11. Mai, dag
20. Det begynner å merkes at vi har vært på tur lenge nå, og at denne
Grønlandsekspedisjonen er en bragd skal være snickers og twist! Mange dager og
skritt er gått siden forrige blogginnlegg. Inntil i dag har jeg klart meg mer
eller mindre uten gnagsår, men i skrivende stund ligger jeg og angrer på at jeg
akkurat fjernet compeeden på høyre hæl som jeg la på tidligere i dag. Jeg
skulle være lur og smøre inn foten med vidundersalven, men istedet dro jeg med
meg all huden. Big mistake!! Gruer allerede for morgendagens 30 000 skritt
(Espen hevder det er så mange steg vi tar per dag), håper det går bedre enn
forventet.
Sist jeg
skrev hadde vi akkurat ligget værfast, og vi kom oss til DYE II påfølgende dag.
Tikket inn 30 km mens vi så det store menneskeskapte monsteret i det fjerne som
mål. Den kvelden ble det ankerdram og glede over å nå et stort delmål.
Påfølgende dag kunne vi sove til vi våknet og deretter skulle vi gå inn som
samlet gruppe kl 12. Det var en selsom opplevelse. Selvfølgelig var det spennende
å se med egne øyne dette stedet jeg hadde blitt fortalt om og sett bilder av.
Men mest av alt ble jeg flau over menneskeheten. Jeg syns både det er
hårreisende at amerikanerne setter opp noe slikt, og når de er ferdig med den
kalde krigen stikker de bare fra det uten å rive det ned og rydde opp
etter seg. I tillegg bar stedet preg av forsøpling fra sånne som oss. Som har
vært på tur over Grønland og så kommer dit for å se, forsøple og besudle
stedet. Folk hadde benyttet doene til sitt fornødne, det lå til og med en stor
kabel av avføring på et stolsete. Jeg blir flau og foraktet! Det fineste med
stedet var oppe i kuppelen. Der var det en helt fantastisk akustikk som gjorde
at jeg nok en gang savnet mine sangvenninner Ag og Kirst. Jeg prøvde å ta Hvem
kan segla tostemt med Tone - hun var snill og ble med på forsøket, men det ble
så der.
Idet vi hadde
pakket sammen telt og skulle reise fra DYE kom 3 hundespann kjørende mot oss i
det fine solskinnet. Det var Sigrid Ekran (flere ganger vinner av Finnmarksløpet),
en venninne av henne, samt Salo, inuitt bosatt i Isortorq som jeg tror er kjent
for å ha de fineste hundene. De var på vei motsatt vei av oss, fra Isortorq til
Kangerlussuaq for å få over hundespannene til Sigrid skulle guide en gruppe for
Børge Ousland. Rart å plutselig treffe på andre folk en oss selv - litt
forfriskende vil jeg påstå. Vel, ingen grunn til å bli på DYE av den grunn. Vi
måtte klokke inn hvertfall en mil den ettermiddagen. Vi sa adjø og la i vei,
over flystripa til forskningsstasjonen like ved, og ut i det hvite igjen.
De neste
dagene hadde vi fantastisk vær. En av dagene kunne vi til og med gå i kun
Brynje til vi kom fram til leir. Det gjorde godt! Midt oppe i dette fikk jeg
min kolsforverring nr. 2 på turen. Man blir helt gal av å måtte gå med
kuldemasken hele tiden, og jeg hadde prøvd meg litt uten. Midt i andre økt for
dagen, idet jeg slang meg etter Tone som hadde et kjempetempo, som vanlig,
tettet det seg helt i lungene mine. Jeg måtte bare trå til side og finne fram
masken igjen. Resten av dagen var jeg helt tett i luftveiene og slapp pga
dette. Jeg lå bak i rekka i mitt eget tempo, og Tone lå bak meg som min wing
man. Så kommer mitt neste problem: Kuldemasken gjør at solbrillene dugger noe
helt vanvittig. Det funker litt bedre med slalombrillene enn med solbrillene.
Den ene soldagen startet jeg derfor ut med slalombrillene. Etter halve dagen
med slalombrillene byttet jeg til solbrillene. Den natten sov jeg minimalt.
Øynene rant og rant, det sved, men gjorde ikke direkte vondt. Jeg er jo ikke
helt dum, så jeg skjønte at det nok dreide seg om snøblindhet, dog en mildere
variant siden jeg alltid har hørt om hvor vondt det gjør. Jeg skal innrømme at
jeg måtte gråte en skvett på morgenkvisten da Tone endelig våknet og jeg hadde sendt
henne over til Christian for å høre hva jeg skulle gjøre. Svarer var, ikke
overraskende, å tape solbrillene slik at det kun var en glippe igjen og se med,
og forsøke å gå. Selvmedlidenheten var tilstede, jeg var lei av å være
tungpustet, og med de hovne kjipe øynene mine (som også gjorde meg en smule
bekymret) var jeg lei av å være handikappet. Espen, som jeg kan si har hatt enda
større prøvelser enn meg på turen med massive gnagsår og luftveisinfeksjon som
har gjort han så tett i pusten at han har kastet opp og hatt problemer med å
spise og drikke, kom bort og ga meg en god klem før vi begynte å gå. Det var
faktisk akkurat det jeg trengte. At noen bare holdt rundt meg og annerkjente at
denne dagen var litt tung for meg. Takk, Espen, for det! Det hjalp det. Så, der
gikk jeg, med svært redusert syn, og følte meg som han Tallak (tror det var det
han het) fra første sesong av Ingen Grenser med Lars Monsen. Jeg gikk der og
støttet meg til stavene mine, og fikk kun med meg minimalt av alt som skjedde
utenfor min svært innskrenkede sfære. Det gikk heldigvis over ila et døgn, og
nå er synet som før igjen - jeg er bare fryktelig påpasselig med å beskytte
øynene. Faens drit det der altså!
Det med
øynene skjedde fredag 8. Mai, da hadde Fredrik bursdag og det ble sunget
bursdagssang før anmarsj. Lørdag 9. Mai markerte vi å ha nådd høyeste punkt på
turen. Noen av gutta hadde energi til å bygge en liten varde midt i camp hvor
vi plantet flagg, som seg hør og bør. Fra nå av skulle det gå nedover. Hehe.
Jeg skal innrømme at jeg litt som Truls Svendsen er en smule slukøret for at
det ikke merkes bedre med denne nedoverbakken. Selv syns jeg ofte det både
føles og ser ut som det går oppover selv om det hevdes av de høyere herrer at
det går nedover.
Vi trenger
nedover. Jeg føler litt at jeg dro med meg sygdommen inn i gruppen da jeg
startet ut før turen. I skrivende stund har 4 stykker blitt satt på antibiotika
pga luftveisinfeksjon, samtlige går med kuldemaske, og vi høres ut som om vi er
en gjeng fra Glittreklinikken, alternativt en tuberkulose gruppe, som er på en
slags syk rekonvalesens over Grønland. Christian hevder at han aldri har hatt
så mye sykdom i en gruppe før. Heldigvis er Tone frisk som en fisk og sprek som
en hoppe. Og hun avlaster meg ved å ta teltet på sin pulk daglig. Etter
kolsforverring nr 2 samt snøblindheten, har frøken Monsen trengt den
avlastningen. De to siste dagene har jeg i tillegg gått helt tom for energi på
slutten av dagen. Det er så ufattelig ubehagelig! Jeg har blitt svimmel, tenkt
at nå sviker jeg av snart, vært kvalm, men allikevel klar over at jeg er
nettopp det fordi jeg trenger å få i meg væske og energi i form av sjokolade.
Jeg har nesten følt meg som er barn som begynner å grine fordi de må på do
eller er sultne. Helt jævlig følelse å bli så tom og ikke klare å forhindre det
eller rette på det. Men de rundt meg er snille! I går gikk jeg sammen med Espen
siste økten. Der hjalp å ha noen ved siden av og snakke om noe annet. Han fant
fram noen fersken smågodt som satt som et skudd. Og da jeg kom fram til leir
fikk jeg Mars av Christian og Tone stod klar med muslibar.
Innen jeg har
klart å skrive ferdig dette har det blitt tirsdag 12. Mai og vi er ferdig med
dagens økter. Vi måtte dra på med 8 økter i dag, og jeg tror vi fikk gått 32,3
km (eller noe sånn). Grunnen til at vi måtte øke på, er at vi har fått melding
om uvær som kommer på torsdag og vi blir trolig værfaste da. Jeg ble litt bleik
om nebbet da Christian meldte om dette i morges, pga min kvalme og nedsatte
yteevne de siste dagene. Men i dag har gått mye bedre. Jeg har gått som en
gravid kvinne og stappet i meg litt og litt energi ila dagen, og faktisk klart
meg uten å bli kvalm eller svimmel e.l. Nå ligger jeg i posen med 2
varmeflasker på kroppen. Tone har kjøkkentjeneste (jeg tror hun begynner å bli
mektig lei av snøsmelting!), og jeg skal snart over til Chefsteltet og sende av
gårde blogginnlegget. Vi hører rykter om varme og lettkledde mennesker hjemme i
Oslo, og jeg kan ikke si annet enn at jeg gleder meg til sol, parkliv og varme
svaberg!!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar