Drømmen om Demmevass og andre eventyrlige turer

Store Sandungen i morgensol

I ganske lang tid nå har jeg hatt en drøm om å komme meg til Demmevasshytta. Det er en av Turistforeningens (eller skal jeg egosentrisk begynne å kalle det Turidsforeningen og ta all T-merking som et kompliment?) vanskeligst fremkommelige hytter, der den ligger på vestsiden av Hardangerjøkulen. Fordi man må over isbre for å komme dit, krever det brekunnskap, noe jeg ikke har, og hytta fremstår derfor som et slags Soria Moria slott. Den ble bygget i 1896, og jeg kan bare forestille meg all den historien som sitter i veggene. Også har jeg hørt at hytteboken daterer langt tilbake i tid. Så spennende!

En venninne var på førjulstur dit på ski for noen år siden, og det hørtes så magisk ut. Dra på tur dit i adventstiden, når vinteren har kommet ordentlig i fjellet og mørketiden omfavner oss. Og kanskje spise pinnekjøtt med akevitt til mens man venter på julen...

Denne helgen var det planer om nettopp en tur til Demmevass. Ikke en vintertur, men en tur på tampen av høsten der oppe, uten ski. Det lå an til å bli en liten gjeng som skulle av gårde fra fredag til søndag, med tog fra Oslo S til Finse litt tidlig på dagen/ettermiddagen fredag. Bare tanken på å sette seg på toget og fraktes til fjells, kanskje med en øl mens man rister av seg hverdagen, var nok til å glede seg. Men, været ville ikke være med på dette! Ettersom helgen nærmet seg ble værvarselet verre og verre. Det var spådd mye nedbør i form av regn og snø, og kraftig vind. Hjertet mitt sank som et blylodd idet jeg fikk beskjed om at turen ble avlyst. Litt som den gangen da jeg var liten og jeg og bror kranglet så mye i bilen på vei til Esther (godteributikken i Kirkeveien) for å kjøpe lørdagsgodt at turen ble avlyst og vi måtte klare oss uten søtsaker.

Lunsj i sola ved Gjerdingen

Plan B var tur i Marka. Nordmarka på langs fra nord til sør, fra Grua til Sognsvann. Etter at jeg fikk ristet av meg skuffelsen over at Demmevassturen gikk i vasken, vokste trua på ekspedisjon i Nordmarka. Lørdag morgen møtte 6 stykk på Oslo S klare for å ta eventyrtoget til Grua og legge ut på Ekspedisjon Nordmarka på langs. Teamet bestod av 3 kvinner og 3 menn. Alle kjente noen, men ingen kjente alle.
Kartet ble studert mens toget tok oss nordover. Området rundt Spålen hadde blitt anbefalt til en av oss. Det ville føre til en relativt lengre tur. Vi bestemte oss for å ta den litt kortere "klassikeren" fra Grua, via Mylla, over Bislingen, ned til Gjerdingen og så på østsiden av vannet, deretter til Katnosa, med et besøk på Milorg hytta som jeg stadig blir begeistret for når jeg kommer der på langrenn, så over til Sandungen hvor ekspedisjonsleder forespeilet en fin teltplass hvor han hadde vært en gang tidligere. Dag 2 var planen via Kikut og til Sognsvann, og voila! Nordmarka ville være ferdig forsert på langs.

Det var en helt fantastisk dag! Varmt når vi var i le av vinden, som vi kun kortvarig ble eksponert for ved de store vannene. I retrospektoskopet framstod det som en nobrainer at dette var plan B framfor vinterstormen som herjet på Finse. Her egget blåbærene mot oss i lyngen, store som plommer og fremdeles deilig søte og spenstige. Og soppen stod klar til å plukkes av vår soppekspert.
Jeg vil ikke si at vi gikk oss vill, men et par ganger mistet vi stien. I iveren over bl.a. å diskutere hvilken pølse man skulle valgt seg hvis det var det eneste man skulle spise resten av livet, glemte vi alle å se etter den blå merkingen. Det kan jo være vanskelig å måtte bestemme seg for om man ville valgt pepperoni, grillpølse, reinpølse, elgpølse, wienerpølse eller annet! Men det tok sjelden lang tid før merkingen ble funnet igjen. Ingen sak for Turid og co!

På vei ned til Sandungen

Undertegnede hadde med iver fortalt om Milorghytten ved Katnosa hvor stemingen er stor på trammen på vinteren når man går marka på langs. Jeg var klar over at det ikke ville være overfylt med folk der nå, og trolig ingen servering, men hytta fasinerer meg. De andre var også keene på å se hva dette var. Det ble litt "one time at bandcamp" med Milorghytta og med "hver gang jeg kommer her på ski......". Vel, hytta var litt vanskeligere å finne når jeg ikke kom over vannet på Katnosa som jeg "vanligvis" gjør. Den fikk stå i fred for oss denne helgen. Foruten dette nådde ekspedisjonen alle sine delmål og med ok tid. Hadde det vært 71 grader nord, hadde vi vunnet episodens etappe!

Vi slo leir mellom Vesle og Store Sandungen, i rimelig god le for vinden. Der var det allerede bålplass klar til oss. Ekspedisjonens egen bålmester, Ole, gjorde en hederlig innsats med et standard-, men skikkelig, firkantbål. På forhånd hadde han ønsket seg en øks til hugging av ved, og frøken Monsen hadde tilfeldigvis liggende en liten lettøks hjemme som ennå var ubrukt. Herlig å kunne føle at man har utstyret i orden, haha. Takk til tante Kari som ga den til meg i julegave i fjor, hun vet å utstyre sin niese.

Bålmesteren i arbeid

Med et realt bål var det dermed god steming på Sandungen lørdag kveld! Åh, som jeg elsker sånne turer! Dagen etter våknet vi opp til DEN soloppgangen over blikkstille vann. Noen våknet før andre, og det ble en langsom, doven start på dagen. Det ble til og med disket opp med pannekaker og stekt sopp - slikt faller i smak for et luksusdyr som meg, hehe.

Søndag ble minst like fin som dagen før. Vi brøt leir ganske sent og tok like gjerne en liten topptur på vei til Kikut. Kikuttoppen var litt vanskelig å skjønne seg på for oss. Jeg tror vi var på 2 topper før vi på 3. topp skjønte at de andre to ikke hadde vært Kikuttoppen, 612 moh. Personlig hadde jeg jo vært der før, kjentkvinne som jeg er! Men det er så ekstremt lenge siden, så det nesten var i et tidligere liv.

Vi tror vi er på Kikuttoppen

Søndagsturen gikk derfor fra Sandungen, via Kikuttoppen, til Kikut, deretter Bjørnholt på grusvei, så sti fra Bjørnholt til Ullevålseter, og til slutt grusvei til Sognsvann via østsiden av vannet. Stadig fantastisk vær i ufattelig fin høstnatur, med gradvis økende vannblemmetendens under føttene som egentlig ikke la noen demper på humøret. Turen ble 46 eller 48 km totalt, en distanse man kan være fornøyd med.

Nok en gang var helgen en påminnelse om hvordan det gir så mye påfyll av livgnist å komme seg på tur, uansett hvor utslitt man er på forhånd. En fantastisk tur er gjennomført - i utrolig hyggelig selskap med mye nytt bekjentskap.
Drømmen om Demmevass og andre større turer er der fremdeles, men i mellomtiden er det viktig å komme seg ut på de nærere turer.

Takk for en fantastisk helg, Ekspedisjon Nordmarka på langs!

På tur uten Turid

Denne helgen har vært tilbragt i Krakow. Ærendet var buisness, men det utelukker jo ikke pleasure. Som nevnt tidligere studerte jeg i Krakow, og bodde totalt 6 år i denne midteuropeiske eventyrbyen. Etter 6 år i denne byen og dette landet, er det mange ting jeg både elsker og hater. Nå har jeg ikke vært her på et par år, men i det jeg landet begynte alt å demre... 

Grunnen til at jeg reiste ned hit denne helgen, er at jeg i 2002 kjøpte leilighet her, og denne har jeg nå tenkt til å selge. Det var en selsom opplevelse å være 23 år og kjøpe leilighet i et postkommunistisk land hvor jeg ikke mestret språket betraktelig. Og særlig siden jeg absolutt var bestemt på at jeg ville ha en leilighet uten NOE inni (dvs. uten veggbekledning, gulv, bad eller kjøkken). Snakk om å gjøre det vanskelig for seg selv! Nå kommer jeg aldri til å bli interiørdesigner eller interiørarkitekt på si, det ligger like lite for meg som mine revisorevner. Derfor ble leilighetskjøpet og oppussingen et skikkelig stressmoment midt i studiene høsten det foregikk. 2. året av medisinstudiet var etter min mening det hardeste og travleste, og det var nettopp første semester av 2. året jeg styrte med leiligheten. På et tidspunkt tror jeg det klikket for meg; Jeg har et levende bilde i hodet av den gangen jeg stod desperat på hovedpostkontoret for å hente et rekommendert brev som jeg visste var bekreftelse fra retten om at kjøpet av leiligheten var rettslig godkjent. Et dokument jeg kom til å trenge den dagen jeg skulle selge. På ekte polsk vis (dvs. etter min mening lite gjennomtenkt og kronglete vis) var brevet sendt til leiligheten der jeg ikke ennå bodde, og jeg fikk derfor beskjeden om det rekommanderte brevet etter siste frist for å hente det hadde gått ut. 
Jeg erindrer at jeg syklet fra forelesning til postkontoret, stod først i EN kø hvorpå jeg surt og på polsk ble sendt til en helt annen kø idet jeg kom fram til skranken i den første køen. Det er noen av de negative sidene ved Polen: De elsker køer, og de elsker stempel! Det må henge igjen fra kommunisttiden, der det virkelig  skulle være orden på ting, og der det fikk folk i arbeid når man kunne sette folk i jobb  bak forskjellige skranker med ett ulikt stempel hver. Uansett, da jeg endelig kom fram til riktig luke og viste fram rekommandertlappen, fikk jeg et surt "nie ma!" (har ikke!) i respons. Desperat forsøkte jeg å spørre om hvor det var sendt, om damen i skranken kunne engelsk eller om noen andre på posten kunne engelsk og kunne forklare meg. Idet den eneste responsen stadig var "nie ma" økte min frustrasjon såpass at jeg følte for å banne kraftig tilbake. Men i kampens hete klarte jeg ikke å huske ordet "kurva", og derfor var det eneste jeg klarte å gjøre å vise fingern til henne. For å virkelig understreke hvor irritert og frustrert jeg var over servicen satte jeg fingern så tett jeg kunne opptil glasset i skranken, mens tårene spratt til begge sider! Det må ha vært litt av et syn. Jeg skjønte det da at det ikke var mye verdighet igjen, men jeg var totalt desperat. Etter det gikk jeg med litt bøyd hodet når jeg måtte innom postkontoret.

     En av mange grå fasader i byen. Utsikt fra

                              leiligheten min.

Da jeg kom fram til leiligheten min fredag kveld var jeg sliten og litt i min egen verden. Jeg registrerte at jeg hadde et problem, jeg fikk ikke på vannet i leiligheten. Jeg har ikke sovet der siden 2006, så jeg klarte ikke helt å huske akkurat hvordan man skulle skru på vannet, men prøvde alle ventilene jeg fant. Uten hell! Dette er også Polen for meg, eller snarere sånne ting jeg opplever i Polen. Fikk vel bare legge meg da, og heller tenke over problemet på nytt når jeg var mere uthvilt. Til tross for dette med vannet, var det skikkelig rart på en fin måte å være tilbake i leiligheten! Herregud så mange minner jeg har herfra.  Det var jo her jeg bodde fra 2002-2006. 

Det framstod klart for meg da jeg våknet tidlig neste morgen at jeg ikke orket et evig mas med å bo et sted denne helgen uten vann eller WC. Jeg spanderte derfor på meg selv et opphold på hotell. Jeg er med alle mine alteregoer, Turid inkludert, en god blanding av friluftsentusiast med forkjærlighet for å bo i telt, OG et skikkelig luksusdyr. Å sjekke inn på hotellet ga en ubeskrivelig glede! Da kunne jeg også ha en viss distanse til problempolen, eller snarere problemerikaipolen, og også nyte litt av alt det Krakow har å by på.

Både før og etter buisnessmøtet ang. leiligheten min passet jeg på å klemme inn hyggelige ting. Først frokost på en av verdens hyggeligste kafeer, Cafe Camelo, som jeg tror en gang i tiden var sagt å være kåret til verdens beste kafé av New York Times.  Og etterpå pedikyr og manikyr på Ambra Day Spa. Monsen må jo passe på føttene sine og sørge for jevnlig pleie med fjerning av tykk hud etc. Det MÅ jo være bra gnagsår forebygging! Hvertfall sier jeg til meg selv at det er en strålende bra unnskyldning!

Cafe Camelot er en liten kafé med litt gammel fransk stil. Små runde bord med kniplingduk, bondemøbler som bardisk, jazzkonserter i kjelleren på kveldene, utsøkt varm eplepai og annen mat og drikke. 

Det var en skikkelig Krakowgrå dag. Regnet høljet ned utenfor. Perfekt å kunne sitte på denne deilige kafeen, høre Billie Holiday fra høytaleren og nyte en digg frokost. På et tidspunkt skvatt jeg nesten litt, for plutselig spilte de Dream a little dream, og jeg ble tatt rett tilbake i tid til da jeg var 23 år og skikkelig forelsket. Ja, det er vel en litt cheesy sang å ha som The Song, men det var den vi hadde, og da var det rart å høre den nå. Krakow har mange negative sider, men mange flere positive. Og jeg unner alle å oppleve byen som nyforelsket kjærestepar! Stemningen på markedsplassen Rynek og i alle de brostensbelagte gatene er ubeskrivelig. Også finnes det tusenvis av hyggelige kafeer, restauranter, barer og utesteder å utforske. Har man hang for Turid Monsen ting, er Zakopane med fjellene sine kun få timers busstur unna, med uendelig myk puddersnø på vinterstid, og magisk stemning i fjellheimen. Jeg kan anbefale det gamle kråkeslottet av en tømret sveitservilla som ligger et stykke til skogs  ved foten av Polens høyeste fjell, Rysy. Stedet der villaen ligger heter Morskie Oko som betyr fjellets øyne, og øynene er noen vann hvor fjellene speiler seg.

Pga denne turen til Krakow og vakt tidligere denne uken har ukens trening vært litt vel skral. For å veie opp litt for det tok jeg meg en liten joggetur i Planty og langs elven i morges i regnet. Det er fine omgivelser, men litt småkjedelig å jogge på asfalt langs elven syns jeg. All respekt til de som trente til og løp Marathon mens de bodde her, min søster inkludert. For veldig morsomme løpemuligheter syns jeg ikke det finnes her.

Velvel, kanskje er det bare Turid i meg som lengter litt til dekkene eller skogen allikevel..?

Onsdagslykke

Tjernet på Ullevålseter

Jeg elsker høsten! Og nettopp denne høsten har vært så utrolig fin! Ikke bare fordi det har vært uvanlig varmt og fint vær i Oslo, men også fordi jeg i høst har startet med to spennende prosjekter: Det ene er  Grønlandsprosjektet, og det andre er ny jobb som doktorgradstipendiat. Etter først 1,5 år med turnustjeneste, så 2 år med ortopedi (hvor det vil være feil å si at jeg jobbet rompa av meg til tross for at jeg jobbet sinnsykt mye - for jeg fikk vel heller økt omfang av rompa pga mye jobbing og svært lite trening) og deretter 3 år med indremedisin (fremdeles med mye vakter og høyt tempo), har det vært ubeskrivelig deilig å endelig kunne ha en 8-16 jobb!
Jeg begynte i jobben i august etter noen ukers ferie, og har kjent meg så harmonisk og avslappet som aldri før i mitt yrkesaktive liv. Litt overraskende, siden man ofte får økt stressnivå med ny jobb. Jeg innser nå at det har vært pga mangel av vakter og medførende stress i disse ukene. Desverre er phdstipendiatmedaljens bakside en kraftig reduksjon i lønn, som gjør at man gjør lurt i å ta litt ekstravakter for å spe på. Når man i tillegg skal kjøpe inn en rekke dyrt utstyr til Grønland, er det bare å sette i gang med litt ektravakter først som sist. Og det er nettopp det jeg har gjort.
Forrige lørdag, og deretter mandag, hadde jeg nattevakt for første gang siden før ferien. Og det kjentes! Onsdag morgen, etter at jeg hadde sovet en vanlig natts søvn igjen, registrerte jeg at vekkeklokken ringte, jeg er sikker på at øynene var åpne, men kroppen klarte ikke å bevege seg. Det føltes seriøst som om jeg hadde "locked-in syndrome"; En tilstand der man er våken og klarer å bevege øynene, men ingen av de øvrige musklene i kroppen. For jeg klarte bare ikke å røre meg før det hadde gått en halvtime! Jaja, tenker du kanskje, god unnskyldning liksom, "sorry at jeg er for sen, jeg fikk akutt locked-in syndrome". Uansett, jeg kom meg jo på jobb, men var sinnsykt sliten.
Poenget mitt er at jeg ikke før har innsett hvor sliten man blir av å ha vakter. Det er jo morsomt også da, så derfor holder man ut. Men det er først når man har vært borte fra det en liten stund at man skjønner hvor mye det tar på.

Sognsvann bader seg i septembersol

Hva er vel bedre når man er sliten til langt inn i beinmargen, enn å få med seg søster (og Knerten - min kommende nevø) og Athos på tur i skogen? Jeg er så heldig å ha verdens beste søster. Jeg vet mange sier det, men jeg vinner den konkurransen, ferdig snakka! Hun er også lege, og vi var heldige å studere 1 år sammen i Krakow (mitt siste og hennes første) hvor vi bodde sammen i en leilighet nede ved elvebredden og Wawel (slottet). Ah, det var tider! Etter det har vi bodd i forskjellige byer med lang avstand imellom oss. Først jeg i Bodø og hun i Krakow, deretter jeg i Oslo og hun i Bergen. I august flyttet hun hjem til Oslo, og nå kan vi endelig være sammen jevnlig. Det er så utrolig hyggelig.

Ellisiv og Knerten

Onsdag var det to sjeler samme tanke: Vi ringte hverandre sånn ca samtidig for å høre om den andre ville være med i skogen. Jeg tok med dekk, hun tok med preggismagen og Athos (som har blitt mye bedre etter at han begynte på betennelsesdempende medisiner fast), og så kjørte vi til Sognsvann. Det var strålende varm septembersol og helt fantastisk vakkert i skogen! Tre blad Nerdrum Aagaard koste seg i det deilige høstværet, til tross for både det ene og det andre som var tungt å dra på. Vi hadde vært så ivrige og raske med å komme oss ut, så ingen hadde tenkt på å ta med litt mat eller energi, og ingen av oss hadde med penger. Vi skulle jo ikke SÅ langt. Men så gikk vi plutselig til Ullevålseter, og med ett hadde det gått litt mange timer siden forrige måltid. Ellisiv klarte seg fint, men Turid gikk litt tom på hjemveien. Jeg måtte lene meg litt på stavene, og fikk veldig flashback til Anarjohkaturen som jeg har nevnt tidligere (da Turid Monsen alteregoet ble til). Søster hadde noen få lakrisbiter i lomma, og 2 stykk av dem ga en kortvarig glede. Heldigvis har Anarjohkaturen gjort meg klokere, så jeg vet at man alltid klarer å komme seg videre selv om det ikke kjennes sånn. Og nå var jeg jo bare en time fra Sognsvann. Det skulle gå, og det gikk (selvfølgelig).

På Ullevålseter

Til tross for dette kom jeg ut av onsdagen og nattevaktståka med økt energi etter denne turen. Man VET det jo, når man for eksempel er sliten og ligger på sofaen, at det beste ville være å komme seg litt ut. Men noen ganger er det frytkelig vannskelig å sette seg selv i bevegelse.

I dag er det fredag, og jeg skal snart si hade til Monsen og sette meg på flyet til Krakow. Jeg skal nok klare å være borte fra dekkene mine denne helgen uten altfor stor separasjonsangst.

God helg!

Treningslogg uke 37

Utsikt fra Kikut

Uke 37 har vært en litt glissen uke, både når det gjelder trening og blogging. Jeg har ikke vært helt i form, litt "halvveis syk" hvis det går an å si det. Forrige helg endte med dramatikk, og etter det har jeg vært helt utladet.
Etter den energigivende, fine turen til Kobberhaugen forrige lørdag skulle jeg bare stikke innom foreldrene mine i Villaveien en kjapp tur. Der fant jeg vår kjære familiehund, Athos, alene hjemme og i helt forferdelige smerter. Han ulte høyt og hadde tydelig fryktelig vondt mens han fortvilet forsøkte å finne en stilling som kunne lindre litt. Det skar i hjertet mitt å se han sånn, og ikke klare å hjelpe han noe særlig. Etterhvert fikk jeg tilkalt forsterkninger, og vi fikk han til hundesykehus, en fantastisk dyreklinikk på Ensjø. Der ble han innlagt for smertelindring og diagnostikk.
Athos er bestevennen til hele familien. Han er alltid glad. Og når man kommer inn døra i Villaveien, kommer han logrende mot deg. Aller helst liker han da å sette seg ned, stadig logrende, og at du skal sitte mot han, helt inntil han, og klø han nederst på ryggen. Da snakker han og lager en haug av koselyder for å fortelle akkurat hvor glad han er i nettopp deg!

Athos som koser seg på fjellet for 1 år siden. Snødryss over Høgeronden i bakgrunnen.

Han er en usedvanlig stor engelsk setter som pga sin størrelse har masse forklalkninger i leddene sine. Nå har han blitt 10 år, og vi innser at vi må begynne å se på han som en eldre hund. Og med Athos innlagt på sykehus med de kraftige smertene, begynte vi å forberede oss på at han kanskje måtte få komme over til de evige jaktmarker. Men, istedet skjedde det et mirakel - i mine øyne var det nettopp det det var. For dagen etter var han mye bedre. Etter noen betennelsesdempende smertestillende, og en nøye gjennomgang av også en veterninæroverlege, fikk vi beskjed om at han hadde hatt en "akutt nakke" og at han nå var klar for å komme hjem, og at det ikke var noen grunn til videre krisemaksimering. Herregud så glade vi ble! Så nå er han i tilsynelatende fin form, og han har til og med fått kommet seg opp på hytta ved Rondane denne helgen.

All denne dramatikken har sittet litt i denne uken, og jeg har hanglet litt i tillegg, og har derfor ikke helt hatt den ekstra piffen til å trene eller blogge. Men, jeg har ikke sittet heelt stille da. Her er treningsloggen for uke 37:

Mandag: Syk (dermed ingen PT trening med Barbro).
Tirsdag: Dekktrening med Hvitserkgjengen fra Bogstad opp ved Wyller til Tryvann. Det holder fortsatt med 1 dekk (det store).
Onsdag: Fri.
Torsdag: PT styrketrening med Lars Erik. Fokus på ben, armer og core.
Fredag: Fri.
Lørdag: Fri.
Søndag: Dekktur med Ida fra Grønlandsgjengen. Sørkedalen-Kikut-Sørkedalen, 2,2 mil, 500 høydemeter, ca 4 timers gange.

Turen i går veide opp for en litt dårlig treningsuke så langt. Jeg hadde lurt litt på om jeg skulle ta 1 eller 2 dekk, og endte opp med å ta 1 dekk + en liten sekk. Det var helt grei vekt å trekke på oppover disse bakkene fra Sørkedalen som jeg nå har vært 2 ganger i det siste. Her tenker jeg at jeg kan ta 2 dekk egentlig. Men, ila de 4 timene vi trakk, ble jeg rimelig sliten. Særlig nederst i ryggen kjente jeg det, og i bena. Så siden det ble såpass lang tur, tror jeg det er greit å ta en litt sakte tilvennling til belastningen. Min store skrekk er å få en strekk eller senebetennelse i starten som gjør at hele turen må avlyses.

For en dag det var! Strålende sol og sommervarme. Og masse positive folk i marka som var nysgjerrige på hvor vi skulle, om det kunne være Grønland? Og, wow, god tur sprekinger! Det er gøy med litt oppmerksomhet da. Både Ida og jeg koste oss nok litt med det. Man frykter mest sure syklister som hytter med neven, men så traff vi ingen slike. Og på Kikut fikk vi oss en venn i sola:

Han var nok mest interessert i vaflene våre....

Kortvarig lykke - der var det slutt på vafler!

Etter søndagens tur syns jeg at jeg med rette kunne parkere Turid Monsen hjemme og ta med meg Erika og Balo på Pharell konsert i Spektrum på kvelden. En skikkelig motpol til dekktrekkingen. Ah! Så deilig det er å finne en balansegang mellom friskus- og byErika!

Pharell i Oslo Spektrum etter dagens treningsøkt

Treningslogg uke 36

På Kobberhaugen med Birger og Christian

Det er søndag kveld, og på tide å oppsummere treningen i uken som har vært. Jeg er ganske fornøyd med innsatsen:

Mandag: 60 min. løpetrening med Barbro (den ene flotte PTen Bodøcrewet har på Myrens treningssenter). Fokus på spenst og hurtighet med bl.a. 10 sek. drag i motbakke, spensthopp etc.
Tirsdag: Fri
Onsdag: Dekktrening fra Bogstadvannet, på kryss og tvers langs Wyllerløpya til skiheiesen på Tryvann. Ca 9 km på 2 timer. Brukte 1 dekk (mitt nye) og det holdt i massevis foreløpig.
Torsdag: Styrketrening med Lars Erik (den andre flotte PTen vår på Myrens). 60 min. med fokus på ben, armer og core.
Fredag: Fri
Lørdag: Dekktrening fra Sørkedalen til Kobberhaugen langs grusvei.
Søndag: Fri

Man kan sikkert si mye rart om facebook, men det er en veldig fin måte å kommunisere med folk på. Grøndland 2015 gjengen har en egen FB gruppe, og dermed er det veldig lett å avtale trening etc. Personlig er jeg klar over at jeg er bedagelig anlagt, og at jeg periodevis er glad i den horisontale livsstil. Med den forestående Grønlandsturen nytter ikke det. Jeg må ta fram det strukturerte mennesket i meg - rett og slett finne fram morsarven min, dvs. Nerdrumen i meg. Farsarven, eller Aagaarden, har bl.a. gitt meg evnen til å være et skikkelig dugelig skippertaksmenneske. Det er en egenskap man ikke skal kimse helt av, men det kan være fryktelig slitsomt for min egen del når det står på. I det jeg bestemte meg for å gjøre denne turen, var det soleklart for meg at jeg måtte skyve Aagaarden til side, og lokke fram Nerdrumen. Med det mener jeg å finne fram ordensmennesket i meg og systematikeren. Trene jevnt og trutt, hele tiden med fokus på målet. Så, da Birger hadde en forespørsel på facebook om noen ville være med på tur kl 0830 lørdag morgen, svarte fornuften min ja før latskapen fikk overtaket.

Lørdag morgen var vekkeklokken derfor på kl 0700, og jeg var ute i Sørkedalen "før fuglane feis". Siden mitt nye dekk hadde vært tungt nok på onsdag opp langs Wyllerløypa, tok jeg kun dette og en lett sekk denne dagen. De andre kjørte 2 dekk (dog mindre enn mitt).  Det kjentes greit. Sist jeg gikk de samme bakkene på Grønlandssamlingen hadde jeg gått med et stort og et lite og kjente det ble rimelig surt i bena. Denne gangen var følelsen en helt annen! Det gikk ganske greit oppover, så jeg tror jeg får legge til mitt lette dekk neste gang jeg går den turen. Men det var fint å få en ok tur opp bakkene slik at jeg ikke alltid vil assosiere den turen med et stort slit.

Kobberhaugshytta

Birger og Christian er to fine familiefedre som jeg likte umiddelbart. De fortalte på samlingen at de hadde bestemt seg for Grønlandskrysningen uti de sene nattetimer over noen (?) øl, og slikt kan jeg like! Det viser at de er livsnytere, og at de ikke bare er tomme ord. Det er vel mang en ekspedisjon eller tur som er avtalt på fest, men som aldri har blitt noe mere av i ettertid. Om førsteinntrykket var bra, så er også andre- og tredjeinntrykket bra, og jeg er glad de er en del av denne foreløpig litt ukjente gjengen som skal slite og kose oss på telttur sammen i 3-4 uker til våren.

Det er ikke så ofte jeg er så tidlig avgårde på tur som jeg var på lørdag. Og jeg tror aldri jeg har vært på Kobberhaugen før åpningstid. Det var rett og slett overraskende at det var 45 minutter til de åpnet for servering da vi ankom. Heldigvis var de snille, og lot oss kjøpe kaffe og cola. Mmm, så godt slikt smaker i høstsolen til skogs. Også så fint det er på Kobberhaugen også på sommeren! Jeg innså at jeg nesten bare har vært der på vinteren. Jeg hadde bl.a. ikke sett den fine bålplassen med gapahuker, og heller ikke bryggen, eller kanoene som var til lån eller utleie. Sikkert et eldorado for barn å komme til.

På Kobberhaugen

Kort oppsummert: Treningsuka har vært bra og strukturert, og turen på lørdag var en skikkelig vitamininnsprøytning. En veldig bra start på dagen som ga langt mer energi enn mitt horisontale liv gjør. Og, som krydder i kaka, veldig bra turfølge!

Kveldstur i Peter Pan skogen

Wyllerløypa

Onsdag kveld var jeg på tur med suportteamet mitt, også kalt Bodøcrewet, dvs. mine gode venner som jeg ble kjent med da jeg hadde turnustjenesten i Bodø. Etterhvert som turnustjenesten var avtjent vendte vi en etter en tilbake til Bodøbyen, og fortsatte kanskje litt i studenttilværelsens ånd, dvs. i en litt ikkeetablert tilværelse der vi var hverandres familie. Litt som Peter Pan og co. Nå har flere av oss flyttet til Oslo, og vi bor ca 1 steinkast fra hverandre i stjerneformasjon. Det er hyggelig!

Siden jeg ikke fikk med meg tirsdagstreningen til Hvitserk denne uken, måtte jeg til pers onsdag istedet. Det er bare å holde fokus og få inn 2 turer med dekk/sekk per uke. Til min store glede ville 3 stykk Bodøcrew være med på tur! Jeg stilte med mitt nye og større dekk, de andre stilte med sekk. Og Bianca stilte, som alltid, som pressefotograf med sin iphone. Nå er resten av oss vant til å foholde oss til pressefotografen, så vi undres ikke idet hun sitter sammenkrøpet langs veien med kamera helt nede mot bakken - for å få det perfekte bildet. Eller at hun springer litt fram og tilbake. Her skal det dokumenteres. På denne turen var det nok Turid Monsen og det flotte dekket som var hovedfokuset til fotografen, derav flest motiver av Monsen. Takk for flotte bilder, Biancs. Og takk for turen alle 3!

Lykkehjul

255/60 18 tommer!

Det har vært nevnt tidligere at jeg hadde et ALTFOR lite dekk på fellestreningen til Grønlandsgjengen da vi hadde samling. Jeg er enig i at det var for lett, det hadde jeg forsåvidt kommet fram til selv før samlingen. Det som var lite oppløftende med det, var tanken på å måtte skaffe og fikse i stand et nytt dekk. Det å skulle i gang med ny drilling og kjemping for å få hull til feste i dekket framstår som en skikkelig bøyg. Da hadde det f.eks. vært fint å ha en kjæreste som syntes sånn var morsomt å hjelpe til med. En snill og sterk ortoped- eller håndverkerkjæreste for eksempel? Vel, slik er det ikke. Men man kommer langt med litt beta (som de sier i klatring, eller "tips" på godt norsk), og det fikk jeg på samlingen. Dekk som defineres som stort nok er 255/55 18 tommer. Det er tall som ikke sier meg NOENTING, og jeg kjenner at jeg hverken klarer å resonnere meg til hva det egentlig betyr eller forholde meg til det på noen annen måte (jeg orker ikke rydde plass i hodet mitt til akkurat det). Men jeg har hvertfall skrevet det ned så jeg skal klare å huske. I tillegg bør man se etter et dekk som har mest mulig flate som gir friksjon mot underlaget, dvs. gjør det tungt å trekke. Jeg har også fått tips om at slike dekk har vært å oppdrive i Bærum, på et sted jeg har fått rimelig godt beskrevet, samt på Møller på Skøyen.
For sikkerhets skyld stakk jeg innom dekkstedet mitt på Sagene først. Men, som fryktet hadde de ikke stort nok dekk der. Jeg måtte lenger vest, der bilene er større og finere, og dekkene tyngre - oooh Soria Moria! Og vet du hva? Jeg fant, jeg fant! Etter å ha forsert rushet på Ring 2 kom jeg til Møller Skøyen i ettermiddag og fant umiddelbart dette fine dekket på bildet. Lykke!!! Utifra tallene jeg har fått anbefalt er det litt større til og med, og det både ser og kjennes perfekt ut.

Tenk at et dekk kan frambringe lykkefølelse! Jeg skal leve litt på den i noen timer før jeg går igang med drillingen.