På ski over Grønland - 6 uker til avreise

Jeg har fått litt påpakning for at jeg produserer for lite på bloggen for tiden. Ja, jeg tar den! Det har ikke vært en produksjon av rosabloggerkaliber. Jeg er tydeligvis kommunikasjonsansvarlig i gruppen som skal krysse Grønland. Det er hyggelig det, men det hviler jo et visst ansvar når f.eks. Birger (tidligere omtalt som en av familiefedrene) sier at det er så fint at familien hans kan lese bloggen, fordi jeg formidler litt av det vi alle tenker og føler. Vel, på tide å brette opp ermene og skrive litt om tanker og følerier osv. da.

Det går mye i trening, soving og spising om dagen. Eller, jeg trener ikke SÅ mye, men øktene er tunge. Og når jeg ikke trener, har jeg en ulvehunger som gjør at jeg disker opp med store pastaretter til meg selv. Gjerne med kjøtt og fett og kalorier, pasta carbonara f.eks. er midt i blinken! Jeg har jo tidligere beskrevet at jeg er en god soldat - hviler og spiser når jeg kan. Og at jeg har en unik evne til å få i meg nok mat slik at jeg ikke går ned i vekt. Gud forby! Det hadde jo vært helt krise. Jeg tipper jeg kommer til å veie akkurat det samme når jeg kommer hjem fra Grønland som det jeg gjør i dag. Men, men, det hadde kanskje vært enda verre hvis jeg mistet helt matlysten og ikke klarte å erstatte de kaloriene som går med sammen med dekkene. Det er jo like greit at man har et lite fettlag slik at kroppen forbrenner det først og ikke ta så mye av musklene.

En ting jeg opplever for første gang i livet, er en redsel for å bli syk. Jeg har aldri vært redd for å bli smittet av andre (foruten akkurat omgangssyke, men direkte redd har jeg vel ikke vært), tanken har ikke egentlig slått meg. Ikke engang på jobb når jeg har vakt har dette vært en issue. Vel, nå har influensaen herjet (og da mener jeg ekte influensa, ikke det folk i gata kaller INfluENsa), og en del av mine nærmeste venner har vært helt slått ut pga det. Og plutselig ble jeg veldig opptatt av akkurat tidspunkt for sykdomsdebut, og at jeg ikke kunne stikke på besøk til dem før 5 dager var gått og de kunne "avisoleres". Sånn har ikke jeg vært før, og jeg innser plutselig hvor grusomt det må være å ha det sånn hele tiden. Enn så lenge har jeg ikke blitt syk, så jeg tipper det går bra. Og blir jeg syk, står jeg han nok av i tide til 20. april (avreisedag).



Birger og Christian F kjører stil - på ski over Grønland i Oslo

Foruten trening, spising, soving og sykdomsskrekk, har det blitt litt festivitas også. Birger og Christian F (familiefedrene), arrangerte på fredag som var kryssing av Grønland i Oslo. Meningen var at man kunne ta med familie og venner slik at de hjemme vet litt hvem vi skal på tur med. De flotte "bedre" halvdelene til Birger og Christian var med, Kari og Louise. Det var veldig hyggelig å bli bittelitt kjent med dem. Jeg syns jo det er romslig av ektefeller å la den andre "få lov" til en sånn tur når man har små barn. Ikke det at selve turen tar så lang tid, men ganske mye tid i forberedelsesperioden går til trening, og tid borte fra familien og oppgaver hjemme. Men, så tror jeg jo det er viktig å gi hverandre rom til å oppfylle drømmene sine. De andre som krysset Grønland på fredag var Christian (vår kjære guide), Espen og meg selv. Jeg hadde advart at jeg skulle stille med entouraget mitt, men da det kom til stykket var det ingen av vennene mine som kunne, så jeg stilte solo. Folk kan vel tenke sitt om det (jeg følte et sekund antydning til mobbing da jeg ble spurt om hvor entouraget mitt var), meg jeg VET at jeg har venner da!

Det ble rett og slett (men absolutt ikke overraskende) en utrolig hyggelig kveld. Vi startet på Olympen med en bedre middag i det stemningsfulle lokalet. På menyen var det skrei, lever og rogn, noe jeg ikke hadde spist ennå i år, så valget var lett for min del. Det smakte utsøkt, foruten at et fiskebein kjørte seg inn på tverre mellom tennene mine og minnet meg på viktigheten av å huske tanntråd på den ekte Grønlandsturen. Etter Olympen husker jeg ingenting. Neida. Eller, joda, eller neida! Birger og Christian F som var initiativtakere hadde tatt med både hoppski med plass til mange personer  på det ene paret, samt flagg - som seg vel hør og bør. Det ble bildedokumentert med effektene både inne på Olympen, og på gaten på vei til neste stoppested. U.t. hadde litt problemer med å gå på skiene med høye hæler, så etter et mindre fall meldte jeg meg ut av skiklubben. Birger og Christian F viste seg å ha både mere stamina og skills. Jeg bøyer meg i hatten!

Som nevnt var også guiden vår Christian med på fredag. Stakkars! Han får så ufattelig mange teite spørsmål av oss (meg selv inkludert) hver gang vi treffer han. Ofte rekker han ikke å få satt seg ned før vi begynner: Hvor mange underbukser skal du ha med deg? Hvordan underbukse? Hva skal du ha på leppene (altså, her snakker vi om solfaktor)? Må det være tråd på solfaktoren til leppene? For det stod det nemlig i papirene i Hvitserk,, for at man kunne ha den hengende rundt halsen. Det er virkelig ingen grenser for hva han blir spurt om! Og, det verste/beste er, at han er tålmodigheten selv, og svarer som best han kan. Det eneste er at han kan bli LITT vag enkelte ganger. Jeg måtte jo spørre han til råds før jeg skulle bestille meg pelskant til hetten fra Valdres. Hvordan pels skal jeg ha lizzm? Med en viss latenstid (dvs. tid før jeg fikk respons) svarte han: Jerv er best, mens ulv er finest. Jaha, tenkte jeg. Når en barsk kar sier hva som er best og hva som er finest, regner jeg med at det han verdsetter mest at noe er best. Jeg fikk gå for jerv da! Jeg fikk litt følelse av å prate med Yoda fra Star Wars. Jeg synes å erindre at han også var en smule vag, men veldig vis..? Vel, fredag våknet jeg opp og utifra intet kom tanken på denne jervepelsen jeg hadde bestilt meg. For hvordan ser en jerv EGENTLIG ut?! Er ikke den brun da? Faen. Etter et raskt søk på Google satt jeg med svaret. Min fine og praktiske pelskant kom til å være brun, altså, ikke så fin som ulv (som Christian for så vidt hadde sagt). Jeg skulle latt forfengeligheten råde fra første stund, når det er det jeg faktisk er. Espen og Christian lo godt av dette. Det samme gjorde jeg, selv om jeg gråter bittelitt og.

Vårstemning ved Skjærsjødammen

Etter en litt slitsom helg med mangel på søvn, var det godt å gyve løs på en ny treningsuke. Barbro kjørte oss nok en gang hardt på intervalløkten på tredemølle på mandag. Forrige mandag holdt jeg på å gå i bakken etter løpeøkten og måtte sitte og komme meg litt og svelge unna kvalmen. Men denne gangen tenkte jeg allikevel at jeg fikk la Barbro styre tempoet jeg skulle ha på dragene. Hun kjørte opp tempoet en del fra forrige uke, og det var så DIGG å kjenne at kroppen responderte helt greit på det, og at jeg ikke måtte sitte og svelge og komme meg etter økten, men følte meg pigg, dog sliten. Tirsdag tok jeg og Espen en tur fra Hammeren til Skjærsjødammen i ettermiddagssolen. Selv om hjertet mitt blør litt av at det ikke er skikkelig vinter mer, må jeg innrømme at jeg også blir litt glad og yr av at sola skinner og det føles som vår. I går hadde jeg treningsfri, og i dag skal jeg ut og trekke dekk langs Wyller. Da kan jeg ta meg helg med god treningssamvittighet fra i morgen og stikke til fjells! Jeg skal til Finse, og jeg og min gode venninne Kjersti tenker å få oss en real skitur, kanskje til Geiteryggshytta (hvis det ikke er for langt) og tilbake. Det er hvertfall spådd sol og bra vær, så det må jo bare bli en fin helg! Og snart, dere, er det påske! Min favoritthøytid/ferie. Da bærer det til fjells igjen. Først Skarveheimen på langs fra Tyin til Finse, og deretter Hardangervidda fra Dyranut. Jeg vil si at både treningsmessig, og turmessig, er jeg helt i rute til Grønland, og det stresser meg ikke at det nå er i underkant av 6 uker til avreise.

Med vennlig hilsen Turid Monsen, litt oppesen for anledningen.

Skjærsjødammen