første døgn på isen

Første døgn på isen

Jeg ligger her i soveposen min etter første natt på den veldige Grønlandsisen. Det er torsdag 23. Mai, klokken er 07:05 og det er helt lyst i teltet. Jeg tror vi er på ca samme breddegrad som Bodø(?), og jeg får skikkelig flashback til fine skiturer vi har tatt på denne tiden av året - det er det samme fine lyset! Og her jeg ligger i soveposen og nyter morgenlyset, er det nesten så jeg hører bølgene på Mjelle slå inn mot stranden...

Men, jeg er ikke der, jeg er her. Endelig er jeg her! Det er så surrealistisk, men allikevel så riktig. Tenk så lenge jeg har drømt om dette, og nå er jeg her endelig. Vi ble ønsket hjertelig velkommen av isen i går; Det var strålende sol, nesten ingen skyer, tilnærmet ingen vind og litt kaldt (aner ikke helt hvor mange kuldegrader). Jeg var ikke i form da vi våknet i går. Hadde hostet hele natten, var slapp og en smule bekymret for hvordan dette skulle gå. Jeg hoster jo som en gammel kolser når jeg er forkjøla, og det jeg er mest bekymret for på denne turen (gnagsårbekymringen er på 2. Plass), er at jeg skal få så ille kuldeastma at jeg må flys ut. Worse case scenario altså. Jeg liker å ha tenkt gjennom slikt - det gjør meg ikke usikker eller redd, da er det bare litt lettere å ta forhåndsegler. Etter å ha ligget med kolshoste hele natten måtte jeg konferere litt med min medkollega og partner in Greenland Crime, Tone. Hun var enig med meg i behandlingsstrategi: Behandle som en kolsforverring, med prednisolon for å roe ned litt de masete luftveiene mine. I tillegg hadde jeg allerede startet med Symbicort spray og Airomir - jeg måtte bare passe på min egen compliance så jeg fikk i meg nok Airomir ila dagen. Så slang jeg på litt Aspirin, nesedråper og Nexium, og ga meg selv skjerming første halvdel av dagen. Jeg blir så skravlete og lattermild når jeg koser meg og er ivrig, og det setter igang hosten noe så innmari. Kvelden før hadde jeg holdt det gående, sittet og ledd og hostet om hverandre, og det rev i brystet kontinuerlig. Så mens vi gjorde oss ferdig med resten av pakking av pulk holdt jeg egentlig kjeft. Det hjalp på hosten, formen var fremdeles litt laber. Det lå jo også en viss bekymring der for at vi nå skulle opp det berømte brefallet med denne pulken på 65 kg som vi hadde snakket om og tenkt på så lenge. Ikke helt optimalt å ikke være i slag... Pga formen min, fikk jeg lett fellesutstyr. Jeg fikk alt av medisiner og førstehjelpsutstyr (noe jeg uansett liker å ha oversikt over), og så fikk jeg ikke mer. Vi har en fin gruppe. Sterke folk som gjerne tar i et tak og hjelper. Jeg gjør det jo gjerne selv også, men akkurat i går kjente jeg at jeg hadde mer enn nok med å bare komme meg gjennom dagen, og prøve å overleve brefallet.

Egentlig var planen i går at vi kom til å bli kjørt inn til breen og startpunktet, høyde 660, og at vi sannsynligvis skulle slå leir ved kanten av brefallet og først begynne å gå påfølgende dag. Vi satte oss inn i bussen i totiden, og mens solen strålte over himmel og bre , kjørte vi innover. Vi kom fram mye før tiden. Jeg hadde egentlig på forhånd inntrykk av at Greenland time er litt lik African time. Men vi hadde flaks, og kom fram tidlig - var det halvfire fire tro? Alle, inkludert undertegnede var gira på å komme i gang. Det hadde vært nok venting gjennom et helt år, og også etter avreise fra Gardemoen. Selv om jeg skal innrømme at jeg lurte fryktelig på hvordan det skulle gå med meg rent formmessig i går...

Noen ganger er det lite snø ved startpunktet, så man må bale med å bære pulkene inn til snø. Men det slapp vi! Det var rett og slett å bare spenne på seg pulkene, legge skiene oppå pulken og begynne å gå. Solen glitret i isformasjonene og på snøen, og det var rett og slett #klypmegiarmenerikafantastisk! Pga "kolsen" gjorde jeg kort prosess, lot forfengeligheten ligge og tok på meg kuldemaska. Den bør egentlig hete Miss Piggy maska, ev Hanibal maska, for det er en slags krysning av disse man ser ut som. Men, det funker som bare det. Man unngår å få kald luft inn i lungene, og dermed hostet jeg tilnærmet ingenting. Og, til tross for laber form generelt akkurat i går, kjente jeg at grunnformen min er god, og jeg takket meg selv for alle dekkturene jeg har hatt! For pulken var slettes ikke så tung, bakkene ikke noe særlig bratte, og det gikk egentlig rimelig knirkefritt. Det skal også sies at Christian, etter flere turer på Grønland, har funnet en utrolig bra rute opp brefallet - så vi får nok luksusvarianten pga dette. Og det er jo bra!

Vel, jeg tror vi gikk 3 økter, hvis ikke var det fire, og kom oss et godt stykke inn. Tone og jeg feiret med et lite glass Amarula som apretiff og et glass cognac etter middagen. Vi hadde begge vært litt usikker på om det kom til å bli mye vekt og om det å ta med seg den ekstra alkoholen innover ville være dumt, men det må jeg si var definitivt verdt det - og absolutt ikke for tungt. 
Nå venter 24 fine dager her oppe i uenderligheten, og jeg kjenner at jeg gleder meg til å nye hvert sekund.