Stormen

Stormen

Torsdag 14. Mai, Kristi Himmelfartsdag (som jeg akkurat ble klar over da jeg så på kalenderen) og dag 23 av denne turen. Vi ligger værfast pga storm slik vi ble forespeilet for noen dager siden. Det er alltid litt spennende å måtte ligge værfaste på slutten av en slik tur, fordi det gir færre dager å fordele de tapte kilometerne på som må klokkes inn for at vi skal klare å komme oss fram i tide. Heldigvis fikk vi gått litt lenger på tirsdag enn vi vanligvis gjør. I skrivende stund venter Christian på oppdatering fra en værmann i Nederland som skal være den beste, så får han legge en plan om framdrift utifra værutsiktene.

For egen del føler jeg meg bedre enn jeg var for noen dager siden da jeg ble svimmel og kvalm i hver eneste økt. De to siste dagene har jeg følt meg i bedre form, og lurer på om jeg kan ha hatt noe basilusker av noe slag. Uansett, ingenting er bedre enn å være bedre fra det, for yteevnen blir så redusert, i tillegg til at jeg trodde litt at nå hadde jeg nådd min fysiske grense og at det kom til å bli slik resten av turen.

I går var en litt spennende dag, og en dag litt annerledes enn de forrige. Vi våknet opp vel vitende om at stormen trolig nærmet seg, og at vi måtte prøve å gå så lenge og langt som mulig før det trolig kom til å blåse opp på ettermiddagen. Midt i dagens 2. Økt hørte vi helikopter i luften, og etterhvert kom det til synet i den solfylte tåken. Vi har siden dagen etter brefallet gått alene med kun vår gruppe mens gruppen til Morten har gått sin egen vei. Vi har trodd at de ligger litt foran oss, men i lang tid nå har vi ikke visst noe om hvor de er fordi hverken vi eller Hvitserkkontoret har hørt fra dem via satelittelefonen. Det vi har visst var at de hadde problemer med batteriene til telefonen, samt ladingen. Dette ga de beskjed om før kontakten med dem ble borte. De har nødpeilesender, så den rasjonelle tanken har vært at om noe hadde skjedd dem hadde de utløst denne. Ergo har vi tenkt at det ikke er grunn til bekymring, men at det jo selvfølgelig er bedre å vite med sikkerhet. Kan tenke meg at de hjemme kanskje har vært litt bekymret, det er jo ikke helt unaturlig om de har vært. Vel. I går kom altså dette helikopteret til synet over oss og vi skjønte at de var på utkikk etter den andre gruppen. Moro med litt action ass! Det sirklet rundt oss et par ganger før det gikk inn for landing. Jeg gikk som nr. 2 på rekken og var derfor langt framme for godt øyesyn. Tone skrek til meg: Erika, har du kamera?!! Jeg er ofte rask når det gjelder, fikk spent fast stavene i strikken på pulken så de ikke skulle blåse bort i trøkket fra helikopteret som nærmet seg, fikk fisket fram kameraet som lå klart inne i soveposen i beddingen før snøføyka stod og lutftrykket gjorde at pulkene veltet over ende. Der satt vi på huk med ryggen til helikopteret mens snøen virvlet til alle kanter, og jeg følte er rush av glede og spenning. Ikke mere som skal til altså. Det landet like ved oss og Christian var borte og pratet med dem. De var, som gjettet, på utkikk etter den andre gruppen. Sendt ut av politiet på Grønland. Planen var å lokalisere dem, og hvis alt var ok, gi dem ny satelittelefon, og så returnere til sivilisasjonen før stormen startet for fullt. I følge dem var den oppgradert til 28 m/s - litt godt å vite hva man har i vente. Jeg må forøvrig smile litt i skjegget av broren min (som av alle andre enn han selv er kjent for å legge på litt på historier) ringte meg da jeg var på vei til flyplassen; Han sa han ikke hadde kunnet ringe før fordi han hadde vært værfast på telttur i Troms. Det hadde vært et fryktelig uvær, blåst 40 m/s og knukket 2 teltstenger. Jeg var for stresset pga min egen avreise da til å tenke noe mere på det. Men, 40 m/s?! Come on! Jeg kan love deg at det ikke blåste 40 m/s bror. Da hadde det i det minste vært noe om det på nyhetene. Idet det nærmer seg orkan styrke handler det fort ikke om annet på nyhetene i Norge. Vel, uværet vårt skulle "kun" være full storm, altså ikke så ille som bror har vært ute i på vinternetter. Christian var heller ikke bekymret, så da gadd ikke jeg være det heller. Veldig greit det der å bare sette sin lit til andres vurderinger, da slipper man å bekymre seg sånn. Christian fikk gitt helikopterfolket beskjed om hvor han trodde de andre kunne befinne seg. De tanket opp, vi gikk videre, og de tok bilder av oss og vice versa. 
Vi gikk våre 4 økter a 50 minutter før lunsj, og satte som vanlig opp to telt for å lunsje i. Det begynte å blåse opp litt mere før vi gikk inn i teltene. Og da vi kom ut begynte det å bli hustrig. Jeg byttet fra godværsjakka til Gore tex jakken med den berømte jervepelsen, og tok på meg slalombrillene slik at jeg hvertfall kunne se LITT mer i whiteouten med den dampende kuldemaska/tvangstrøyen min. Været dro seg stadig på, og jeg skal innrømme at jeg gledet meg til Christian skulle sette punktum for dagens økt, selv om det jo var er poeng å komme seg lengst mulig. En gang i økt nr. 7, da det var slik at det begynte å bli vanskelig å gå samlet og holde sikten skikkelig, satte han endelig punktum. Dette hadde jeg gledet meg til: For det første gledet jeg meg til Tone og jeg skulle opp teltet i skikkelig uvær alene. Og så gledet jeg meg ekstremt til en hviledag midt i stormen. Bare kunne ligge i den gode soveposen, høre på Serial på podcast, høre på musikk, lese litt i klatrebildet til Fredrik som jeg aldri blir ferdig med, slumre og sove og bruke minimalt med energi. Jippi!!!

Teltsettingen gikk som en drøm. Vi har rutinene så bra inne nå at jeg føler meg veldig trygg på at dette klarer vi fint på egenhånd også i framtiden. Det gir en enorm glede og mestringsfølelse å vite at man har kontroll på nettopp det, samt god sikring av teltet. Det gjør at jeg vet at jeg kan dra på egne turer i framtiden og føle meg trygg så lenge teltet er med. Vi satte teltene parallelt, ganske tett, og bygde store levegger bak. Bardunene var spent opp så godt og stramt som det lar seg gjøre, skiene satt godt i bakken og pulkene og stavene var også sikret bra. Da var det bare å begynne det horisontale teltlivet og følge med på stormen fra innsiden av teltduken. Stolt kunne jeg konstatere at teltet vårt nesten ikke blafret i vinden - det kom til å bli en deilig natt. Og det ble det. Vinden har nok rast i den antatte styrken mens jeg har sovet som et barn. Våknet bare en gang i 2 tiden av at jeg var sulten og drømte om Bixit pakken som lå i pulken utenfor. Jeg drømte om Bixit med smør og spekepølse på - det er noe av det eneste utenom den vanlige havregrøten og real turmaten jeg klarte å komme på, selv om kombinasjonen av de tre Bixit, smør og spekepølse nok kan diskuteres blant gourmetelskere der ute.... Vel, jeg gikk jo ikke ut i stormen. Strakte meg heller etter posen med nonstop etc og tok noen jafs som stilnet sulten nok til at jeg kunne sove videre.

Etter dette har dagen kommet og gått. Vi har fått vite at helikopteret fant den andre gruppen i god behold, og at det selv måtte tilbringe natten der med dem fordi væretvar blitt for dårlig til å fly.
Jeg har fått min Bixit frokost, hoppet over havregrøten, og har siden da sovet en del timer og hørt på Serial og lest i klatrebladet. Til middag fikk jeg faktisk kylling curry for første gang, en liten (men ikke altfor stor) høydare. Jeg slengte på litt mere smør og spekepølse. Det smakte helt ok, og mettet godt. Jeg har ila turen merket meg at jeg har blitt tynnere. Lårene, hoftene og rompa har blitt tynnere, puppene har dessverre blitt mere slunkne tror jeg, mulig til og med magen har blitt litt mindre (selv om akkurat DET tror jeg ikke før jeg får se det, den er rimelig refraktær, hehe). Men nå er det nesten så jeg lurer på om jeg nok en gang har litt for bra matvett, og at jeg kommer til å gå opp i vekt igjen innen turen er omme, så mye smør jeg putter i maten. Vel, vi får se. Jeg tar uansett ingen sjanser. Når jeg klarer smør spiser jeg det. Det verste som kan skje er å bli så kvalm og svimmel igjen som jeg var de to dagene.

Et par betraktninger om turliv og teltliv som dere der hjemme kanskje ikke tenker så mye på:
Når vi er ferdig med dagens økt er det flere ting som trenger å tørkes, det være seg handsker, sokker, balaklava etc. Disse puttes strategisk rundt på kroppen.  Jeg har fått for vane å putte dem nedover  lårene innenfor strømpebuksen, og kanskje et par ting på magen. Det har også skjedd at jeg har puttet deodoranten for tining på magen hvis jeg virkelig skal dra på og pynte meg. Det som så skjer er at man gjerne glemmer at man har det der. Dette kan være problematisk når man så er på do, særlig hvis det blåser og man ikke er oppmerksom på at det faller ut. Heldigvis har jeg ikke mistet noe ennå. Kun en dorull for av gårde med vinden sist vi lår værfaste. Men da var jeg jo ennå ganske urutinert i forhold til nå. Monsen har gått Grønlandsskolen siden da; Den er lang og hard, litt som livet generelt, eller som noen sier i nord, som kuken. Vel vel.

En annen ting ved dette teltlivet som det må prates litt om er det å gå på do. Og nå snakker jeg ikke om tissing, det er litt mere uproblematisk. Og, nei, den freschetten (tissetrakten) har ikke vært noen stor suksess hos u.t. Ble for mye baling og styr. Dette med å gå på do er så elementært, men allikevel så viktig. Og hvis man plutselig blir nøden er det jo ikke bare å sette seg ned i en av 10 minutters pausene mens resten av gruppen står like ved. Såpass privat er jeg altså. De andre og, heldigvis. Nei, man finner seg istedet rutiner som funker, og etterhvert er det hele ikke så problematisk lenger. For egen del har jeg funnet ut at jeg liker å grave to groper med spaden, en som er do, og den foran er til toalettpapiret så det ikke blåser i alle retninger. Og dagen starter perfekt hvis man klarer å bli ferdig med dette før teltet slås ned og vi begynner å gå. Det festlige er at det hender seg at flere er ute med spaden samtidig. Da vet man hva som er på ferde. Så sitter man der i all stillhet et godt stykke fra folk, og er høflige med hverandre og ser alle andre veier enn der hvor det sitter andre. I starten var dette fryktelig flaut, men nå er det rett og slett en nødvendighet som gjør at jeg ikke gidder å rødme engang der jeg sitter i god avstand fra de andre som er ute.

Vel, nok om dette. Det var kanskje litt for privat, men samtidig har det voldet både ubehag, flauhet og bekymring, og Tone og jeg har snakket om at dette er en av mange ting man bare må fortelle litt om.
Nå er denne dagen, desverre, snart over. I morgen blir det nok mere skigåing. Nå skal jeg snart over i teltet til Christian og høre om værvarselet (som jeg for en gangs skyld bryr meg litt om), også tror jeg Tone blir glad for om jeg starter opp primusen og fikser nye varmeflasker.



Vi gikk våre 4 økter a 50 minutter før lunsj, og satte som vanlig opp to telt for å lunsje i. Det begynte å blåse opp litt mere før vi gikk inn i teltene. Og da vi kom ut begynte det å bli hustrig. Jeg byttet fra godværsjakka til Gore tex jakken med den berømte jervepelsen, og tok på meg slalombrillene slik at jeg hvertfall kunne se LITT mer i whiteouten med den dampende kuldemaska/tvangstrøyen min. Været dro seg stadig på, og jeg skal innrømme at jeg gledet meg til Christian skulle sette punktum for dagens økt, selv om det jo var er poeng å komme seg lengst mulig. En gang i økt nr. 7, da det var slik at det begynte å bli vanskelig å gå samlet og holde sikten skikkelig, satte han endelig punktum. Dette hadde jeg gledet meg til: For det første gledet jeg meg til Tone og jeg skulle opp teltet i skikkelig uvær alene. Og så gledet jeg meg ekstremt til en hviledag midt i stormen. Bare kunne ligge i den gode soveposen, høre på Serial på podcast, høre på musikk, lese litt i klatrebildet til Fredrik som jeg aldri blir ferdig med, slumre og sove og bruke minimalt med energi. Jippi!!!

Teltsettingen gikk som en drøm. Vi har rutinene så bra inne nå at jeg føler meg veldig trygg på at dette klarer vi fint på egenhånd også i framtiden. Det gir en enorm glede og mestringsfølelse å vite at man har kontroll på nettopp det, samt god sikring av teltet. Det gjør at jeg vet at jeg kan dra på egne turer i framtiden og føle meg trygg så lenge teltet er med. Vi satte teltene parallelt, ganske tett, og bygde store levegger bak. Bardunene var spent opp så godt og stramt som det lar seg gjøre, skiene satt godt i bakken og pulkene og stavene var også sikret bra. Da var det bare å begynne det horisontale teltlivet og følge med på stormen fra innsiden av teltduken. Stolt kunne jeg konstatere at teltet vårt nesten ikke blafret i vinden - det kom til å bli en deilig natt. Og det ble det. Vinden har nok rast i den antatte styrken mens jeg har sovet som et barn. Våknet bare en gang i 2 tiden av at jeg var sulten og drømte om Bixit pakken som lå i pulken utenfor. Jeg drømte om Bixit med smør og spekepølse på - det er noe av det eneste utenom den vanlige havregrøten og real turmaten jeg klarte å komme på, selv om kombinasjonen av de tre Bixit, smør og spekepølse nok kan diskuteres blant gourmetelskere der ute.... Vel, jeg gikk jo ikke ut i stormen. Strakte meg heller etter posen med nonstop etc og tok noen jafs som stilnet sulten nok til at jeg kunne sove videre.

Etter dette har dagen kommet og gått. Vi har fått vite at helikopteret fant den andre gruppen i god behold, og at det selv måtte tilbringe natten der med dem fordi væretvar blitt for dårlig til å fly.
Jeg har fått min Bixit frokost, hoppet over havregrøten, og har siden da sovet en del timer og hørt på Serial og lest i klatrebladet. Til middag fikk jeg faktisk kylling curry for første gang, en liten (men ikke altfor stor) høydare. Jeg slengte på litt mere smør og spekepølse. Det smakte helt ok, og mettet godt. Jeg har ila turen merket meg at jeg har blitt tynnere. Lårene, hoftene og rompa har blitt tynnere, puppene har dessverre blitt mere slunkne tror jeg, mulig til og med magen har blitt litt mindre (selv om akkurat DET tror jeg ikke før jeg får se det, den er rimelig refraktær, hehe). Men nå er det nesten så jeg lurer på om jeg nok en gang har litt for bra matvett, og at jeg kommer til å gå opp i vekt igjen innen turen er omme, så mye smør jeg putter i maten. Vel, vi får se. Jeg tar uansett ingen sjanser. Når jeg klarer smør spiser jeg det. Det verste som kan skje er å bli så kvalm og svimmel igjen som jeg var de to dagene.

Et par betraktninger om turliv og teltliv som dere der hjemme kanskje ikke tenker så mye på:
Når vi er ferdig med dagens økt er det flere ting som trenger å tørkes, det være seg handsker, sokker, balaklava etc. Disse puttes strategisk rundt på kroppen.  Jeg har fått for vane å putte dem nedover  lårene innenfor strømpebuksen, og kanskje et par ting på magen. Det har også skjedd at jeg har puttet deodoranten for tining på magen hvis jeg virkelig skal dra på og pynte meg. Det som så skjer er at man gjerne glemmer at man har det der. Dette kan være problematisk når man så er på do, særlig hvis det blåser og man ikke er oppmerksom på at det faller ut. Heldigvis har jeg ikke mistet noe ennå. Kun en dorull for av gårde med vinden sist vi lår værfaste. Men da var jeg jo ennå ganske urutinert i forhold til nå. Monsen har gått Grønlandsskolen siden da; Den er lang og hard, litt som livet generelt, eller som noen sier i nord, som kuken. Vel vel.

En annen ting ved dette teltlivet som det må prates litt om er det å gå på do. Og nå snakker jeg ikke om tissing, det er litt mere uproblematisk. Og, nei, den freschetten (tissetrakten) har ikke vært noen stor suksess hos u.t. Ble for mye baling og styr. Dette med å gå på do er så elementært, men allikevel så viktig. Og hvis man plutselig blir nøden er det jo ikke bare å sette seg ned i en av 10 minutters pausene mens resten av gruppen står like ved. Såpass privat er jeg altså. De andre og, heldigvis. Nei, man finner seg istedet rutiner som funker, og etterhvert er det hele ikke så problematisk lenger. For egen del har jeg funnet ut at jeg liker å grave to groper med spaden, en som er do, og den foran er til toalettpapiret så det ikke blåser i alle retninger. Og dagen starter perfekt hvis man klarer å bli ferdig med dette før teltet slås ned og vi begynner å gå. Det festlige er at det hender seg at flere er ute med spaden samtidig. Da vet man hva som er på ferde. Så sitter man der i all stillhet et godt stykke fra folk, og er høflige med hverandre og ser alle andre veier enn der hvor det sitter andre. I starten var dette fryktelig flaut, men nå er det rett og slett en nødvendighet som gjør at jeg ikke gidder å rødme engang der jeg sitter i god avstand fra de andre som er ute.

Vel, nok om dette. Det var kanskje litt for privat, men samtidig har det voldet både ubehag, flauhet og bekymring, og Tone og jeg har snakket om at dette er en av mange ting man bare må fortelle litt om.
Nå er denne dagen, desverre, snart over. I morgen blir det nok mere skigåing. Nå skal jeg snart over i teltet til Christian og høre om værvarselet (som jeg for en gangs skyld bryr meg litt om), også tror jeg Tone blir glad for om jeg starter opp primusen og fikser nye varmeflasker.