når det kommer til å rasjonere og ikke kaste. Mulig jeg tar feil her, men nok har vi iallfall - hvis vi fortsetter å rasjonere.

Dagen gikk, vi sov og var vel litt i limbus. Rundt kl 17 stod vi opp. Tone fyrte opp primus og vi gjorde oss klare for middag. Vi tok 2/3 av realmiddagen, og spedte på med litt spekepølse, i tillegg slang jeg på litt smør. Det var jo viktig å være oppladet matmessis hvis vi plutselig fikk beskjed om å skulle gå. Vi merket oss tidspunktet for middag kl 1730, sikkert lurt å følge litt med på når man spiste sist etc.

Etterhvert som vi er ute flere ganger på do og vinden og sikten ikke bedres, skjønner vi at det nok tidligst blir tur på oss i natt en gang.

Så kommer Christian på besøk, kanskje i 19 tiden. Han har endelig beskjed og går rett på sak: Selv om vi ikke ønsker det, kommer vi til å hentes med helikopter her oppe kl 0720 i morgen tidlig. Situasjonen lar seg ikke løse på annet vis. Pga uværet, som har vart en stund ved kysten, har helikopteret en lang rekke av oppdrag som venter, derfor må det bli sånn. Dette er vinduet vårt. Vi er skuffet, føler ikke vi fullt og helt har krysset Grønland siden vi ikke har fått gått de skarve kilometerne med brefallet, men vi får beskjed om at det HAR vi. Han er skuffet han og, men det er sånn det må bli. Sånn som været er nå er det uforsvarlig å gå ned brefallet. Både fordi sikten er dårlig og det er vanskelig å vurdere bresprekker (og bresprekkene på denne siden er store nok til å få plass til en buss i). I tillegg vil det være vanskelig å ha kontroll på isbjørn med den dårlige sikten. Det blir sånn. Vi slår oss til ro med det. Heidi stikker hånden inn i teltet mens vi sitter og debriefer og prater. Hun gir oss to små flasker med Bacardi. Vi knerter begge to, samt en Tone fikk tidligere. For å mykne humøret enda litt mer. Så stikker Morten inn hånden i teltet og gir bort litt snus. Alt tas i mot med takknemlighet. Det er de små ting som hjelper. Og etter en god samtale, Bacardi og snus, er jeg harmonisk og innstilt på den nye planen. Klokken 0720 løftes vi opp av Grønlandsisen. Jeg håper værgudene lar oss få denne. Nå er jeg nok en gang i posen, klar for søvn. Vekkerklokken er satt til kl. 0500, og jeg er klar for å ta det som kommer i morgen. Så for vi se om det blir som planlagt.

Nestsiste dag

Mandag morgen 18. Mai, nestsiste dag av turen. Ligger i teltet, klokken er halv ti på morgenen, det er varmt i teltet og jeg ligger bakover utenfor soveposen og rett og slett bare slapper av. Heidi og Kathrine spiller musikk på høytaler og det er så eventyrlig deilig å bare ligge her og nyte det som er igjen av teltliv, og musikken og varmen. Nesten så jeg føler jeg er på Trænafestivalen hvis jeg hadde lukket øynene og ikke sett alle turklærne - bortsett fra at jeg ikke hører måkeskrik og andre fugler mase og hoie.

Da jeg våknet i morges etter en vindfull natt med litt lite søvn, for en gangs skyld, kjente jeg meg litt trøtt og hadde litt vondt i halsen. Allikevel ble jeg liggende litt, da jeg kom mere til meg selv, og måtte tenke på turen i sin helhet og hvor fint det har vært. Jeg ble litt rørt der jeg lå. Turen har kostet en del, men gitt mye mer, og det er helt uvirkelig at vi er inne i sjarmøretappen. Jeg er 100% sikker på at jeg kommer til å savne det, både slitet, kulden og telthyggen - ALT. Selv doturene i piskense vind og knakende forbitrende kulde. Grave mine to groper med spaden... ALT kommer jeg til å savne! Det er fint å erkjenne det etter en sånn tur, at man ikke bare higer etter å komme hjem til komfort, familie og venner, sol og varme. Hadde noen spurt meg om jeg ville være med på denne turen igjen, tror jeg svaret lett hadde blitt ja.

Rett før turen snakket jeg litt med søsteren min om problemet: mensen på tur. Jeg hadde funnet ut at jeg rett og slett ikke kunne styre med hormonpreparater for å utsette det. Dette fordi jeg ikke blir særlig god på hormoner.  En deppa eller følelsesmessig avflatet Erika var ikke en jeg orket å være på denne turen som jeg hadde gledet meg til så lenge. Men hvordan gjøre det med mensen liksom? Ellisiv, som verdens beste søster, googlet problemstillingen mens jeg bakte bjørnebrød og hang med nevøen min. Hun fant løsningen, om enn litt komisk, på en blogg. Der ble det anbefalt å bruke handske til å styre med tampong, så kunne man også bruke denne til å vrenge rundt brukt tampong og så legge den i en ziplock pose. Renslig, lite føss og miljøvennlig. Vi lo godt av dette! Fant ut at sånne blå handsker ville være fine fordi de også skjulte det som var inni. Det vi lo mest av var at vi så for oss meg stå her på isen,  med en blå handske tredd på hånden mens jeg vifter og husjer folk av gårde mens jeg sier noe sånt som: Når dere SER denne blå handsken, da må dere snu dere og KOMME dere unna, shusj!!!! Vi fniste mye av dette. Humor er jo en god forsvarsmekanisme. Bedre å le enn å grine av den litt flaue problemstillingen å skulle styre med slikt med en gjeng mennesker jeg ikke kjente så altfor godt. Vel, ironisk nok fikk jeg mensen påfølgende dag, og tenkte derfor at jeg mest sannsynlig slapp hele "blå handske styret". Allikevel var de blå handskene noe av det siste jeg kjøpte, og jeg pakket meg små mensen ziplock poser, just in cases, som inneholdt det som trengtes for kjapp og renslig utføring i kulda.

Nå har det seg slik at jeg vanligvis ikke er helt regelmessig, hvertfall ikke på dagen. Men kroppen min liker tydeligvis å være på tur og i daglig aktivitet. Så i morges fikk jeg faktisk bruk for disse blå handskene og det fine kittet mitt. Jeg måtte nesten fnise litt, bare fordi jeg og søster har ledd sånn av det. Og jeg sender henne en varm varm tanke for at hun hjalp meg med å finne en veldig fin løsning på problemet. 

Nå starter snart marsjdagen her. Klokken en 10 og vi har avmarsj klokken 11. En time senere enn vanlig fordi Christian måtte styre med ordning av helikopter pick up i morgen når vi er framme. En time, det gir meg akkurat passe tid til å pleie mine gnagsår og gjøre meg klar forøvrig.

17. MAI OG 17 m/s VIND

Det er 17. Mai, hurra! Og dagen har vært fylt med sol, god sikt og en del vind. I tillegg har vi gått som en vind; I dag og de to forrige dagene. Plutselig har dagsetappene vært på 31-33 km og vi mangler nå kun skarve 15 km før vi er ved brefallet der vi skal møte den andre gruppen. Det er faktisk helt utrolig og ganske uvirkelig at vi nærmer oss slutten på turen. Plutselig føler jeg at de 4 ukene har gått i en fei.

Det å ligge stormfast en dag gjorde fryktelig godt for min del hvertfall. Jeg hadde kjent sånn på at jeg var sliten, og jeg tror det der med kvalmen og svimmelheten var at jeg kanskje hadde en mild gastroenteritt eller noe. Uansett, i etterkant av hviledagen har jeg vært helt tilbake i slag og bare kost meg. Dagen etter stormdagen våknet vi opp til masse snø, sol og mindre vind, og der skulle vise seg å bli en av favorittdagene mine på turen. Pga all snøen var det fryktelig tungt å gå foran, men desto diggere å ligge bak og bare gli rolig bortover på silkeføret i relativt rolig tempo. Etter 3 økter kjentes det som vi nesten ikke hadde slitt noe, energien var på topp og iveren etter å virkelig komme oss et stort jafs videre var stor. Jeg foreslo, kanskje litt på fleip, vet ikke helt egentlig, om vi ikke bare skulle dra på med 5 økter før lunsj, og så kjøre de planlagte 4 øktene etter lunsj (altså 9 økter istedet for 8). Det kom ingen protester, heller nikk og tommel opp, så derfor gjorde vi det. Og det gikk jo knirkefritt! Utrolig deilig å komme opp i over 30 km siden vi hadde måttet ligge værfaste en dag. Dagen etter kjørte vi samme strategi, da var det litt tyngre mentalt med de 5 øktene før lunsj, men det gikk det og. Så i dag våknet vi altså opp på selveste 17. Mai, og kunne gå i parade med vinden litt i ryggen og klokket inn nye 3 mil på kun 7 økter, med en ekstra lang og fin lunsjpause i teltet midtveis. Så nå sitter vi her med skarve 15 km igjen til brefallet og det kjennes sååå digg!!! Vi regner med å gå dit før lunsj i morgen, og så sette opp telt og vente på den andre gruppen som trolig kommer litt senere. Så blir det ned brefallet på tirsdag, og ta da!! Turen er ferdiggjort. Siden vi er framme en dag senere enn planlagt hentes vi av helikopter nede ved kysten og flys rett til Tasiliq istedenfor en natt i Isortoq først. Når jeg kommer fram til hotellet i Tasiliq er det første jeg skal spørre om i resepsjonen om jeg kan få ca tusen flasker med balsam. Jeg har nemlig en ulldott på hodet nå. Håret mitt har rett og slett tovet seg! Jeg har en hårstrikk der et sted, men det hadde jeg ikke trengt for håret mitt ligger "fint" og samlet og tovet rundt denne. Jeg har vært litt bekymret for at jeg rett og slett må klippe meg, men bestemt meg for at her her det bare å brette opp ermene, fram med all balsam som finnes på Grønland og så angripe problemet. Vi får se hvordan det går, jeg har trua.

Vel vel, det var alt for denne gang. Jeg kan melde om optimistisk og god stemning i gruppen som faktisk har gjort unna sin siste fulle dag med ski av 7-8-9 økter. Absolutt grunn til å rope hurra, både for 17. Mai og for oss.

Stormen

Stormen

Torsdag 14. Mai, Kristi Himmelfartsdag (som jeg akkurat ble klar over da jeg så på kalenderen) og dag 23 av denne turen. Vi ligger værfast pga storm slik vi ble forespeilet for noen dager siden. Det er alltid litt spennende å måtte ligge værfaste på slutten av en slik tur, fordi det gir færre dager å fordele de tapte kilometerne på som må klokkes inn for at vi skal klare å komme oss fram i tide. Heldigvis fikk vi gått litt lenger på tirsdag enn vi vanligvis gjør. I skrivende stund venter Christian på oppdatering fra en værmann i Nederland som skal være den beste, så får han legge en plan om framdrift utifra værutsiktene.

For egen del føler jeg meg bedre enn jeg var for noen dager siden da jeg ble svimmel og kvalm i hver eneste økt. De to siste dagene har jeg følt meg i bedre form, og lurer på om jeg kan ha hatt noe basilusker av noe slag. Uansett, ingenting er bedre enn å være bedre fra det, for yteevnen blir så redusert, i tillegg til at jeg trodde litt at nå hadde jeg nådd min fysiske grense og at det kom til å bli slik resten av turen.

I går var en litt spennende dag, og en dag litt annerledes enn de forrige. Vi våknet opp vel vitende om at stormen trolig nærmet seg, og at vi måtte prøve å gå så lenge og langt som mulig før det trolig kom til å blåse opp på ettermiddagen. Midt i dagens 2. Økt hørte vi helikopter i luften, og etterhvert kom det til synet i den solfylte tåken. Vi har siden dagen etter brefallet gått alene med kun vår gruppe mens gruppen til Morten har gått sin egen vei. Vi har trodd at de ligger litt foran oss, men i lang tid nå har vi ikke visst noe om hvor de er fordi hverken vi eller Hvitserkkontoret har hørt fra dem via satelittelefonen. Det vi har visst var at de hadde problemer med batteriene til telefonen, samt ladingen. Dette ga de beskjed om før kontakten med dem ble borte. De har nødpeilesender, så den rasjonelle tanken har vært at om noe hadde skjedd dem hadde de utløst denne. Ergo har vi tenkt at det ikke er grunn til bekymring, men at det jo selvfølgelig er bedre å vite med sikkerhet. Kan tenke meg at de hjemme kanskje har vært litt bekymret, det er jo ikke helt unaturlig om de har vært. Vel. I går kom altså dette helikopteret til synet over oss og vi skjønte at de var på utkikk etter den andre gruppen. Moro med litt action ass! Det sirklet rundt oss et par ganger før det gikk inn for landing. Jeg gikk som nr. 2 på rekken og var derfor langt framme for godt øyesyn. Tone skrek til meg: Erika, har du kamera?!! Jeg er ofte rask når det gjelder, fikk spent fast stavene i strikken på pulken så de ikke skulle blåse bort i trøkket fra helikopteret som nærmet seg, fikk fisket fram kameraet som lå klart inne i soveposen i beddingen før snøføyka stod og lutftrykket gjorde at pulkene veltet over ende. Der satt vi på huk med ryggen til helikopteret mens snøen virvlet til alle kanter, og jeg følte er rush av glede og spenning. Ikke mere som skal til altså. Det landet like ved oss og Christian var borte og pratet med dem. De var, som gjettet, på utkikk etter den andre gruppen. Sendt ut av politiet på Grønland. Planen var å lokalisere dem, og hvis alt var ok, gi dem ny satelittelefon, og så returnere til sivilisasjonen før stormen startet for fullt. I følge dem var den oppgradert til 28 m/s - litt godt å vite hva man har i vente. Jeg må forøvrig smile litt i skjegget av broren min (som av alle andre enn han selv er kjent for å legge på litt på historier) ringte meg da jeg var på vei til flyplassen; Han sa han ikke hadde kunnet ringe før fordi han hadde vært værfast på telttur i Troms. Det hadde vært et fryktelig uvær, blåst 40 m/s og knukket 2 teltstenger. Jeg var for stresset pga min egen avreise da til å tenke noe mere på det. Men, 40 m/s?! Come on! Jeg kan love deg at det ikke blåste 40 m/s bror. Da hadde det i det minste vært noe om det på nyhetene. Idet det nærmer seg orkan styrke handler det fort ikke om annet på nyhetene i Norge. Vel, uværet vårt skulle "kun" være full storm, altså ikke så ille som bror har vært ute i på vinternetter. Christian var heller ikke bekymret, så da gadd ikke jeg være det heller. Veldig greit det der å bare sette sin lit til andres vurderinger, da slipper man å bekymre seg sånn. Christian fikk gitt helikopterfolket beskjed om hvor han trodde de andre kunne befinne seg. De tanket opp, vi gikk videre, og de tok bilder av oss og vice versa. 
Vi gikk våre 4 økter a 50 minutter før lunsj, og satte som vanlig opp to telt for å lunsje i. Det begynte å blåse opp litt mere før vi gikk inn i teltene. Og da vi kom ut begynte det å bli hustrig. Jeg byttet fra godværsjakka til Gore tex jakken med den berømte jervepelsen, og tok på meg slalombrillene slik at jeg hvertfall kunne se LITT mer i whiteouten med den dampende kuldemaska/tvangstrøyen min. Været dro seg stadig på, og jeg skal innrømme at jeg gledet meg til Christian skulle sette punktum for dagens økt, selv om det jo var er poeng å komme seg lengst mulig. En gang i økt nr. 7, da det var slik at det begynte å bli vanskelig å gå samlet og holde sikten skikkelig, satte han endelig punktum. Dette hadde jeg gledet meg til: For det første gledet jeg meg til Tone og jeg skulle opp teltet i skikkelig uvær alene. Og så gledet jeg meg ekstremt til en hviledag midt i stormen. Bare kunne ligge i den gode soveposen, høre på Serial på podcast, høre på musikk, lese litt i klatrebildet til Fredrik som jeg aldri blir ferdig med, slumre og sove og bruke minimalt med energi. Jippi!!!

Teltsettingen gikk som en drøm. Vi har rutinene så bra inne nå at jeg føler meg veldig trygg på at dette klarer vi fint på egenhånd også i framtiden. Det gir en enorm glede og mestringsfølelse å vite at man har kontroll på nettopp det, samt god sikring av teltet. Det gjør at jeg vet at jeg kan dra på egne turer i framtiden og føle meg trygg så lenge teltet er med. Vi satte teltene parallelt, ganske tett, og bygde store levegger bak. Bardunene var spent opp så godt og stramt som det lar seg gjøre, skiene satt godt i bakken og pulkene og stavene var også sikret bra. Da var det bare å begynne det horisontale teltlivet og følge med på stormen fra innsiden av teltduken. Stolt kunne jeg konstatere at teltet vårt nesten ikke blafret i vinden - det kom til å bli en deilig natt. Og det ble det. Vinden har nok rast i den antatte styrken mens jeg har sovet som et barn. Våknet bare en gang i 2 tiden av at jeg var sulten og drømte om Bixit pakken som lå i pulken utenfor. Jeg drømte om Bixit med smør og spekepølse på - det er noe av det eneste utenom den vanlige havregrøten og real turmaten jeg klarte å komme på, selv om kombinasjonen av de tre Bixit, smør og spekepølse nok kan diskuteres blant gourmetelskere der ute.... Vel, jeg gikk jo ikke ut i stormen. Strakte meg heller etter posen med nonstop etc og tok noen jafs som stilnet sulten nok til at jeg kunne sove videre.

Etter dette har dagen kommet og gått. Vi har fått vite at helikopteret fant den andre gruppen i god behold, og at det selv måtte tilbringe natten der med dem fordi væretvar blitt for dårlig til å fly.
Jeg har fått min Bixit frokost, hoppet over havregrøten, og har siden da sovet en del timer og hørt på Serial og lest i klatrebladet. Til middag fikk jeg faktisk kylling curry for første gang, en liten (men ikke altfor stor) høydare. Jeg slengte på litt mere smør og spekepølse. Det smakte helt ok, og mettet godt. Jeg har ila turen merket meg at jeg har blitt tynnere. Lårene, hoftene og rompa har blitt tynnere, puppene har dessverre blitt mere slunkne tror jeg, mulig til og med magen har blitt litt mindre (selv om akkurat DET tror jeg ikke før jeg får se det, den er rimelig refraktær, hehe). Men nå er det nesten så jeg lurer på om jeg nok en gang har litt for bra matvett, og at jeg kommer til å gå opp i vekt igjen innen turen er omme, så mye smør jeg putter i maten. Vel, vi får se. Jeg tar uansett ingen sjanser. Når jeg klarer smør spiser jeg det. Det verste som kan skje er å bli så kvalm og svimmel igjen som jeg var de to dagene.

Et par betraktninger om turliv og teltliv som dere der hjemme kanskje ikke tenker så mye på:
Når vi er ferdig med dagens økt er det flere ting som trenger å tørkes, det være seg handsker, sokker, balaklava etc. Disse puttes strategisk rundt på kroppen.  Jeg har fått for vane å putte dem nedover  lårene innenfor strømpebuksen, og kanskje et par ting på magen. Det har også skjedd at jeg har puttet deodoranten for tining på magen hvis jeg virkelig skal dra på og pynte meg. Det som så skjer er at man gjerne glemmer at man har det der. Dette kan være problematisk når man så er på do, særlig hvis det blåser og man ikke er oppmerksom på at det faller ut. Heldigvis har jeg ikke mistet noe ennå. Kun en dorull for av gårde med vinden sist vi lår værfaste. Men da var jeg jo ennå ganske urutinert i forhold til nå. Monsen har gått Grønlandsskolen siden da; Den er lang og hard, litt som livet generelt, eller som noen sier i nord, som kuken. Vel vel.

En annen ting ved dette teltlivet som det må prates litt om er det å gå på do. Og nå snakker jeg ikke om tissing, det er litt mere uproblematisk. Og, nei, den freschetten (tissetrakten) har ikke vært noen stor suksess hos u.t. Ble for mye baling og styr. Dette med å gå på do er så elementært, men allikevel så viktig. Og hvis man plutselig blir nøden er det jo ikke bare å sette seg ned i en av 10 minutters pausene mens resten av gruppen står like ved. Såpass privat er jeg altså. De andre og, heldigvis. Nei, man finner seg istedet rutiner som funker, og etterhvert er det hele ikke så problematisk lenger. For egen del har jeg funnet ut at jeg liker å grave to groper med spaden, en som er do, og den foran er til toalettpapiret så det ikke blåser i alle retninger. Og dagen starter perfekt hvis man klarer å bli ferdig med dette før teltet slås ned og vi begynner å gå. Det festlige er at det hender seg at flere er ute med spaden samtidig. Da vet man hva som er på ferde. Så sitter man der i all stillhet et godt stykke fra folk, og er høflige med hverandre og ser alle andre veier enn der hvor det sitter andre. I starten var dette fryktelig flaut, men nå er det rett og slett en nødvendighet som gjør at jeg ikke gidder å rødme engang der jeg sitter i god avstand fra de andre som er ute.

Vel, nok om dette. Det var kanskje litt for privat, men samtidig har det voldet både ubehag, flauhet og bekymring, og Tone og jeg har snakket om at dette er en av mange ting man bare må fortelle litt om.
Nå er denne dagen, desverre, snart over. I morgen blir det nok mere skigåing. Nå skal jeg snart over i teltet til Christian og høre om værvarselet (som jeg for en gangs skyld bryr meg litt om), også tror jeg Tone blir glad for om jeg starter opp primusen og fikser nye varmeflasker.



Vi gikk våre 4 økter a 50 minutter før lunsj, og satte som vanlig opp to telt for å lunsje i. Det begynte å blåse opp litt mere før vi gikk inn i teltene. Og da vi kom ut begynte det å bli hustrig. Jeg byttet fra godværsjakka til Gore tex jakken med den berømte jervepelsen, og tok på meg slalombrillene slik at jeg hvertfall kunne se LITT mer i whiteouten med den dampende kuldemaska/tvangstrøyen min. Været dro seg stadig på, og jeg skal innrømme at jeg gledet meg til Christian skulle sette punktum for dagens økt, selv om det jo var er poeng å komme seg lengst mulig. En gang i økt nr. 7, da det var slik at det begynte å bli vanskelig å gå samlet og holde sikten skikkelig, satte han endelig punktum. Dette hadde jeg gledet meg til: For det første gledet jeg meg til Tone og jeg skulle opp teltet i skikkelig uvær alene. Og så gledet jeg meg ekstremt til en hviledag midt i stormen. Bare kunne ligge i den gode soveposen, høre på Serial på podcast, høre på musikk, lese litt i klatrebildet til Fredrik som jeg aldri blir ferdig med, slumre og sove og bruke minimalt med energi. Jippi!!!

Teltsettingen gikk som en drøm. Vi har rutinene så bra inne nå at jeg føler meg veldig trygg på at dette klarer vi fint på egenhånd også i framtiden. Det gir en enorm glede og mestringsfølelse å vite at man har kontroll på nettopp det, samt god sikring av teltet. Det gjør at jeg vet at jeg kan dra på egne turer i framtiden og føle meg trygg så lenge teltet er med. Vi satte teltene parallelt, ganske tett, og bygde store levegger bak. Bardunene var spent opp så godt og stramt som det lar seg gjøre, skiene satt godt i bakken og pulkene og stavene var også sikret bra. Da var det bare å begynne det horisontale teltlivet og følge med på stormen fra innsiden av teltduken. Stolt kunne jeg konstatere at teltet vårt nesten ikke blafret i vinden - det kom til å bli en deilig natt. Og det ble det. Vinden har nok rast i den antatte styrken mens jeg har sovet som et barn. Våknet bare en gang i 2 tiden av at jeg var sulten og drømte om Bixit pakken som lå i pulken utenfor. Jeg drømte om Bixit med smør og spekepølse på - det er noe av det eneste utenom den vanlige havregrøten og real turmaten jeg klarte å komme på, selv om kombinasjonen av de tre Bixit, smør og spekepølse nok kan diskuteres blant gourmetelskere der ute.... Vel, jeg gikk jo ikke ut i stormen. Strakte meg heller etter posen med nonstop etc og tok noen jafs som stilnet sulten nok til at jeg kunne sove videre.

Etter dette har dagen kommet og gått. Vi har fått vite at helikopteret fant den andre gruppen i god behold, og at det selv måtte tilbringe natten der med dem fordi væretvar blitt for dårlig til å fly.
Jeg har fått min Bixit frokost, hoppet over havregrøten, og har siden da sovet en del timer og hørt på Serial og lest i klatrebladet. Til middag fikk jeg faktisk kylling curry for første gang, en liten (men ikke altfor stor) høydare. Jeg slengte på litt mere smør og spekepølse. Det smakte helt ok, og mettet godt. Jeg har ila turen merket meg at jeg har blitt tynnere. Lårene, hoftene og rompa har blitt tynnere, puppene har dessverre blitt mere slunkne tror jeg, mulig til og med magen har blitt litt mindre (selv om akkurat DET tror jeg ikke før jeg får se det, den er rimelig refraktær, hehe). Men nå er det nesten så jeg lurer på om jeg nok en gang har litt for bra matvett, og at jeg kommer til å gå opp i vekt igjen innen turen er omme, så mye smør jeg putter i maten. Vel, vi får se. Jeg tar uansett ingen sjanser. Når jeg klarer smør spiser jeg det. Det verste som kan skje er å bli så kvalm og svimmel igjen som jeg var de to dagene.

Et par betraktninger om turliv og teltliv som dere der hjemme kanskje ikke tenker så mye på:
Når vi er ferdig med dagens økt er det flere ting som trenger å tørkes, det være seg handsker, sokker, balaklava etc. Disse puttes strategisk rundt på kroppen.  Jeg har fått for vane å putte dem nedover  lårene innenfor strømpebuksen, og kanskje et par ting på magen. Det har også skjedd at jeg har puttet deodoranten for tining på magen hvis jeg virkelig skal dra på og pynte meg. Det som så skjer er at man gjerne glemmer at man har det der. Dette kan være problematisk når man så er på do, særlig hvis det blåser og man ikke er oppmerksom på at det faller ut. Heldigvis har jeg ikke mistet noe ennå. Kun en dorull for av gårde med vinden sist vi lår værfaste. Men da var jeg jo ennå ganske urutinert i forhold til nå. Monsen har gått Grønlandsskolen siden da; Den er lang og hard, litt som livet generelt, eller som noen sier i nord, som kuken. Vel vel.

En annen ting ved dette teltlivet som det må prates litt om er det å gå på do. Og nå snakker jeg ikke om tissing, det er litt mere uproblematisk. Og, nei, den freschetten (tissetrakten) har ikke vært noen stor suksess hos u.t. Ble for mye baling og styr. Dette med å gå på do er så elementært, men allikevel så viktig. Og hvis man plutselig blir nøden er det jo ikke bare å sette seg ned i en av 10 minutters pausene mens resten av gruppen står like ved. Såpass privat er jeg altså. De andre og, heldigvis. Nei, man finner seg istedet rutiner som funker, og etterhvert er det hele ikke så problematisk lenger. For egen del har jeg funnet ut at jeg liker å grave to groper med spaden, en som er do, og den foran er til toalettpapiret så det ikke blåser i alle retninger. Og dagen starter perfekt hvis man klarer å bli ferdig med dette før teltet slås ned og vi begynner å gå. Det festlige er at det hender seg at flere er ute med spaden samtidig. Da vet man hva som er på ferde. Så sitter man der i all stillhet et godt stykke fra folk, og er høflige med hverandre og ser alle andre veier enn der hvor det sitter andre. I starten var dette fryktelig flaut, men nå er det rett og slett en nødvendighet som gjør at jeg ikke gidder å rødme engang der jeg sitter i god avstand fra de andre som er ute.

Vel, nok om dette. Det var kanskje litt for privat, men samtidig har det voldet både ubehag, flauhet og bekymring, og Tone og jeg har snakket om at dette er en av mange ting man bare må fortelle litt om.
Nå er denne dagen, desverre, snart over. I morgen blir det nok mere skigåing. Nå skal jeg snart over i teltet til Christian og høre om værvarselet (som jeg for en gangs skyld bryr meg litt om), også tror jeg Tone blir glad for om jeg starter opp primusen og fikser nye varmeflasker.

Oppdatering fra den veldige Grønlandsisen

11. Mai, dag 20. Det begynner å merkes at vi har vært på tur lenge nå, og at denne Grønlandsekspedisjonen er en bragd skal være snickers og twist! Mange dager og skritt er gått siden forrige blogginnlegg. Inntil i dag har jeg klart meg mer eller mindre uten gnagsår, men i skrivende stund ligger jeg og angrer på at jeg akkurat fjernet compeeden på høyre hæl som jeg la på tidligere i dag. Jeg skulle være lur og smøre inn foten med vidundersalven, men istedet dro jeg med meg all huden. Big mistake!! Gruer allerede for morgendagens 30 000 skritt (Espen hevder det er så mange steg vi tar per dag), håper det går bedre enn forventet.

Sist jeg skrev hadde vi akkurat ligget værfast, og vi kom oss til DYE II påfølgende dag. Tikket inn 30 km mens vi så det store menneskeskapte monsteret i det fjerne som mål. Den kvelden ble det  ankerdram og glede over å nå et stort delmål. Påfølgende dag kunne vi sove til vi våknet og deretter skulle vi gå inn som samlet gruppe kl 12. Det var en selsom opplevelse. Selvfølgelig var det spennende å se med egne øyne dette stedet jeg hadde blitt fortalt om og sett bilder av. Men mest av alt ble jeg flau over menneskeheten. Jeg syns både det er hårreisende at amerikanerne setter opp noe slikt, og når de er ferdig med den kalde krigen stikker de bare fra det uten å  rive det ned og rydde opp etter seg. I tillegg bar stedet preg av forsøpling fra sånne som oss. Som har vært på tur over Grønland og så kommer dit for å se, forsøple og besudle stedet. Folk hadde benyttet doene til sitt fornødne, det lå til og med en stor kabel av avføring på et stolsete. Jeg blir flau og foraktet! Det fineste med stedet var oppe i kuppelen. Der var det en helt fantastisk akustikk som gjorde at jeg nok en gang savnet mine sangvenninner Ag og Kirst. Jeg prøvde å ta Hvem kan segla tostemt med Tone - hun var snill og ble med på forsøket, men det ble så der.

Idet vi hadde pakket sammen telt og skulle reise fra DYE kom 3 hundespann kjørende mot oss i det fine solskinnet. Det var Sigrid Ekran (flere ganger vinner av Finnmarksløpet), en venninne av henne, samt Salo, inuitt bosatt i Isortorq som jeg tror er kjent for å ha de fineste hundene. De var på vei motsatt vei av oss, fra Isortorq til Kangerlussuaq for å få over hundespannene til Sigrid skulle guide en gruppe for Børge Ousland. Rart å plutselig treffe på andre folk en oss selv - litt forfriskende vil jeg påstå. Vel, ingen grunn til å bli på DYE av den grunn. Vi måtte klokke inn hvertfall en mil den ettermiddagen. Vi sa adjø og la i vei, over flystripa til forskningsstasjonen like ved, og ut i det hvite igjen.

De neste dagene hadde vi fantastisk vær. En av dagene kunne vi til og med gå i kun Brynje til vi kom fram til leir. Det gjorde godt! Midt oppe i dette fikk jeg min kolsforverring nr. 2 på turen. Man blir helt gal av å måtte gå med kuldemasken hele tiden, og jeg hadde prøvd meg litt uten. Midt i andre økt for dagen, idet jeg slang meg etter Tone som hadde et kjempetempo, som vanlig, tettet det seg helt i lungene mine. Jeg måtte bare trå til side og finne fram masken igjen. Resten av dagen var jeg helt tett i luftveiene og slapp pga dette. Jeg lå bak i rekka i mitt eget tempo, og Tone lå bak meg som min wing man. Så kommer mitt neste problem: Kuldemasken gjør at solbrillene dugger noe helt vanvittig. Det funker litt bedre med slalombrillene enn med solbrillene. Den ene soldagen startet jeg derfor ut med slalombrillene. Etter halve dagen med slalombrillene byttet jeg til solbrillene. Den natten sov jeg minimalt. Øynene rant og rant, det sved, men gjorde ikke direkte vondt. Jeg er jo ikke helt dum, så jeg skjønte at det nok dreide seg om snøblindhet, dog en mildere variant siden jeg alltid har hørt om hvor vondt det gjør. Jeg skal innrømme at jeg måtte gråte en skvett på morgenkvisten da Tone endelig våknet og jeg hadde sendt henne over til Christian for å høre hva jeg skulle gjøre. Svarer var, ikke overraskende, å tape solbrillene slik at det kun var en glippe igjen og se med, og  forsøke å gå. Selvmedlidenheten var tilstede, jeg var lei av å være tungpustet, og med de hovne kjipe øynene mine (som også gjorde meg en smule bekymret) var jeg lei av å være handikappet. Espen, som jeg kan si har hatt enda større prøvelser enn meg på turen med massive gnagsår og luftveisinfeksjon som har gjort han så tett i pusten at han har kastet opp og hatt problemer med å spise og drikke, kom bort og ga meg en god klem før vi begynte å gå. Det var faktisk akkurat det jeg trengte. At noen bare holdt rundt meg og annerkjente at denne dagen var litt tung for meg. Takk, Espen, for det! Det hjalp det. Så, der gikk jeg, med svært redusert syn, og følte meg som han Tallak (tror det var det han het) fra første sesong av Ingen Grenser med Lars Monsen. Jeg gikk der og støttet meg til stavene mine, og fikk kun med meg minimalt av alt som skjedde utenfor min svært innskrenkede sfære. Det gikk heldigvis over ila et døgn, og nå er synet som før igjen - jeg er bare fryktelig påpasselig med å beskytte øynene. Faens drit det der altså!

Det med øynene skjedde fredag 8. Mai, da hadde Fredrik bursdag og det ble sunget bursdagssang før anmarsj. Lørdag 9. Mai markerte vi å ha nådd høyeste punkt på turen. Noen av gutta hadde energi til å bygge en liten varde midt i camp hvor vi plantet flagg, som seg hør og bør. Fra nå av skulle det gå nedover. Hehe. Jeg skal innrømme at jeg litt som Truls Svendsen er en smule slukøret for at det ikke merkes bedre med denne nedoverbakken. Selv syns jeg ofte det både føles og ser ut som det går oppover selv om det hevdes av de høyere herrer at det går nedover.

Vi trenger nedover. Jeg føler litt at jeg dro med meg sygdommen inn i gruppen da jeg startet ut før turen. I skrivende stund har 4 stykker blitt satt på antibiotika pga luftveisinfeksjon, samtlige går med kuldemaske, og vi høres ut som om vi er en gjeng fra Glittreklinikken, alternativt en tuberkulose gruppe, som er på en slags syk rekonvalesens over Grønland. Christian hevder at han aldri har hatt så mye sykdom i en gruppe før. Heldigvis er Tone frisk som en fisk og sprek som en hoppe. Og hun avlaster meg ved å ta teltet på sin pulk daglig. Etter kolsforverring nr 2 samt snøblindheten, har frøken Monsen trengt den avlastningen. De to siste dagene har jeg i tillegg gått helt tom for energi på slutten av dagen. Det er så ufattelig ubehagelig! Jeg har blitt svimmel, tenkt at nå sviker jeg av snart, vært kvalm, men allikevel klar over at jeg er nettopp det fordi jeg trenger å få i meg væske og energi i form av sjokolade. Jeg har nesten følt meg som er barn som begynner å grine fordi de må på do eller er sultne. Helt jævlig følelse å bli så tom og ikke klare å forhindre det eller rette på det. Men de rundt meg er snille! I går gikk jeg sammen med Espen siste økten. Der hjalp å ha noen ved siden av og snakke om noe annet. Han fant fram noen fersken smågodt som satt som et skudd. Og da jeg kom fram til leir fikk jeg Mars av Christian og Tone stod klar med muslibar.

Innen jeg har klart å skrive ferdig dette har det blitt tirsdag 12. Mai og vi er ferdig med dagens økter. Vi måtte dra på med 8 økter i dag, og jeg tror vi fikk gått 32,3 km (eller noe sånn). Grunnen til at vi måtte øke på, er at vi har fått melding om uvær som kommer på torsdag og vi blir trolig værfaste da. Jeg ble litt bleik om nebbet da Christian meldte om dette i morges, pga min kvalme og nedsatte yteevne de siste dagene. Men i dag har gått mye bedre. Jeg har gått som en gravid kvinne og stappet i meg litt og litt energi ila dagen, og faktisk klart meg uten å bli kvalm eller svimmel e.l. Nå ligger jeg i posen med 2 varmeflasker på kroppen. Tone har kjøkkentjeneste (jeg tror hun begynner å bli mektig lei av snøsmelting!), og jeg skal snart over til Chefsteltet og sende av gårde blogginnlegget. Vi hører rykter om varme og lettkledde mennesker hjemme i Oslo, og jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg til sol, parkliv og varme svaberg!!

Slumberparty

Slumber party

Det er dag 12, søndag 3. Mai. Pga kalde dager siden forrige blogginnlegg har mobilen, og det meste annet som trenger strøm, vært vanskelig å lade opp og batteriet har gjerne dødd igjen ila natten - selv om mobilen har vært av OG ligget lunt og varmt inntil kroppen. Mulig dette derfor blir et kort innlegg.

Vi har vært værfast i dag pga kraftig vind og kulde. Det blåste rundt 25 m/s i natt. Jeg våknet i 4 tiden av at jeg blødde neseblod. Ikke akkurat noe å blogge om egentlig, men nå gjør jeg det. Jeg hadde som vanlig snurret fleecejakken rundt hals/hode og lå godt innesnurpet i soveposen, og våknet av at jeg var tett i nesa samtidig som det rant av den. Merkelig det egentlig, hvordan man våkner av slikt. Da jeg sjekket om det var blankt var det jo selvfølgelig ikke det. Jeg lå rett og slett i en liten blodpøl her på Grønlandsisen og fleece, lue og den hvite lakenposen jeg har inne i soveposen var rimelig røde. Jeg fikk børstet all snøen bort fra åpningen av soveposen (det danner seg nemlig et rikt lag med rim/snø på kanten av soveposen som vender ned mot ansiktet mitt hver natt), fikk vekket Tone som hadde dorullen borte hos seg, stoppet blødningen, og var heldigvis våken nok til å huske at jeg hadde lagt en våtserviett til tining i soveposen, så jeg fikk tørket bort de verste flekkene. 
Etter å ha kommet meg over mitt eget personlige minidrma merket jeg hvordan vinden virkelig rusket i teltet på en helt annen måte enn den har gjort tidligere. Jeg skjønte at den var mye kraftigere nå, og begynte å bekymre meg for om det var en piteraq vind og om teltet var godt nok strammet opp i bardunene eller om det kunne revne. Det hadde vært nesten vindstille da vi la oss, dog brakkaldt, og jeg hadde hatt kjøkkentjeneste, dermed var det Tone som hadde sikret teltet. Så jeg visste ikke om teltet ikke var godt nok sikret, jeg antok det, men var for kald, eller mulig evneveik, til å gå ut å sjekke. Det skal allikevel sies at jeg rett og slett syns vinden virket så sterk at jeg ikke følte meg trygg på å gå ut, og mintes litt i ørska at Børge Ousland hadde sagt på ekspedisjon Finse at "bli i teltet". Hvertfall var det sånn jeg søvndrukken og bekymret konkluderte i natt, mens jeg også konstaterte at teltet ikke hadde laget uvanlige bevegelser eller rykninger mens jeg hadde ligget der og tenkt.

Mens jeg lå der og bekymret meg og tenkte og døste, var gutta i sjefsteltet ute og orget. De fikset eget telt og gikk så rundt og strammet alle våre andres telt. Visstnok var vårt telt relativt stramt, det trengte bare å strammes litt - sånn jeg har skjønt det. Men både jeg og Tone har lært enda litt mer, vi har skjønt at vi aldri kan være nok paranoide, og en av oss skal alltid ut og ta kveldssjekken og kontrollere at telt, ski, staver og pulker er godt sikret.

De siste dagene har det vært skikkelig kaldt og surt. Vi har hvertfall vært nede i minus 25 på natten, en annen natt ville ikke temp.måleren vise graden, mulig det var enda kaldere da. Vinden har kommet fra høyre og også midt i mot når vi har gått. Selv ikke jervepelsen har vært til komfortabel hjelp. Og i 10 minutters pausene har folk stått mye i sin egen verden med dunjakke på, med ryggen mot vinden, og spist nøtter eller sjokkis, og ladet opp til nok en økt mot kulda og vinden og den evige oppoverbakken. 
De to første dagene etter hviledagen jeg blogget om sist (tror det var onsdag), kjørte vi på med 8 økter per dag, 4 før og 4 etter lunsj. Dette var etter vårt ønske, hvertfall hadde jeg lyst til det. Men det var vel uansett det Christian hadde planlagt tror jeg. Jeg syns 6 økter om dagen var litt lite. Dagen før hviledagen hadde vi hatt 7, og det kjentes som vi fint kunne gjøre mer. Vi hadde ennå ikke gått over 20 km på en dag, noe som jeg syns kjennes bra å være oppe på rent mestringsmessig, og derfor tenkte hvertfall jeg, og Tone, og sikkert flere at 8 økter ville være bra. Men dagene ble kalde og tøffe både fysisk og mentalt. Flere har hatt problemer med for tunge pulker i forhold til det de klarer å dra på 8 økter per dag, og Christian har måttet avlaste litt her og der. Det har hjulpet litt, men ikke altfor mye på tempoet. Selv syns jeg det varierer fra økt til økt om jeg er på G eller om jeg har mindre futt. Men jeg har hele tiden klart å hente det jeg har av krefter og holde tempo og syns jeg inntil nå har kommet meg hit med bravur. Tone imponerer! Hun er i enda bedre form enn meg og en del av de andre. Å sette henne i led med GPSen eller kompasset er som å sette løs en jakthund. Hun setter av gårde i et veldig tempo og jeg passer på å kle av meg og ha energi innabords før hennes økter. Jeg tenker at det er som en intervalløkt, og at jeg ikke skal gi meg eller få glippe til henne. Enkelte ganger trenger hun litt korreks med retningen (eller, det skjedde vel bare en gang eller to). Da peker Christian retningen med staven som jeg har gjort med Athos når vi er på jakt. Så korrigerer hun seg inn og fortsetter. Noen har syntes at tempoet har vært for høyt, men jeg syns egentlig det er kult at noen får litt fart i gruppa slik at vi oppnår høyere dagsdistanse. Og den ene dagen var det tydelig at Christian brukte henne bevisst for å øke tempoet. Da sa han bare: Tone, nå går du bare i det tempoet du vil. Les: Ikke bry deg om at folk syns det blir for fort. For enkelte syns det. Personlig syns jeg det er girl power at dama bare peiser på (det ironiske er at hun var bekymret for at hun skulle være gruppas Aylar, haha!! Not!). Og jeg har enn så lenge ikke hatt noe problem med å henge med (selv om jeg jo er sliten når dagen er over), og DET syns jeg er ganske kult. Det gir mestring å merke at man klarer pulken sin, klarer tempoet, klarer kulda og dette livet. Og jeg syns Tone og jeg er et kjempeteam på alle måter. Jeg er så glad for at jeg har henne og at vi gjør dette sammen.

I dag har vi altså ligger strak pga været. Vinden raljet i samme kraft fram til ettermiddagen. Nå har det løyet litt og kjennes litt mildere. Midt i vinden i dag varmet sola godt i teltet vårt, og etterhvert satt vi der i bare nettingen. Brynje over- og underdelen har jo snart grodd fast på oss. Det er nesten så jeg tror vaffelmønsteret i huden vil sitte i langt ut i bikinisesongen. Det hjelper lite med sommerkroppen 2015 hvis huden er rutete og nesa sort av forfrysning. Ikke at nesa mi er forfrosset da, men jeg minner meg på nettopp dette, for det er lett å forfryse seg, og det er ikke kult å komme hjem med sort nese eller annet. Da kan man være så tynn og fin ellers som man bare vil. Så vidt jeg vet har det ikke vært noen som har forfrosset noe alvorlig. En del har et mindre eller litt større merke på høyre kinn, men jeg har faktisk ingenting. Jeg jobber med å holde det sånn. 

Utrolig digg å ha sånne dager og da. Når man først er værfast er det jo hyggelig å kose seg. Det har vært som et eviglangt slumber party i dag. Våknet opp kalde og litt bekymret. Fikk bekreftet at vi måtte bli liggende på vent. Fikk spist frokost, deretter varmet termoser og varmeflasker. Etter dette krøp vi ned i soveposen igjen med de ferske varmeflaskene og kaffe på senga. Gradvis steg temperaturen i teltet og komforten og humøret. Vi hadde ikke/lite strøm på telefonene, så vi har egentlig bare ligget og pratet. Husker ikke helt om hva. Det blir om alt og ingenting. Jeg syns egentlig vi har noe å prate om hele tiden - det er som å være på tur med en venninne jeg har kjent lenge. Etterhvert som temperaturen i teltet steg, hehe, og vi for en gangs skyld kunne sitte i bare nettingen oppå soveposen, ble det tid til fotinspeksjon og pedikyr, samt annet velvære. Tone bommet q-tips for første gang (hun prøver å holde seg unna), og jeg tror det var en høydare. Vi fikk hengt ut solcellepanelene våre godt sikret i sola. Tone sitt funker nesten ikke. Hun har diagnostisert problemet som er en ødelagt ledning. Derfor har hun spjelket fast ledningen til en teskje. Det ser skikkelig Petter Smart ut, men det funket i dag når panelet kunne ligge helt stille og lade. Mitt funker som det skal.
Tone var ute i pulken og hentet mat for uke 3, som vi har definert som resten av turen. (Forresten så har vi 27 dager på oss på denne turen, jeg har tidligere skrevet at vi skulle bruke 25 dager). Hun hadde ikke lagt resten av mat osv i dagsrasjonpsoser da vi pakket, men nå hadde hun god tid, og en komfortabel temperatur rundt til å gjøre dette i forteltet. Selv fikk jeg hentet medisinpakken og førstehjelpsutstyret jeg fikk utdelt da vi startet. Jeg har jo lest innholdsfortegnelsen så jeg visste hva vi har med oss. Men nå fikk jeg gått igjennom hvor alt er. Det er greit å vite. Hvis det brenner på dass vet jeg hvor de viktigste tingene er, hva av medisiner som skal inn under genseren for å tines opp osv.

Deilig å ha tid til slikt. Etterhvert fikk vi en del besøk. Birger kom innom med overraskelsen sin. Christian kom innom med en tår Gammal Dansk og vi fikk høre om planen for resten av turen, samt at vi fikk luftet oss litt til han. Så kom Espen. Han var fornøyd etter storrengjøring av kroppen og full skifting av undertøy. Espen hadde med overraskelse til meg: De fine Krakowjentene mine hadde pokker meg ordnet det slik at de hadde sendt med Espen brev fra hver og en av seg! DET var hyggelig det!!! Til og med Birgitte hadde sendt med fra Trondhjem. Og flere hadde med fine og kloke dikt og sitater i brevene som jeg ble så rørt av. Og Ingvill hadde limt inn favorittbildet mitt av oss to fra en tidlig kald vintermorgen i Zakopane der vi står fresche og med skiene spent bak på sekken, klare til å gå opp fjellet i stedetfor å ta gondolen. Det er så mye gode minner i det bildet. Tusen tusen takk, dere fine jentene mine!!! Om jeg var litt off og i ubalanse i går, er jeg helt i vater igjen nå. Jeg skal ta dem opp igjen og lese dem flere ganger. Og, Beibi: det diktet av Andre Bjerke gjorde seg!! Skal se om jeg lærer meg det utenatt.

I går var en tung dag. Det var kaldt. Jeg var sliten og lettere irritabel. Har egentlig vært ganske flink til å kose meg og være harmonisk, men i går kjente jeg at jeg heller fikk holde meg litt for meg selv. Pga dette tenkte jeg at det var på tide å åpne et av brevene som den fine familien min har sendt med. Jeg følte for å åpne pappa sitt brev. Pappa er liksom mer med på turen enn jeg tror han faktisk vet. For det første tenker jeg på han hver gang jeg drar fram samekniven min som jeg fikk av han etter Finnmarksturen vår. Og den bruker jeg like ofte som jeg bruker spisekar og skje. Jeg kutter bl.a. opp spekepølse og skjærer smør til meg og Tone for å legge til kalorier i Real turmaten. I tillegg har både jeg og Tone med oss de vanntette posene hans som jeg fikk rasket med meg i siste liten da jeg dro  (jeg innså at jeg ikke hadde mange  nok og store nok selv). Og teltet vårt ligger daglig pakket ned i skibagen hans; Vi har festet en karabinkrok i det høyre bakre hjørnet på teltet. Det hjørnet vi fester oss selv inn i hvis vinden er kraftig, og det hjørnet vi alltid fester først med en ski. Hver dag passer vi på å sjekke og si høyt, at karabinkroken er ved navnelappen til Per. Pappa er altså med her i høyeste grad. Det er jo også han som mest av alle har gjort at jeg er så glad i telt og turliv som jeg er. Vi har hatt så mange fine turer sammen i min spede barndom og opp til helt nylig. Og det er faktisk alltid like hyggelig. Selv om vi er kortvarig irriterte, har lite mat, er våte eller hva, er det alltid hyggelig. Takk for brevet pappa! Det var så mye fine og hyggelige bilder der, også bilder jeg faktisk aldri har sett. Der gjorde godt her i kulda, og fikk meg ut av den irritasjonen jeg var i.

Nå ble dette nok en gang et mulig altfor langt blogginnlegg. Jeg har egentlig mye mer på hjertet. Det får komme senere. Mange av gutta går gjennom pulkene sine for å se om noe kan brennes eller graves ned for å lette på vekten. Enn så lenge kjenner ikke jeg behov for det, men mulig det blir annerledes senere.
Vi er ca 30 km fra DYE II og regner med å være der tirsdag midt på dagen. Etter det skal vi øke antall km per dag. Det må vi da klare.

En liten hilsen til søster: Ellisiv, lykke til i ny jobb i morgen (mandag)! Du er kjempeføff og flink, og jeg vet dette kommer til å gå bra. Vær deg selv og bruk ditt gode kliniske skjønn, det holder i massevis. Og ring Therese når du trenger å snakke med meg. Hun er min stand in.

Hviledag

Hviledag

AKKURAT nå ligger jeg i soveposen min og hører på La det svinge og virkelig koser meg! Det er onsdag 29. April, dag 8, klokken er 15:12, og vi har hviledag. Christian guide er blitt syk, virker som det samme jeg hadde på starten av turen uten at jeg skal påta meg skylden for å ha smittet han. Han står han nok av, men etter at han har vært laber i noen dager og redusert i dag, i tillegg til at det er mye vind, white out og vanskelig vær, ble vurderingen fra sjefsteltet først at vi skulle starte kl 13, deretter at vi skulle vente til i morgen og heller ta det med ro i dag.

I sjefsteltet bor brødrene Styve (Christian og lillebror Fredrik som er med som hjelpeguide) samt Espen. Det var litt diskusjon om sovesituasjonen til Espen mens vi var i Kangerlussuaq; Siden vi var oddetall tenkte Tone og jeg at det mest naturlige var at Espen sov sammen med oss. Alle de andre i gruppen har dratt på dette med en slags bedre halvdel, mens vi tre var de eneste som hadde meldt oss på alene. Så mens vi satt og spiste moskusburgeren til middag i kantina på flyplassen, som også var hotell og alt annet i den byen på en og samme tid, fremmet vi forslaget for Christian og Espen om at Espen skulle være teltbuddy med oss. Christian hadde en annen oppfatning. Han ville ha han i teltet med han og bror. Det ble en liten diskusjon rundt det hele hvor jeg og Tone leende satt og sa at vi så gjerne ville ha Espen i teltet, mens Christian trodde vi tullet, og Espen satt der lett rødmende som en liten skolejente. Haha! Nå har det hvertfall blitt til at Espen bor med de store gutta og får tips & trix som jeg gjerne skulle lært, mens jeg og Tone hygger oss i tosomheten. Etter noen netter med dårlig søvn på brødrene Styve pga snorking fra Fredrikstadgutten tenker jeg at det kanskje er greit. Han selv hevder at han absolutt ikke snorker. Vel vel. Akkurat det kan være litt vrient å motbevise når man selv er i dyp søvn mens man snorker.

Jeg tror det er flere som syns det var greit med hviledag i dag. Birger er også blitt forkjølet og Espen har fått et gnagsår på hver hæl som sikkert har godt av litt hvile. Tone og jeg satt som to årvåkne ekkorn og spiste frokosten vår da løpegutt Espen kom med første beskjed om at vi ikke skulle starte før kl 13. Så da smeltet vi ferdig snøen for dagen og la oss tilbake i posen med en ny varm varmeflaske hver. Det ble tid til litt fotpleie og annet morgenstell. Jeg tinte opp en våtserviett innenfor BHen, fikk vasket meg litt på prekære steder og fikk til og med tatt på et par strøk deodorant som jeg hadde lagt til tining i soveposen i natt. Snakk om luksus! Jeg skal ikke si at jeg lukter blomster akkurat nå (selv om Bianca sin parfyme lukter deilig frisk sommer), men jeg vil hevde at det ennå er en stund til jeg lukter som Blinderntrollet. Blinderntrollet er en mann som i hele min barndom bodde ved Blindern T-banestasjon sammen med en gjeng med rotter, og han luktet såpass stramt at når vi syklet til skolen holdt vi alltid pusten til vi kom oss forbi der han bodde. Det kan godt hende han var en fin fyr. Jeg tror han var fryktelig smart, og han hadde masse venner som hang ved gjerdet der han bodde og snakket og leste aviser osv, men godt luktet han ikke. Vi får se om jeg nærmer meg han på slutten eller om våtserviettene klarer å bekjempe det.

I dag er det dag 8, og jeg kjenner at jeg endelig har kommet godt inn i turmodus hvor jeg bare koser meg og nyter dagene. Rutinene med snøsmelting og teltoppsetting etc er nå godt innarbeidet. Jeg sover som et barn på natten og våkner uthvilt ca kl 0730 hver dag, klar for nok en dag i bevegelse. Siden lørdag har vi brukt ski for å komme oss fram, og jeg føler det var da den virkelige turen startet. Turen på de hvite viddene. Jeg føler litt at Grønland er som en vakker og farlig hulder som lokket oss innover i brefallet med sol og fint vær mens hun blafret med øyevippene og svinset med huldersvansen sin. Nå har hun lokket oss såpass langt inn at hun har begynt å leke med oss og teste oss litt. Daske oss litt med halen sin, gi oss vind og vær og whiteout, og sjekker hvordan vi takler det. Jeg har tenkt litt når jeg går at dette her kunne jeg aldri gjort om jeg ikke virkelig hadde villet det. Jeg kunne aldri for eksempel ha blitt med kjæresten min hvis han ville gå turen og jeg bare var halvveis motivert. Man skal være harmonisk, litt som med klatring. For jeg tror at idet man ikke er harmonisk og hygger seg, er grensen kort til engstelse og fortvilelse. Da tror jeg det er lett å få litt panikk over at det blåser og er kaldt, og at man kan få klaustrofobi... Tanker jeg tenker mens jeg går.

Ellers så synger jeg en del mens jeg går. Drar fram gamle sanger fra koret og fra ulike bryllup jeg og mine venninner Agathe og Kirsten har sunget i. Da synger jeg av full hals inne i jervehetten min, og tenker på dere, Ag og Kirst! Og i går sang jeg bursdagssangen for deg i økt nummer 5 tror jeg det var, Ag. Håper du hadde en fin fin dag.

Hva annet kan jeg berette om? Jo, i går var en skikkelig girl power dag, i mine øyne. Det var white out og vind og ikke letteste oppgaven i verden å gå først og lede an. Etter at Christian hadde gått første økt var det Ida, så meg, Tone, Kathrine og til slutt Heidi som ledet. Det var litt hat og et helvete, og litt elsk og mestring å gå der først i alt det hvite. Solbrillene mine dugget og iset sånn at jeg tidvis ikke så nåla på GPSen engang. Jeg hadde tenkt på forhånd at det sikkert gikk greit å gå først hvis man fulgte med på hvor vinden kom fra og så hvordan retning snøen føyket. Men så så jeg jo nesten ingenting. Jeg måtte gå med kun en stav og se kontinuerlig på GPSen mens jeg gikk som med bind for øynene. Jeg følte at jeg gikk som en treig kjerring foran der, men allikevel ble jeg bedt om å gå saktere. Da økten var ferdig var jeg sliten i hodet, men det allikevel ganske fornøyd fordi jeg hadde klart det - også var det deilig å måtte være litt ekstra skjerpet. Det er jo deilig å måtte slite litt også liksom. Da sa jeg som Lars Monsen: Nå eeerre tøft! Nå errre skikkelig tøft!!

Jeg lager meg liste hver dag over topp 3 ting jeg er takknemlig for på turen. For 2 dager siden var det: 
1) jervepelsen
2) de tykke primaloft vottene
3) houdini skjørtet

I går var det:
1) jervepelsen
2) de fete oakley slalombrillene mine
3) primaloft vottene

I dag vet jeg ikke helt. Jeg er sinnsykt glad i soveposen min, duntøflene mine og dunbuksa mi, så kanskje de er på topp i dag.

I skrivende stund har hviledagen gått. Klokken har blitt 19. Vi har sovet litt. Yngste blad Styve har vært innom med brownies som han hadde med som overraskelse! Den skal vi kose oss med til  kaffen. Mr. Styve er litt av en kar. Baker brownies og hekler luer og er generelt en jeg gjerne skulle giftet bort til en yngre søster om jeg hadde hatt en enda yngre søster enn Ellisiv som var fri og frank. Vi har hatt et lengre besøk i teltet av Heidi og Kathrine. Kost oss med taffel sticks og søppeldynga. Og nå er det snart klart for middag. Etterpå skal jeg finne fram nål og tråd og sy igjen det lille hullet jeg klarte å lage i den ene varme votten min fordi jeg var litt for ivrig med kniven da jeg skulle skjære meg en liten pølsebit, hehe. Turid ELSKER spekemat på tur! Det blir ikke bedre enn en viltpølse - sa brura. Knegg!

neglesprett og solskinn

Neglesprett og solskinn

Vi er nå på dag 4 og har kommet opp på de hvite slettene. Vi ble ferdig med brefallet i går, i første økt etter lunsj. Dvs. at vi har kommet oss opp brefallet på litt over 2 dager - fra onsdag ettermiddag til fredag tidlig ettermiddag. Dette er mye fortere enn jeg hadde forventet, og fortere enn mange andre forserer brefallet på. Mye er takket være utrolig bra rute som Christian har funnet, og i tillegg er vi en relativt jevn gruppe som pliktskyldig har trent jevnlig med dekk og dermed er i god form. Personlig syns jeg formen er knall, og det gjør at jeg kan gå og kose meg oppover. 
Vi går strukturerte økter ila dagen på 50 min, deretter 10 min pause. Siden vi har litt bedre tid enn på tidligere turer (vi har 25 dager på oss, mot 21 tidligere), kan vi starte litt senere på dagen (klokken 10) og gå 3 økter før lunsj og 3 økter etter lunsj. Det har vært så bra vær de første dagene! Sol, lite vind og varmere enn minus grader (jeg husker ikke helt hva målestokken har vist) har gjort at folk har gått i godværsjakkene sine (dvs en lett vindtett jakke), og at vi har kunnet sitte og kose oss i lunsjpausene i brefallet. Rene luksusen, og ikke helt ulikt det været som Truls Svendsen og Cecilie Skog hadde i starten. Jeg har forresten tenkt en del på Truls. Han bannet og slet seg oppover, og jeg forventet litt å gjøre det samme. Derfor ble jeg så innmari overrasket over at ikke pulken var tyngre, og at ikke bakkene og kneikene i brefallet var brattere. Men, ingen ting er som å bli positivt overrasket, så det er jo bare å sende meg selv fra i høst og vinter en takknemlig tanke - alle dekkturene var verdt det!

I brefallet fant vi veldig fine campplasser begge dagene. Særlig siste natten var fin. Da kom vi til et plateau mellom is og snøknollene. Det var ennå sol og varmt da vi slo leir, og folk satte seg ute i stolene til liggeunderlaget sitt og hadde rene afterskien. Hverken jeg eller Tone har dratt med oss det. Vi har pliktskyldig pakket minst mulig, og både det ene og det andre måtte bli igjen hjemme fordi vi var redde for å dra på for mye. Det hadde vi ikke trengt. Her er følgende jeg hadde tatt med meg hvis jeg skulle pakket om igjen: Den ekstra sports bh'en som jeg EGENTLIG hadde tenkt til å spandere på meg. Den lille høytaleren. Yatzy. Eight hour cream fra Elisabeth Arden aka Turdama. Og den fine haddock hjertelua som er med på absolutt alle turer jeg tar - den savner jeg!!
Men, så er det andre ting jeg er glad for å ha med: Den lille flasken med oljeparfyme som Bianca ga meg til bursdagen. De tykke tykke vottene jeg fikk av Gunnar, Sandra, Ellisiv og Chris. Og den gode fotsalven som mamma skaffet meg fra en kollega på sykehuset. Jeg tar etter min mor når det gjelder å prate om Gud og hver ting med Gud og hvermann: Jeg vet ikke hvordan hun fikk seg i snakk med hun kollegaen om at jeg skulle på denne turen. Men det viste seg at kollegaen hadde gått over Grønland for noen år siden, og hadde fått denne vidundersalven anbefalt av noen på Sofies Minde - der de driver med proteser osv. Jeg skjønte med en gang jeg tok på meg salven at den var ekstremt bra, så nå forsøker jeg å være flink å smøre føttene hver dag selv om det er kaldt og knotete å drive med det i teltet på kvelden.

Vel, tilbake til den solfylte afterski leirplassen dag 2 i brefallet: Det var så hyggelig å kunne være litt utenfor teltet og være sosial. Det ble et par klunker med  kald aquavit, og den fine damepipen min måtte fram og få fyr på seg. Det er lov med litt røyk når man er på tur - selv om pipen egentlig var tenkt å ha som formål å holde mygg unna i Finnmark osv.

Jeg husker fra barndommen at vi stadig ble advart mot neglesprett, noe jeg inntil nå har skjønt at jeg aldri har hatt. Jeg trodde det var den litt vonde følelsen man får når man er kald på fingrene og de tiner opp igjen. Jeg har ikke egentlig vært noe kald på fingrene de første dagene her, men av en eller annen grunn har jeg fått neglesprett på særlig høyre tommel. Det er faktisk ganske vondt. Neglen har liksom skilt seg litt fra neglsengen og det gjør at det er vondt å bruke tommelen. Nå er den smurt inn med fotsalven, og tapet med sportstape, så får jeg se om der hjelper. Ingen krise altså, men bare litt kronglete når fingeren er vond. Dette er også eneste problem hittil. Ingen gnagsår ennå, håper akkurat det holder seg.

I går ettermiddag kom vi altså ut av brefallet og opp på de hvite sletter og kunne ta på oss skiene. Det var litt trist, fordi det hadde vært så vakkert å gå oppover i brefallet, men også litt kult å endelig være oppe i det hvite som jeg har tenkt så mye på og lengtet etter. Før vi kom opp dit, gikk vi over noen bresprekker. Ingen dramatikk i det, men litt kult å se hvordan de kan være godt tildekket av snø.

I natt var det betydelig kaldere; Minus 20 grader, og det merktes. Jeg lå med to strømpebukser, dunbukse, duntøfler og fleecejakke, og allikevel måtte jeg på morgenen ligge og knuge på varmeflaskene jeg hadde i posen. Da lurte jeg litt på hvordan det er hvis det virkelig skulle bli ned mot minus 40. Vi får se, kanskje opplever vi det og.

I skrivende stund sitter Tone og koker opp siste flaske vann for kvelden, klokken  er 2230 og vi skal snart køye. Det tar så sinnsykt med tid med all denne snøsmeltingen for å få vann! Jeg kjenner at jeg kommer til å verdsette vann fra springen enda mer når jeg kommer hjem. For en luksus! En annen ting som jeg kommer til å verdsette er mulighet for å lade elektronisk utstyr. Her må man til stadighet ha oversikt over hvor mye strøm man har igjen på klokke, iPhone (som jeg bruker til blogging, musikk og podcaster) og iPod. Og alle disse tingene  plasseres strategisk inntil kroppen eller i soveposen for at de ikke skal bli kalde og slå seg av. Men solcellepanelet jeg har liggende på pulken fungerer overraskende bra, så ingen problemer med slikt enn så lenge. Jeg krysser fingrene for at routeren til satelittelefonen holder hele veien til Østkysten - hvis ikke opphører bloggingen. Lenge leve elektronikk! Det er litt andre tider nå enn da Amundsen la igjen brev til Scott på Sydpolen for å si fra at han hadde vært der først, og for at Scott og co skulle viderebringe beskjeden til kongen. 
Vel vel. Nå skal jeg la fingrene mine få varme seg litt og holde neglespretten unna. God natt fra isen!

første døgn på isen

Første døgn på isen

Jeg ligger her i soveposen min etter første natt på den veldige Grønlandsisen. Det er torsdag 23. Mai, klokken er 07:05 og det er helt lyst i teltet. Jeg tror vi er på ca samme breddegrad som Bodø(?), og jeg får skikkelig flashback til fine skiturer vi har tatt på denne tiden av året - det er det samme fine lyset! Og her jeg ligger i soveposen og nyter morgenlyset, er det nesten så jeg hører bølgene på Mjelle slå inn mot stranden...

Men, jeg er ikke der, jeg er her. Endelig er jeg her! Det er så surrealistisk, men allikevel så riktig. Tenk så lenge jeg har drømt om dette, og nå er jeg her endelig. Vi ble ønsket hjertelig velkommen av isen i går; Det var strålende sol, nesten ingen skyer, tilnærmet ingen vind og litt kaldt (aner ikke helt hvor mange kuldegrader). Jeg var ikke i form da vi våknet i går. Hadde hostet hele natten, var slapp og en smule bekymret for hvordan dette skulle gå. Jeg hoster jo som en gammel kolser når jeg er forkjøla, og det jeg er mest bekymret for på denne turen (gnagsårbekymringen er på 2. Plass), er at jeg skal få så ille kuldeastma at jeg må flys ut. Worse case scenario altså. Jeg liker å ha tenkt gjennom slikt - det gjør meg ikke usikker eller redd, da er det bare litt lettere å ta forhåndsegler. Etter å ha ligget med kolshoste hele natten måtte jeg konferere litt med min medkollega og partner in Greenland Crime, Tone. Hun var enig med meg i behandlingsstrategi: Behandle som en kolsforverring, med prednisolon for å roe ned litt de masete luftveiene mine. I tillegg hadde jeg allerede startet med Symbicort spray og Airomir - jeg måtte bare passe på min egen compliance så jeg fikk i meg nok Airomir ila dagen. Så slang jeg på litt Aspirin, nesedråper og Nexium, og ga meg selv skjerming første halvdel av dagen. Jeg blir så skravlete og lattermild når jeg koser meg og er ivrig, og det setter igang hosten noe så innmari. Kvelden før hadde jeg holdt det gående, sittet og ledd og hostet om hverandre, og det rev i brystet kontinuerlig. Så mens vi gjorde oss ferdig med resten av pakking av pulk holdt jeg egentlig kjeft. Det hjalp på hosten, formen var fremdeles litt laber. Det lå jo også en viss bekymring der for at vi nå skulle opp det berømte brefallet med denne pulken på 65 kg som vi hadde snakket om og tenkt på så lenge. Ikke helt optimalt å ikke være i slag... Pga formen min, fikk jeg lett fellesutstyr. Jeg fikk alt av medisiner og førstehjelpsutstyr (noe jeg uansett liker å ha oversikt over), og så fikk jeg ikke mer. Vi har en fin gruppe. Sterke folk som gjerne tar i et tak og hjelper. Jeg gjør det jo gjerne selv også, men akkurat i går kjente jeg at jeg hadde mer enn nok med å bare komme meg gjennom dagen, og prøve å overleve brefallet.

Egentlig var planen i går at vi kom til å bli kjørt inn til breen og startpunktet, høyde 660, og at vi sannsynligvis skulle slå leir ved kanten av brefallet og først begynne å gå påfølgende dag. Vi satte oss inn i bussen i totiden, og mens solen strålte over himmel og bre , kjørte vi innover. Vi kom fram mye før tiden. Jeg hadde egentlig på forhånd inntrykk av at Greenland time er litt lik African time. Men vi hadde flaks, og kom fram tidlig - var det halvfire fire tro? Alle, inkludert undertegnede var gira på å komme i gang. Det hadde vært nok venting gjennom et helt år, og også etter avreise fra Gardemoen. Selv om jeg skal innrømme at jeg lurte fryktelig på hvordan det skulle gå med meg rent formmessig i går...

Noen ganger er det lite snø ved startpunktet, så man må bale med å bære pulkene inn til snø. Men det slapp vi! Det var rett og slett å bare spenne på seg pulkene, legge skiene oppå pulken og begynne å gå. Solen glitret i isformasjonene og på snøen, og det var rett og slett #klypmegiarmenerikafantastisk! Pga "kolsen" gjorde jeg kort prosess, lot forfengeligheten ligge og tok på meg kuldemaska. Den bør egentlig hete Miss Piggy maska, ev Hanibal maska, for det er en slags krysning av disse man ser ut som. Men, det funker som bare det. Man unngår å få kald luft inn i lungene, og dermed hostet jeg tilnærmet ingenting. Og, til tross for laber form generelt akkurat i går, kjente jeg at grunnformen min er god, og jeg takket meg selv for alle dekkturene jeg har hatt! For pulken var slettes ikke så tung, bakkene ikke noe særlig bratte, og det gikk egentlig rimelig knirkefritt. Det skal også sies at Christian, etter flere turer på Grønland, har funnet en utrolig bra rute opp brefallet - så vi får nok luksusvarianten pga dette. Og det er jo bra!

Vel, jeg tror vi gikk 3 økter, hvis ikke var det fire, og kom oss et godt stykke inn. Tone og jeg feiret med et lite glass Amarula som apretiff og et glass cognac etter middagen. Vi hadde begge vært litt usikker på om det kom til å bli mye vekt og om det å ta med seg den ekstra alkoholen innover ville være dumt, men det må jeg si var definitivt verdt det - og absolutt ikke for tungt. 
Nå venter 24 fine dager her oppe i uenderligheten, og jeg kjenner at jeg gleder meg til å nye hvert sekund.

Testing av satelittutstyr

Yo yo! 

Da har vi ankommet Søndre Strømfjord og har brukt dagen til å pakke mat og pulk. I morgen klokken 14 starter ferden. Da kjøres vi inn til brekanten, til det som heter Høyde 660.

Ting er rimelig klart. Jeg er pottetett forkjølet og har allerede fått astmahoste som jeg pleier å få når jeg er forkjølet. Men, jeg prøver å la være å tenke på akkurat det. Nå er det bare å mobilisere, og å nyte turen.

Dette blogginnlegget er kun for å teste at satelittutstyret funker...?

Nu kjør vi!

I dag skjer det dere. I dag er det avreise Gardemoen, og dermed starten på den store turen som jeg har gledet og forberedt meg til så lenge. Det er helt sjukt rart at det endelig skjer, men også helt greit! Her har det gått i ett i det siste med pakking og et hode som er fylt over at alle små detaljer jeg må huske å gjøre før jeg drar. På et tidspunkt tror jeg at jeg ga opp å følge listene mine - eller, for å være helt ærlig så vet jeg ikke hvor alle listene mine ble av, og har ikke tatt meg tid til de 10 sekundene det nok vil ta å finne dem igjen. Jeg teller på knappene om jeg skal gjøre det nå, så får jeg gjort de siste tingene her hjemme før jeg reiser. Den viktigste listen - pakkelisten fra Hvitserk - ligger pent oppå den store 170 liters baggen min og har kryss i alle rubrikker. Og det er jo tross alt det viktigste.

Fra Hardangervidda i påsken

Litt reisefakta:
Avreise København i dag. Overnatting i Køben, deretter flyr vi til Søndre Strømfjord (eller Kangerlussuaq som det også heter) i morgen tidlig. Der skal vi bruke morgendagen på å pakke pulkene og gjøre de siste justeringer. Alt av fellesutstyr (telt, primus, punlker etc) samt mat er sendt over på forhånd. Det lille, dvs. de få vanlige klærene, samt shampoen som jeg kommer til å glede meg helt vanvittig mye til gjensynet av, samt litt småtteri, sender vi i posten over til østkysten der vi skal komme ned fra breen. Onsdag starter selve skituren(!!!). Vi kjøres inn til selve breen, punktet vi starter heter Høyde 660, og er der de fleste går når de skal krysse på tvers tror jeg.
Deretter bruker vi noen dager på å komme oss opp brefallet. Her går vi ikke med ski, men bruker pigger under skoene. Når brefallet er forsert, er det bare å spenne skiene og gå og gå og gå på de hvite viddene. Eneste avbruddet fra det hvite kommer ved Dye II, en nedlagt amerikansk radarstasjon fra den kalde krigen. Den gleder jeg meg til å utforske! Og etter dette igjen er det mere hvite vidder før vi skal ned et brefall igjen på østkysten. Hvis dette går etter planen, altså hvis jeg ikke av medisinske grunner må flys ut av isen, kan jeg tenke meg den euforien som venter når vi er nede fra breen å østkysten. Hjelpemeg. Men la meg ikke foregripe begivenhetene, blir helt redd for å jinxe noe her!
Vi kommer altså ned på østkysten og ankommer Isortoq etter 25 dager på tur. Isortoq er et lite jaktsamfunn hvor vi blir en dag eller to. Så flyr vi helikopter (yay!!! Jeg har aldri fløyet helikopter før og gleder meg syyykt!) til Tasiilaq (også kalt Angmagssalik) hvor vi sover over. Hjemreisen til Norge går via Island hvor vi får en natt i Reykjavik (også kult!), og om alt går etter planen lander vi i Oslo 21. mai kl 1625.

Nå må jeg snart stå opp her og gjøre meg ferdig med de siste tingene. Jeg har visst ikke helt nerver til å sitte her og skrive. Men, hvis alt går etter planen med de tekniske dingsene, planlegger jeg å blogge underveis via satelittelefon. Vi får se om det går, jeg HÅPER det. Det er mulig min administrator her hjemme legger ut link på min facebook, men hvis ikke er det bare å følge med på siden til bloggen. Administrator er Bianca, også kalt Miss Moneypenny.

Sånn! Nå skal de resterende ting ordnes. Dere får kose dere i våren og sommeren her. Jeg gleder meg jo litt til å komme hjem til varme svaberg og bading i hav - og bli kvitt min Arctic look som nok er ganske framtredende ved hjemkomst, utenom akkurat i aniktet. Haha.