Kroppsverk og klaging

Det er to ting som kan gjøre meg skikkelig skuffet: Det ene er hvis jeg har gått og gledet meg skikkelig til en spesifikk matrett, eller et måltid, eller restaurantbesøk, eller bare en helt spesiell ost, også skjer det noe som gjør at jeg ikke får nytt nettopp dette. Da kan jeg bli så skuffet at jeg nesten blir sint. Jeg husker en gang jeg hadde vært på utkikk etter osten morbier i en butikk, og de hadde kun EN igjen. Jeg snappet den til meg og la den i handlevognen. Men, da jeg kom til kassen var ikke osten i vognen. Hva!?! Hadde noen stjålet den? Jeg husker veldig godt at sinnet vokste i meg ved tanken på at noen hadde vært så frekk å STJELE osten fra vognen min. Veldig mistenksom tittet jeg ned i alle handlevognene rundt. Brydde meg ikke om at jeg så ut som en crazy lady. Jeg klarte ikke å se den, så jeg tok en liten runde i butikken til alle de stedene jeg hadde vært. Litt beskjemmet, men veldig glad, fant jeg den liggende i brødhyllen der jeg hadde vært og hentet brød...

Den andre tingen som kan gjøre meg skikkelig skuffet, er når jeg har planlagt en tur, gjerne en tur som koster litt planleggings- og utføringsmessig, og så må den avlyses. Jeg har tidligere nevnt drømmen om Demmvasshytta. Da jeg skjønte at turen dit i fjor høst måtte avlyses pga dårlig vær, var det som en tung stein la seg i hjertet og/eller magen. Og selv om vi fikk oss en annen tur, som ble helt fantastisk, får jeg ikke helt ro før jeg har kommet meg til Demmevass.
For noen år siden begynte en bekjent av meg å fabulere om å klatre Sydpillaren på Stetind. Han mente vi to helt fint kunne klatre den, hvis jeg bare forberedte meg litt og lærte meg å sette naturlige sikringer etc, samt at jeg lærte meg kammeratredning i klatreveggen i tilfelle ulykke. Jeg syns det var en sinnsyk ide, ikke gjennomførbar i det hele tatt. Men han stod på sitt. Og jo mere han snakket om dette som gjennomførbart, jo mere fikk jeg trua på at det skulle gå. Allright! Jeg meldte meg på klatrekurs i Lofoten hvor jeg ble lovet av sjefen sjæl at jeg skulle få lære både alt om naturlige sikringer etc. OG kammeratredning, selv om det stod "nybegynnerkurs". Jeg presiserte til og med for sjefen der at jeg ikke trengte flere dager med "dette er en 8-tallsknute" og "sånn sikrer man kammeraten sin" etc. Han lovet meg at det ikke ble noe sånn. Da jeg kom dit, brukte vi hele første dagen på å lære 8-tallsknute og å sikre kammeraten. Jeg kjente irritasjonen vokse, men tenkte, ok, så lenge de holder tidskjemaet her, og vi også rekker kammeratredning, skal jeg ikke være vrang. På dag 2 skjønte jeg at kurslederne ikke hadde til hensikt å lære oss kammeratredning - fordi det ville ta så lang tid, og fordi det var et nybegynnerkurs. En del nordnorske gloser for igjennom meg, helvetes satans k.. av en sjef som lover noe som han ikke holder! Kurset kostet jo flesk i tillegg! Slike ganger føler jeg at folk undervurderer meg bare fordi jeg er jente, ser yngre ut enn det jeg er, smiler selv om jeg er sint, og snakker pen Oslodialekt. Det er vel også derfor jeg blir irrasjonelt sinna - fordi folk tror de kan plukke meg på nesa. Vel. Jeg klarte å holde det i meg. Det var jo ikke kursholderne sin skyld at sjefen deres ikke hadde kommunisert dette. Jeg ytret nok engang ønsket om å få lære kammeratredning fordi det var det jeg hadde blitt lovet.

Fra klatrekurset i Lofoten 

Kurset i Lofoten endte opp med å være en fryktelig fin opplevelse. Vi ble gode på naturlige sikringer, og fikk noen fantastiske turer, bl.a. opp den verdenskjente ruta Bare Blåbær, som var helt utrolig. Men jeg lærte aldri hvordan jeg skal sikre kammeraten i tilfelle ulykke. Allikevel følte jeg meg litt nærmere målet om Sydpillaren. Jeg hadde først vært en uke på Kalymnos og klatret på boltete ruter, og deretter en uke i Lofoten, så klatremessig kunne jeg kanskje klare det, eller? Han jeg planla turen med hadde fremdeles trua. Vi måtte bare få oss en øvelsestur i Jotunheimen først. Jeg tror det var en travers ved Dyrhaugstind vi planla. Dessverre bodde vi begge i forskjellige byer, jeg i Bodø og han i Oslo, og begge var relativt travle. Den helgen vi planla øvelsesturen i Jotunheimen ble det skikkelig møkkavær, og turen måtte avlyses. Og der endte egentlig ekspedisjonen vår opp Sydpillaren. Selv om jeg i ettertid har tenkt at hvis jeg noen gang skal klatre Sydpillaren skal jeg ha klatret meg skikkelig opp både teknisk og med naturlige sikringer på forhånd, at jeg skal være skikkelig forberedt, så har tanken på Sydpillaren hengt ved. For idet jeg har begynt å planlegge og se for meg og glede meg til en tur, klarer jeg ikke helt å slippe den. Den blir liksom hengende som ugjort helt til jeg får gjennomført den. Vel, nok om Sydpillaren, den "henger der", nasjonalfjellet vårt går ingen steder med det første.

Det jeg er skuffet over nå, er påsketuren jeg har gledet meg sånn til, som må avlyses. Siden jeg er så heldig å være stipendiat for tiden, og ikke være i en vaktturnus, hadde jeg tenkt til å utnytte virkelig HELE påsken i år. Helt fra vi planla fjorårets påsketur har jeg hatt lyst til å gå Skarveheimen på langs, fra Nord til Sør. Jeg har tenkt at det må være en fantastisk tur å gå med pulk og telt, og ikke være avhengig av å komme fram til en bestemt hytte hver dag. Og for en fin oppkjøring til Grønland det ville vært. Jeg hadde egentlig tenkt til å gå alene, litt for å kjenne på hvordan det er (jeg har aldri lagt ut på slike turer alene før), men også fordi jeg ikke trodde jeg fikk med meg noen som også hadde fri. Jeg nevnte det for min fantastiske kollega Thea for en del uker siden, og hun utbrøt momentant: Å! Kan jeg være med?!?!! Etter det har søsteren til Thea også slengt seg på, og jeg har gledet meg sånn til en knallstart på påsken med kvalitetsfolk. For en tur det skulle bli! Det har vært utstyrsprat og planlegging i annenhver pause mellom ekko og ultralyd halskar på ekkorommet. Thea og søsteren Bellis har skrapt sammen sovepose, liggeunderlag og alt det andre som trengs, og for noen dager siden var alt i boks. Vi var klare som påskeegg! Og så, i går, ila EN ekkoundersøkelse og ultralyd av halskar, klaget både Thea og jeg over verking i kroppen og ryggen. Det kjentes som jeg var blitt banka opp. Faen, var det denne snikinfluensaen som hadde kommet for å ta meg til slutt?!! Det var jo bare tirsdag i går, så jeg tenkte at mye kunne skje fram til fredag. Nå er det onsdag kveld, og jeg har akkurat stukket hodet opp av sanden og innsett at det ikke kommer til å bli noen Skarveheimen på langs tur på oss i år. Jeg er så skuffet! Jeg er klar over at dette ikke er noe verdensproblem, og heller ikke noe man egentlig kan klage så mye over. Som Sverre sier i sangen til Halvdan Sivertsen: Det kunne vørre verre! Men skuffet er jeg allikevel.
En venninne av meg, Kirsten, pleier å si: Gjør som Terje Vigen. Det er et klokt råd, og jeg hører henne si det til meg nå: "Da sturet Terje en dag eller to, så ristet han sorgen av." Så nå skal jeg sture litt og hvile meg frisk. Og mens jeg ligger her og venter på bedre dager, skal jeg klekke ut en plan B. Jeg vet jo av erfaring at en plan B kan bli veldig bra den og. Så får heller Skarveheimen på langs ligge på lista over ugjorte turer - enn så lenge.

Inspirasjon til plan B

På ski over Grønland - 6 uker til avreise

Jeg har fått litt påpakning for at jeg produserer for lite på bloggen for tiden. Ja, jeg tar den! Det har ikke vært en produksjon av rosabloggerkaliber. Jeg er tydeligvis kommunikasjonsansvarlig i gruppen som skal krysse Grønland. Det er hyggelig det, men det hviler jo et visst ansvar når f.eks. Birger (tidligere omtalt som en av familiefedrene) sier at det er så fint at familien hans kan lese bloggen, fordi jeg formidler litt av det vi alle tenker og føler. Vel, på tide å brette opp ermene og skrive litt om tanker og følerier osv. da.

Det går mye i trening, soving og spising om dagen. Eller, jeg trener ikke SÅ mye, men øktene er tunge. Og når jeg ikke trener, har jeg en ulvehunger som gjør at jeg disker opp med store pastaretter til meg selv. Gjerne med kjøtt og fett og kalorier, pasta carbonara f.eks. er midt i blinken! Jeg har jo tidligere beskrevet at jeg er en god soldat - hviler og spiser når jeg kan. Og at jeg har en unik evne til å få i meg nok mat slik at jeg ikke går ned i vekt. Gud forby! Det hadde jo vært helt krise. Jeg tipper jeg kommer til å veie akkurat det samme når jeg kommer hjem fra Grønland som det jeg gjør i dag. Men, men, det hadde kanskje vært enda verre hvis jeg mistet helt matlysten og ikke klarte å erstatte de kaloriene som går med sammen med dekkene. Det er jo like greit at man har et lite fettlag slik at kroppen forbrenner det først og ikke ta så mye av musklene.

En ting jeg opplever for første gang i livet, er en redsel for å bli syk. Jeg har aldri vært redd for å bli smittet av andre (foruten akkurat omgangssyke, men direkte redd har jeg vel ikke vært), tanken har ikke egentlig slått meg. Ikke engang på jobb når jeg har vakt har dette vært en issue. Vel, nå har influensaen herjet (og da mener jeg ekte influensa, ikke det folk i gata kaller INfluENsa), og en del av mine nærmeste venner har vært helt slått ut pga det. Og plutselig ble jeg veldig opptatt av akkurat tidspunkt for sykdomsdebut, og at jeg ikke kunne stikke på besøk til dem før 5 dager var gått og de kunne "avisoleres". Sånn har ikke jeg vært før, og jeg innser plutselig hvor grusomt det må være å ha det sånn hele tiden. Enn så lenge har jeg ikke blitt syk, så jeg tipper det går bra. Og blir jeg syk, står jeg han nok av i tide til 20. april (avreisedag).



Birger og Christian F kjører stil - på ski over Grønland i Oslo

Foruten trening, spising, soving og sykdomsskrekk, har det blitt litt festivitas også. Birger og Christian F (familiefedrene), arrangerte på fredag som var kryssing av Grønland i Oslo. Meningen var at man kunne ta med familie og venner slik at de hjemme vet litt hvem vi skal på tur med. De flotte "bedre" halvdelene til Birger og Christian var med, Kari og Louise. Det var veldig hyggelig å bli bittelitt kjent med dem. Jeg syns jo det er romslig av ektefeller å la den andre "få lov" til en sånn tur når man har små barn. Ikke det at selve turen tar så lang tid, men ganske mye tid i forberedelsesperioden går til trening, og tid borte fra familien og oppgaver hjemme. Men, så tror jeg jo det er viktig å gi hverandre rom til å oppfylle drømmene sine. De andre som krysset Grønland på fredag var Christian (vår kjære guide), Espen og meg selv. Jeg hadde advart at jeg skulle stille med entouraget mitt, men da det kom til stykket var det ingen av vennene mine som kunne, så jeg stilte solo. Folk kan vel tenke sitt om det (jeg følte et sekund antydning til mobbing da jeg ble spurt om hvor entouraget mitt var), meg jeg VET at jeg har venner da!

Det ble rett og slett (men absolutt ikke overraskende) en utrolig hyggelig kveld. Vi startet på Olympen med en bedre middag i det stemningsfulle lokalet. På menyen var det skrei, lever og rogn, noe jeg ikke hadde spist ennå i år, så valget var lett for min del. Det smakte utsøkt, foruten at et fiskebein kjørte seg inn på tverre mellom tennene mine og minnet meg på viktigheten av å huske tanntråd på den ekte Grønlandsturen. Etter Olympen husker jeg ingenting. Neida. Eller, joda, eller neida! Birger og Christian F som var initiativtakere hadde tatt med både hoppski med plass til mange personer  på det ene paret, samt flagg - som seg vel hør og bør. Det ble bildedokumentert med effektene både inne på Olympen, og på gaten på vei til neste stoppested. U.t. hadde litt problemer med å gå på skiene med høye hæler, så etter et mindre fall meldte jeg meg ut av skiklubben. Birger og Christian F viste seg å ha både mere stamina og skills. Jeg bøyer meg i hatten!

Som nevnt var også guiden vår Christian med på fredag. Stakkars! Han får så ufattelig mange teite spørsmål av oss (meg selv inkludert) hver gang vi treffer han. Ofte rekker han ikke å få satt seg ned før vi begynner: Hvor mange underbukser skal du ha med deg? Hvordan underbukse? Hva skal du ha på leppene (altså, her snakker vi om solfaktor)? Må det være tråd på solfaktoren til leppene? For det stod det nemlig i papirene i Hvitserk,, for at man kunne ha den hengende rundt halsen. Det er virkelig ingen grenser for hva han blir spurt om! Og, det verste/beste er, at han er tålmodigheten selv, og svarer som best han kan. Det eneste er at han kan bli LITT vag enkelte ganger. Jeg måtte jo spørre han til råds før jeg skulle bestille meg pelskant til hetten fra Valdres. Hvordan pels skal jeg ha lizzm? Med en viss latenstid (dvs. tid før jeg fikk respons) svarte han: Jerv er best, mens ulv er finest. Jaha, tenkte jeg. Når en barsk kar sier hva som er best og hva som er finest, regner jeg med at det han verdsetter mest at noe er best. Jeg fikk gå for jerv da! Jeg fikk litt følelse av å prate med Yoda fra Star Wars. Jeg synes å erindre at han også var en smule vag, men veldig vis..? Vel, fredag våknet jeg opp og utifra intet kom tanken på denne jervepelsen jeg hadde bestilt meg. For hvordan ser en jerv EGENTLIG ut?! Er ikke den brun da? Faen. Etter et raskt søk på Google satt jeg med svaret. Min fine og praktiske pelskant kom til å være brun, altså, ikke så fin som ulv (som Christian for så vidt hadde sagt). Jeg skulle latt forfengeligheten råde fra første stund, når det er det jeg faktisk er. Espen og Christian lo godt av dette. Det samme gjorde jeg, selv om jeg gråter bittelitt og.

Vårstemning ved Skjærsjødammen

Etter en litt slitsom helg med mangel på søvn, var det godt å gyve løs på en ny treningsuke. Barbro kjørte oss nok en gang hardt på intervalløkten på tredemølle på mandag. Forrige mandag holdt jeg på å gå i bakken etter løpeøkten og måtte sitte og komme meg litt og svelge unna kvalmen. Men denne gangen tenkte jeg allikevel at jeg fikk la Barbro styre tempoet jeg skulle ha på dragene. Hun kjørte opp tempoet en del fra forrige uke, og det var så DIGG å kjenne at kroppen responderte helt greit på det, og at jeg ikke måtte sitte og svelge og komme meg etter økten, men følte meg pigg, dog sliten. Tirsdag tok jeg og Espen en tur fra Hammeren til Skjærsjødammen i ettermiddagssolen. Selv om hjertet mitt blør litt av at det ikke er skikkelig vinter mer, må jeg innrømme at jeg også blir litt glad og yr av at sola skinner og det føles som vår. I går hadde jeg treningsfri, og i dag skal jeg ut og trekke dekk langs Wyller. Da kan jeg ta meg helg med god treningssamvittighet fra i morgen og stikke til fjells! Jeg skal til Finse, og jeg og min gode venninne Kjersti tenker å få oss en real skitur, kanskje til Geiteryggshytta (hvis det ikke er for langt) og tilbake. Det er hvertfall spådd sol og bra vær, så det må jo bare bli en fin helg! Og snart, dere, er det påske! Min favoritthøytid/ferie. Da bærer det til fjells igjen. Først Skarveheimen på langs fra Tyin til Finse, og deretter Hardangervidda fra Dyranut. Jeg vil si at både treningsmessig, og turmessig, er jeg helt i rute til Grønland, og det stresser meg ikke at det nå er i underkant av 6 uker til avreise.

Med vennlig hilsen Turid Monsen, litt oppesen for anledningen.

Skjærsjødammen