torsdag 30. april 2015

Hviledag

Hviledag

AKKURAT nå ligger jeg i soveposen min og hører på La det svinge og virkelig koser meg! Det er onsdag 29. April, dag 8, klokken er 15:12, og vi har hviledag. Christian guide er blitt syk, virker som det samme jeg hadde på starten av turen uten at jeg skal påta meg skylden for å ha smittet han. Han står han nok av, men etter at han har vært laber i noen dager og redusert i dag, i tillegg til at det er mye vind, white out og vanskelig vær, ble vurderingen fra sjefsteltet først at vi skulle starte kl 13, deretter at vi skulle vente til i morgen og heller ta det med ro i dag.

I sjefsteltet bor brødrene Styve (Christian og lillebror Fredrik som er med som hjelpeguide) samt Espen. Det var litt diskusjon om sovesituasjonen til Espen mens vi var i Kangerlussuaq; Siden vi var oddetall tenkte Tone og jeg at det mest naturlige var at Espen sov sammen med oss. Alle de andre i gruppen har dratt på dette med en slags bedre halvdel, mens vi tre var de eneste som hadde meldt oss på alene. Så mens vi satt og spiste moskusburgeren til middag i kantina på flyplassen, som også var hotell og alt annet i den byen på en og samme tid, fremmet vi forslaget for Christian og Espen om at Espen skulle være teltbuddy med oss. Christian hadde en annen oppfatning. Han ville ha han i teltet med han og bror. Det ble en liten diskusjon rundt det hele hvor jeg og Tone leende satt og sa at vi så gjerne ville ha Espen i teltet, mens Christian trodde vi tullet, og Espen satt der lett rødmende som en liten skolejente. Haha! Nå har det hvertfall blitt til at Espen bor med de store gutta og får tips & trix som jeg gjerne skulle lært, mens jeg og Tone hygger oss i tosomheten. Etter noen netter med dårlig søvn på brødrene Styve pga snorking fra Fredrikstadgutten tenker jeg at det kanskje er greit. Han selv hevder at han absolutt ikke snorker. Vel vel. Akkurat det kan være litt vrient å motbevise når man selv er i dyp søvn mens man snorker.

Jeg tror det er flere som syns det var greit med hviledag i dag. Birger er også blitt forkjølet og Espen har fått et gnagsår på hver hæl som sikkert har godt av litt hvile. Tone og jeg satt som to årvåkne ekkorn og spiste frokosten vår da løpegutt Espen kom med første beskjed om at vi ikke skulle starte før kl 13. Så da smeltet vi ferdig snøen for dagen og la oss tilbake i posen med en ny varm varmeflaske hver. Det ble tid til litt fotpleie og annet morgenstell. Jeg tinte opp en våtserviett innenfor BHen, fikk vasket meg litt på prekære steder og fikk til og med tatt på et par strøk deodorant som jeg hadde lagt til tining i soveposen i natt. Snakk om luksus! Jeg skal ikke si at jeg lukter blomster akkurat nå (selv om Bianca sin parfyme lukter deilig frisk sommer), men jeg vil hevde at det ennå er en stund til jeg lukter som Blinderntrollet. Blinderntrollet er en mann som i hele min barndom bodde ved Blindern T-banestasjon sammen med en gjeng med rotter, og han luktet såpass stramt at når vi syklet til skolen holdt vi alltid pusten til vi kom oss forbi der han bodde. Det kan godt hende han var en fin fyr. Jeg tror han var fryktelig smart, og han hadde masse venner som hang ved gjerdet der han bodde og snakket og leste aviser osv, men godt luktet han ikke. Vi får se om jeg nærmer meg han på slutten eller om våtserviettene klarer å bekjempe det.

I dag er det dag 8, og jeg kjenner at jeg endelig har kommet godt inn i turmodus hvor jeg bare koser meg og nyter dagene. Rutinene med snøsmelting og teltoppsetting etc er nå godt innarbeidet. Jeg sover som et barn på natten og våkner uthvilt ca kl 0730 hver dag, klar for nok en dag i bevegelse. Siden lørdag har vi brukt ski for å komme oss fram, og jeg føler det var da den virkelige turen startet. Turen på de hvite viddene. Jeg føler litt at Grønland er som en vakker og farlig hulder som lokket oss innover i brefallet med sol og fint vær mens hun blafret med øyevippene og svinset med huldersvansen sin. Nå har hun lokket oss såpass langt inn at hun har begynt å leke med oss og teste oss litt. Daske oss litt med halen sin, gi oss vind og vær og whiteout, og sjekker hvordan vi takler det. Jeg har tenkt litt når jeg går at dette her kunne jeg aldri gjort om jeg ikke virkelig hadde villet det. Jeg kunne aldri for eksempel ha blitt med kjæresten min hvis han ville gå turen og jeg bare var halvveis motivert. Man skal være harmonisk, litt som med klatring. For jeg tror at idet man ikke er harmonisk og hygger seg, er grensen kort til engstelse og fortvilelse. Da tror jeg det er lett å få litt panikk over at det blåser og er kaldt, og at man kan få klaustrofobi... Tanker jeg tenker mens jeg går.

Ellers så synger jeg en del mens jeg går. Drar fram gamle sanger fra koret og fra ulike bryllup jeg og mine venninner Agathe og Kirsten har sunget i. Da synger jeg av full hals inne i jervehetten min, og tenker på dere, Ag og Kirst! Og i går sang jeg bursdagssangen for deg i økt nummer 5 tror jeg det var, Ag. Håper du hadde en fin fin dag.

Hva annet kan jeg berette om? Jo, i går var en skikkelig girl power dag, i mine øyne. Det var white out og vind og ikke letteste oppgaven i verden å gå først og lede an. Etter at Christian hadde gått første økt var det Ida, så meg, Tone, Kathrine og til slutt Heidi som ledet. Det var litt hat og et helvete, og litt elsk og mestring å gå der først i alt det hvite. Solbrillene mine dugget og iset sånn at jeg tidvis ikke så nåla på GPSen engang. Jeg hadde tenkt på forhånd at det sikkert gikk greit å gå først hvis man fulgte med på hvor vinden kom fra og så hvordan retning snøen føyket. Men så så jeg jo nesten ingenting. Jeg måtte gå med kun en stav og se kontinuerlig på GPSen mens jeg gikk som med bind for øynene. Jeg følte at jeg gikk som en treig kjerring foran der, men allikevel ble jeg bedt om å gå saktere. Da økten var ferdig var jeg sliten i hodet, men det allikevel ganske fornøyd fordi jeg hadde klart det - også var det deilig å måtte være litt ekstra skjerpet. Det er jo deilig å måtte slite litt også liksom. Da sa jeg som Lars Monsen: Nå eeerre tøft! Nå errre skikkelig tøft!!

Jeg lager meg liste hver dag over topp 3 ting jeg er takknemlig for på turen. For 2 dager siden var det: 
1) jervepelsen
2) de tykke primaloft vottene
3) houdini skjørtet

I går var det:
1) jervepelsen
2) de fete oakley slalombrillene mine
3) primaloft vottene

I dag vet jeg ikke helt. Jeg er sinnsykt glad i soveposen min, duntøflene mine og dunbuksa mi, så kanskje de er på topp i dag.

I skrivende stund har hviledagen gått. Klokken har blitt 19. Vi har sovet litt. Yngste blad Styve har vært innom med brownies som han hadde med som overraskelse! Den skal vi kose oss med til  kaffen. Mr. Styve er litt av en kar. Baker brownies og hekler luer og er generelt en jeg gjerne skulle giftet bort til en yngre søster om jeg hadde hatt en enda yngre søster enn Ellisiv som var fri og frank. Vi har hatt et lengre besøk i teltet av Heidi og Kathrine. Kost oss med taffel sticks og søppeldynga. Og nå er det snart klart for middag. Etterpå skal jeg finne fram nål og tråd og sy igjen det lille hullet jeg klarte å lage i den ene varme votten min fordi jeg var litt for ivrig med kniven da jeg skulle skjære meg en liten pølsebit, hehe. Turid ELSKER spekemat på tur! Det blir ikke bedre enn en viltpølse - sa brura. Knegg!

tirsdag 28. april 2015

neglesprett og solskinn

Neglesprett og solskinn

Vi er nå på dag 4 og har kommet opp på de hvite slettene. Vi ble ferdig med brefallet i går, i første økt etter lunsj. Dvs. at vi har kommet oss opp brefallet på litt over 2 dager - fra onsdag ettermiddag til fredag tidlig ettermiddag. Dette er mye fortere enn jeg hadde forventet, og fortere enn mange andre forserer brefallet på. Mye er takket være utrolig bra rute som Christian har funnet, og i tillegg er vi en relativt jevn gruppe som pliktskyldig har trent jevnlig med dekk og dermed er i god form. Personlig syns jeg formen er knall, og det gjør at jeg kan gå og kose meg oppover. 
Vi går strukturerte økter ila dagen på 50 min, deretter 10 min pause. Siden vi har litt bedre tid enn på tidligere turer (vi har 25 dager på oss, mot 21 tidligere), kan vi starte litt senere på dagen (klokken 10) og gå 3 økter før lunsj og 3 økter etter lunsj. Det har vært så bra vær de første dagene! Sol, lite vind og varmere enn minus grader (jeg husker ikke helt hva målestokken har vist) har gjort at folk har gått i godværsjakkene sine (dvs en lett vindtett jakke), og at vi har kunnet sitte og kose oss i lunsjpausene i brefallet. Rene luksusen, og ikke helt ulikt det været som Truls Svendsen og Cecilie Skog hadde i starten. Jeg har forresten tenkt en del på Truls. Han bannet og slet seg oppover, og jeg forventet litt å gjøre det samme. Derfor ble jeg så innmari overrasket over at ikke pulken var tyngre, og at ikke bakkene og kneikene i brefallet var brattere. Men, ingen ting er som å bli positivt overrasket, så det er jo bare å sende meg selv fra i høst og vinter en takknemlig tanke - alle dekkturene var verdt det!

I brefallet fant vi veldig fine campplasser begge dagene. Særlig siste natten var fin. Da kom vi til et plateau mellom is og snøknollene. Det var ennå sol og varmt da vi slo leir, og folk satte seg ute i stolene til liggeunderlaget sitt og hadde rene afterskien. Hverken jeg eller Tone har dratt med oss det. Vi har pliktskyldig pakket minst mulig, og både det ene og det andre måtte bli igjen hjemme fordi vi var redde for å dra på for mye. Det hadde vi ikke trengt. Her er følgende jeg hadde tatt med meg hvis jeg skulle pakket om igjen: Den ekstra sports bh'en som jeg EGENTLIG hadde tenkt til å spandere på meg. Den lille høytaleren. Yatzy. Eight hour cream fra Elisabeth Arden aka Turdama. Og den fine haddock hjertelua som er med på absolutt alle turer jeg tar - den savner jeg!!
Men, så er det andre ting jeg er glad for å ha med: Den lille flasken med oljeparfyme som Bianca ga meg til bursdagen. De tykke tykke vottene jeg fikk av Gunnar, Sandra, Ellisiv og Chris. Og den gode fotsalven som mamma skaffet meg fra en kollega på sykehuset. Jeg tar etter min mor når det gjelder å prate om Gud og hver ting med Gud og hvermann: Jeg vet ikke hvordan hun fikk seg i snakk med hun kollegaen om at jeg skulle på denne turen. Men det viste seg at kollegaen hadde gått over Grønland for noen år siden, og hadde fått denne vidundersalven anbefalt av noen på Sofies Minde - der de driver med proteser osv. Jeg skjønte med en gang jeg tok på meg salven at den var ekstremt bra, så nå forsøker jeg å være flink å smøre føttene hver dag selv om det er kaldt og knotete å drive med det i teltet på kvelden.

Vel, tilbake til den solfylte afterski leirplassen dag 2 i brefallet: Det var så hyggelig å kunne være litt utenfor teltet og være sosial. Det ble et par klunker med  kald aquavit, og den fine damepipen min måtte fram og få fyr på seg. Det er lov med litt røyk når man er på tur - selv om pipen egentlig var tenkt å ha som formål å holde mygg unna i Finnmark osv.

Jeg husker fra barndommen at vi stadig ble advart mot neglesprett, noe jeg inntil nå har skjønt at jeg aldri har hatt. Jeg trodde det var den litt vonde følelsen man får når man er kald på fingrene og de tiner opp igjen. Jeg har ikke egentlig vært noe kald på fingrene de første dagene her, men av en eller annen grunn har jeg fått neglesprett på særlig høyre tommel. Det er faktisk ganske vondt. Neglen har liksom skilt seg litt fra neglsengen og det gjør at det er vondt å bruke tommelen. Nå er den smurt inn med fotsalven, og tapet med sportstape, så får jeg se om der hjelper. Ingen krise altså, men bare litt kronglete når fingeren er vond. Dette er også eneste problem hittil. Ingen gnagsår ennå, håper akkurat det holder seg.

I går ettermiddag kom vi altså ut av brefallet og opp på de hvite sletter og kunne ta på oss skiene. Det var litt trist, fordi det hadde vært så vakkert å gå oppover i brefallet, men også litt kult å endelig være oppe i det hvite som jeg har tenkt så mye på og lengtet etter. Før vi kom opp dit, gikk vi over noen bresprekker. Ingen dramatikk i det, men litt kult å se hvordan de kan være godt tildekket av snø.

I natt var det betydelig kaldere; Minus 20 grader, og det merktes. Jeg lå med to strømpebukser, dunbukse, duntøfler og fleecejakke, og allikevel måtte jeg på morgenen ligge og knuge på varmeflaskene jeg hadde i posen. Da lurte jeg litt på hvordan det er hvis det virkelig skulle bli ned mot minus 40. Vi får se, kanskje opplever vi det og.

I skrivende stund sitter Tone og koker opp siste flaske vann for kvelden, klokken  er 2230 og vi skal snart køye. Det tar så sinnsykt med tid med all denne snøsmeltingen for å få vann! Jeg kjenner at jeg kommer til å verdsette vann fra springen enda mer når jeg kommer hjem. For en luksus! En annen ting som jeg kommer til å verdsette er mulighet for å lade elektronisk utstyr. Her må man til stadighet ha oversikt over hvor mye strøm man har igjen på klokke, iPhone (som jeg bruker til blogging, musikk og podcaster) og iPod. Og alle disse tingene  plasseres strategisk inntil kroppen eller i soveposen for at de ikke skal bli kalde og slå seg av. Men solcellepanelet jeg har liggende på pulken fungerer overraskende bra, så ingen problemer med slikt enn så lenge. Jeg krysser fingrene for at routeren til satelittelefonen holder hele veien til Østkysten - hvis ikke opphører bloggingen. Lenge leve elektronikk! Det er litt andre tider nå enn da Amundsen la igjen brev til Scott på Sydpolen for å si fra at han hadde vært der først, og for at Scott og co skulle viderebringe beskjeden til kongen. 
Vel vel. Nå skal jeg la fingrene mine få varme seg litt og holde neglespretten unna. God natt fra isen!

fredag 24. april 2015

første døgn på isen

Første døgn på isen

Jeg ligger her i soveposen min etter første natt på den veldige Grønlandsisen. Det er torsdag 23. Mai, klokken er 07:05 og det er helt lyst i teltet. Jeg tror vi er på ca samme breddegrad som Bodø(?), og jeg får skikkelig flashback til fine skiturer vi har tatt på denne tiden av året - det er det samme fine lyset! Og her jeg ligger i soveposen og nyter morgenlyset, er det nesten så jeg hører bølgene på Mjelle slå inn mot stranden...

Men, jeg er ikke der, jeg er her. Endelig er jeg her! Det er så surrealistisk, men allikevel så riktig. Tenk så lenge jeg har drømt om dette, og nå er jeg her endelig. Vi ble ønsket hjertelig velkommen av isen i går; Det var strålende sol, nesten ingen skyer, tilnærmet ingen vind og litt kaldt (aner ikke helt hvor mange kuldegrader). Jeg var ikke i form da vi våknet i går. Hadde hostet hele natten, var slapp og en smule bekymret for hvordan dette skulle gå. Jeg hoster jo som en gammel kolser når jeg er forkjøla, og det jeg er mest bekymret for på denne turen (gnagsårbekymringen er på 2. Plass), er at jeg skal få så ille kuldeastma at jeg må flys ut. Worse case scenario altså. Jeg liker å ha tenkt gjennom slikt - det gjør meg ikke usikker eller redd, da er det bare litt lettere å ta forhåndsegler. Etter å ha ligget med kolshoste hele natten måtte jeg konferere litt med min medkollega og partner in Greenland Crime, Tone. Hun var enig med meg i behandlingsstrategi: Behandle som en kolsforverring, med prednisolon for å roe ned litt de masete luftveiene mine. I tillegg hadde jeg allerede startet med Symbicort spray og Airomir - jeg måtte bare passe på min egen compliance så jeg fikk i meg nok Airomir ila dagen. Så slang jeg på litt Aspirin, nesedråper og Nexium, og ga meg selv skjerming første halvdel av dagen. Jeg blir så skravlete og lattermild når jeg koser meg og er ivrig, og det setter igang hosten noe så innmari. Kvelden før hadde jeg holdt det gående, sittet og ledd og hostet om hverandre, og det rev i brystet kontinuerlig. Så mens vi gjorde oss ferdig med resten av pakking av pulk holdt jeg egentlig kjeft. Det hjalp på hosten, formen var fremdeles litt laber. Det lå jo også en viss bekymring der for at vi nå skulle opp det berømte brefallet med denne pulken på 65 kg som vi hadde snakket om og tenkt på så lenge. Ikke helt optimalt å ikke være i slag... Pga formen min, fikk jeg lett fellesutstyr. Jeg fikk alt av medisiner og førstehjelpsutstyr (noe jeg uansett liker å ha oversikt over), og så fikk jeg ikke mer. Vi har en fin gruppe. Sterke folk som gjerne tar i et tak og hjelper. Jeg gjør det jo gjerne selv også, men akkurat i går kjente jeg at jeg hadde mer enn nok med å bare komme meg gjennom dagen, og prøve å overleve brefallet.

Egentlig var planen i går at vi kom til å bli kjørt inn til breen og startpunktet, høyde 660, og at vi sannsynligvis skulle slå leir ved kanten av brefallet og først begynne å gå påfølgende dag. Vi satte oss inn i bussen i totiden, og mens solen strålte over himmel og bre , kjørte vi innover. Vi kom fram mye før tiden. Jeg hadde egentlig på forhånd inntrykk av at Greenland time er litt lik African time. Men vi hadde flaks, og kom fram tidlig - var det halvfire fire tro? Alle, inkludert undertegnede var gira på å komme i gang. Det hadde vært nok venting gjennom et helt år, og også etter avreise fra Gardemoen. Selv om jeg skal innrømme at jeg lurte fryktelig på hvordan det skulle gå med meg rent formmessig i går...

Noen ganger er det lite snø ved startpunktet, så man må bale med å bære pulkene inn til snø. Men det slapp vi! Det var rett og slett å bare spenne på seg pulkene, legge skiene oppå pulken og begynne å gå. Solen glitret i isformasjonene og på snøen, og det var rett og slett #klypmegiarmenerikafantastisk! Pga "kolsen" gjorde jeg kort prosess, lot forfengeligheten ligge og tok på meg kuldemaska. Den bør egentlig hete Miss Piggy maska, ev Hanibal maska, for det er en slags krysning av disse man ser ut som. Men, det funker som bare det. Man unngår å få kald luft inn i lungene, og dermed hostet jeg tilnærmet ingenting. Og, til tross for laber form generelt akkurat i går, kjente jeg at grunnformen min er god, og jeg takket meg selv for alle dekkturene jeg har hatt! For pulken var slettes ikke så tung, bakkene ikke noe særlig bratte, og det gikk egentlig rimelig knirkefritt. Det skal også sies at Christian, etter flere turer på Grønland, har funnet en utrolig bra rute opp brefallet - så vi får nok luksusvarianten pga dette. Og det er jo bra!

Vel, jeg tror vi gikk 3 økter, hvis ikke var det fire, og kom oss et godt stykke inn. Tone og jeg feiret med et lite glass Amarula som apretiff og et glass cognac etter middagen. Vi hadde begge vært litt usikker på om det kom til å bli mye vekt og om det å ta med seg den ekstra alkoholen innover ville være dumt, men det må jeg si var definitivt verdt det - og absolutt ikke for tungt. 
Nå venter 24 fine dager her oppe i uenderligheten, og jeg kjenner at jeg gleder meg til å nye hvert sekund.

onsdag 22. april 2015


Testing av satelittutstyr

Yo yo! 
Da har vi ankommet Søndre Strømfjord og har brukt dagen til å pakke mat og pulk. I morgen klokken 14 starter ferden. Da kjøres vi inn til brekanten, til det som heter Høyde 660.

Ting er rimelig klart. Jeg er pottetett forkjølet og har allerede fått astmahoste som jeg pleier å få når jeg er forkjølet. Men, jeg prøver å la være å tenke på akkurat det. Nå er det bare å mobilisere, og å nyte turen.

Dette blogginnlegget er kun for å teste at satelittutstyret funker...?

mandag 20. april 2015

Nu kjør vi!

I dag skjer det dere. I dag er det avreise Gardemoen, og dermed starten på den store turen som jeg har gledet og forberedt meg til så lenge. Det er helt sjukt rart at det endelig skjer, men også helt greit! Her har det gått i ett i det siste med pakking og et hode som er fylt over at alle små detaljer jeg må huske å gjøre før jeg drar. På et tidspunkt tror jeg at jeg ga opp å følge listene mine - eller, for å være helt ærlig så vet jeg ikke hvor alle listene mine ble av, og har ikke tatt meg tid til de 10 sekundene det nok vil ta å finne dem igjen. Jeg teller på knappene om jeg skal gjøre det nå, så får jeg gjort de siste tingene her hjemme før jeg reiser. Den viktigste listen - pakkelisten fra Hvitserk - ligger pent oppå den store 170 liters baggen min og har kryss i alle rubrikker. Og det er jo tross alt det viktigste.

Fra Hardangervidda i påsken

Litt reisefakta:
Avreise København i dag. Overnatting i Køben, deretter flyr vi til Søndre Strømfjord (eller Kangerlussuaq som det også heter) i morgen tidlig. Der skal vi bruke morgendagen på å pakke pulkene og gjøre de siste justeringer. Alt av fellesutstyr (telt, primus, punlker etc) samt mat er sendt over på forhånd. Det lille, dvs. de få vanlige klærene, samt shampoen som jeg kommer til å glede meg helt vanvittig mye til gjensynet av, samt litt småtteri, sender vi i posten over til østkysten der vi skal komme ned fra breen. Onsdag starter selve skituren(!!!). Vi kjøres inn til selve breen, punktet vi starter heter Høyde 660, og er der de fleste går når de skal krysse på tvers tror jeg.
Deretter bruker vi noen dager på å komme oss opp brefallet. Her går vi ikke med ski, men bruker pigger under skoene. Når brefallet er forsert, er det bare å spenne skiene og gå og gå og gå på de hvite viddene. Eneste avbruddet fra det hvite kommer ved Dye II, en nedlagt amerikansk radarstasjon fra den kalde krigen. Den gleder jeg meg til å utforske! Og etter dette igjen er det mere hvite vidder før vi skal ned et brefall igjen på østkysten. Hvis dette går etter planen, altså hvis jeg ikke av medisinske grunner må flys ut av isen, kan jeg tenke meg den euforien som venter når vi er nede fra breen å østkysten. Hjelpemeg. Men la meg ikke foregripe begivenhetene, blir helt redd for å jinxe noe her!
Vi kommer altså ned på østkysten og ankommer Isortoq etter 25 dager på tur. Isortoq er et lite jaktsamfunn hvor vi blir en dag eller to. Så flyr vi helikopter (yay!!! Jeg har aldri fløyet helikopter før og gleder meg syyykt!) til Tasiilaq (også kalt Angmagssalik) hvor vi sover over. Hjemreisen til Norge går via Island hvor vi får en natt i Reykjavik (også kult!), og om alt går etter planen lander vi i Oslo 21. mai kl 1625.

Nå må jeg snart stå opp her og gjøre meg ferdig med de siste tingene. Jeg har visst ikke helt nerver til å sitte her og skrive. Men, hvis alt går etter planen med de tekniske dingsene, planlegger jeg å blogge underveis via satelittelefon. Vi får se om det går, jeg HÅPER det. Det er mulig min administrator her hjemme legger ut link på min facebook, men hvis ikke er det bare å følge med på siden til bloggen. Administrator er Bianca, også kalt Miss Moneypenny.

Sånn! Nå skal de resterende ting ordnes. Dere får kose dere i våren og sommeren her. Jeg gleder meg jo litt til å komme hjem til varme svaberg og bading i hav - og bli kvitt min Arctic look som nok er ganske framtredende ved hjemkomst, utenom akkurat i aniktet. Haha.