Kroppsverk og klaging

Det er to ting som kan gjøre meg skikkelig skuffet: Det ene er hvis jeg har gått og gledet meg skikkelig til en spesifikk matrett, eller et måltid, eller restaurantbesøk, eller bare en helt spesiell ost, også skjer det noe som gjør at jeg ikke får nytt nettopp dette. Da kan jeg bli så skuffet at jeg nesten blir sint. Jeg husker en gang jeg hadde vært på utkikk etter osten morbier i en butikk, og de hadde kun EN igjen. Jeg snappet den til meg og la den i handlevognen. Men, da jeg kom til kassen var ikke osten i vognen. Hva!?! Hadde noen stjålet den? Jeg husker veldig godt at sinnet vokste i meg ved tanken på at noen hadde vært så frekk å STJELE osten fra vognen min. Veldig mistenksom tittet jeg ned i alle handlevognene rundt. Brydde meg ikke om at jeg så ut som en crazy lady. Jeg klarte ikke å se den, så jeg tok en liten runde i butikken til alle de stedene jeg hadde vært. Litt beskjemmet, men veldig glad, fant jeg den liggende i brødhyllen der jeg hadde vært og hentet brød...

Den andre tingen som kan gjøre meg skikkelig skuffet, er når jeg har planlagt en tur, gjerne en tur som koster litt planleggings- og utføringsmessig, og så må den avlyses. Jeg har tidligere nevnt drømmen om Demmvasshytta. Da jeg skjønte at turen dit i fjor høst måtte avlyses pga dårlig vær, var det som en tung stein la seg i hjertet og/eller magen. Og selv om vi fikk oss en annen tur, som ble helt fantastisk, får jeg ikke helt ro før jeg har kommet meg til Demmevass.
For noen år siden begynte en bekjent av meg å fabulere om å klatre Sydpillaren på Stetind. Han mente vi to helt fint kunne klatre den, hvis jeg bare forberedte meg litt og lærte meg å sette naturlige sikringer etc, samt at jeg lærte meg kammeratredning i klatreveggen i tilfelle ulykke. Jeg syns det var en sinnsyk ide, ikke gjennomførbar i det hele tatt. Men han stod på sitt. Og jo mere han snakket om dette som gjennomførbart, jo mere fikk jeg trua på at det skulle gå. Allright! Jeg meldte meg på klatrekurs i Lofoten hvor jeg ble lovet av sjefen sjæl at jeg skulle få lære både alt om naturlige sikringer etc. OG kammeratredning, selv om det stod "nybegynnerkurs". Jeg presiserte til og med for sjefen der at jeg ikke trengte flere dager med "dette er en 8-tallsknute" og "sånn sikrer man kammeraten sin" etc. Han lovet meg at det ikke ble noe sånn. Da jeg kom dit, brukte vi hele første dagen på å lære 8-tallsknute og å sikre kammeraten. Jeg kjente irritasjonen vokse, men tenkte, ok, så lenge de holder tidskjemaet her, og vi også rekker kammeratredning, skal jeg ikke være vrang. På dag 2 skjønte jeg at kurslederne ikke hadde til hensikt å lære oss kammeratredning - fordi det ville ta så lang tid, og fordi det var et nybegynnerkurs. En del nordnorske gloser for igjennom meg, helvetes satans k.. av en sjef som lover noe som han ikke holder! Kurset kostet jo flesk i tillegg! Slike ganger føler jeg at folk undervurderer meg bare fordi jeg er jente, ser yngre ut enn det jeg er, smiler selv om jeg er sint, og snakker pen Oslodialekt. Det er vel også derfor jeg blir irrasjonelt sinna - fordi folk tror de kan plukke meg på nesa. Vel. Jeg klarte å holde det i meg. Det var jo ikke kursholderne sin skyld at sjefen deres ikke hadde kommunisert dette. Jeg ytret nok engang ønsket om å få lære kammeratredning fordi det var det jeg hadde blitt lovet.

Fra klatrekurset i Lofoten 

Kurset i Lofoten endte opp med å være en fryktelig fin opplevelse. Vi ble gode på naturlige sikringer, og fikk noen fantastiske turer, bl.a. opp den verdenskjente ruta Bare Blåbær, som var helt utrolig. Men jeg lærte aldri hvordan jeg skal sikre kammeraten i tilfelle ulykke. Allikevel følte jeg meg litt nærmere målet om Sydpillaren. Jeg hadde først vært en uke på Kalymnos og klatret på boltete ruter, og deretter en uke i Lofoten, så klatremessig kunne jeg kanskje klare det, eller? Han jeg planla turen med hadde fremdeles trua. Vi måtte bare få oss en øvelsestur i Jotunheimen først. Jeg tror det var en travers ved Dyrhaugstind vi planla. Dessverre bodde vi begge i forskjellige byer, jeg i Bodø og han i Oslo, og begge var relativt travle. Den helgen vi planla øvelsesturen i Jotunheimen ble det skikkelig møkkavær, og turen måtte avlyses. Og der endte egentlig ekspedisjonen vår opp Sydpillaren. Selv om jeg i ettertid har tenkt at hvis jeg noen gang skal klatre Sydpillaren skal jeg ha klatret meg skikkelig opp både teknisk og med naturlige sikringer på forhånd, at jeg skal være skikkelig forberedt, så har tanken på Sydpillaren hengt ved. For idet jeg har begynt å planlegge og se for meg og glede meg til en tur, klarer jeg ikke helt å slippe den. Den blir liksom hengende som ugjort helt til jeg får gjennomført den. Vel, nok om Sydpillaren, den "henger der", nasjonalfjellet vårt går ingen steder med det første.

Det jeg er skuffet over nå, er påsketuren jeg har gledet meg sånn til, som må avlyses. Siden jeg er så heldig å være stipendiat for tiden, og ikke være i en vaktturnus, hadde jeg tenkt til å utnytte virkelig HELE påsken i år. Helt fra vi planla fjorårets påsketur har jeg hatt lyst til å gå Skarveheimen på langs, fra Nord til Sør. Jeg har tenkt at det må være en fantastisk tur å gå med pulk og telt, og ikke være avhengig av å komme fram til en bestemt hytte hver dag. Og for en fin oppkjøring til Grønland det ville vært. Jeg hadde egentlig tenkt til å gå alene, litt for å kjenne på hvordan det er (jeg har aldri lagt ut på slike turer alene før), men også fordi jeg ikke trodde jeg fikk med meg noen som også hadde fri. Jeg nevnte det for min fantastiske kollega Thea for en del uker siden, og hun utbrøt momentant: Å! Kan jeg være med?!?!! Etter det har søsteren til Thea også slengt seg på, og jeg har gledet meg sånn til en knallstart på påsken med kvalitetsfolk. For en tur det skulle bli! Det har vært utstyrsprat og planlegging i annenhver pause mellom ekko og ultralyd halskar på ekkorommet. Thea og søsteren Bellis har skrapt sammen sovepose, liggeunderlag og alt det andre som trengs, og for noen dager siden var alt i boks. Vi var klare som påskeegg! Og så, i går, ila EN ekkoundersøkelse og ultralyd av halskar, klaget både Thea og jeg over verking i kroppen og ryggen. Det kjentes som jeg var blitt banka opp. Faen, var det denne snikinfluensaen som hadde kommet for å ta meg til slutt?!! Det var jo bare tirsdag i går, så jeg tenkte at mye kunne skje fram til fredag. Nå er det onsdag kveld, og jeg har akkurat stukket hodet opp av sanden og innsett at det ikke kommer til å bli noen Skarveheimen på langs tur på oss i år. Jeg er så skuffet! Jeg er klar over at dette ikke er noe verdensproblem, og heller ikke noe man egentlig kan klage så mye over. Som Sverre sier i sangen til Halvdan Sivertsen: Det kunne vørre verre! Men skuffet er jeg allikevel.
En venninne av meg, Kirsten, pleier å si: Gjør som Terje Vigen. Det er et klokt råd, og jeg hører henne si det til meg nå: "Da sturet Terje en dag eller to, så ristet han sorgen av." Så nå skal jeg sture litt og hvile meg frisk. Og mens jeg ligger her og venter på bedre dager, skal jeg klekke ut en plan B. Jeg vet jo av erfaring at en plan B kan bli veldig bra den og. Så får heller Skarveheimen på langs ligge på lista over ugjorte turer - enn så lenge.

Inspirasjon til plan B