Tøffe tak for Turid - et ekte i-landsproblem

Som Lars Monsen sa i Canada på Tvers, eller hvertfall som jeg og søsteren min har innbilt oss at han sa (for jeg har sett hele serien igjen, og jeg tror faktisk ikke jeg hørte EN gang at han sa nettopp det!): "Nå eeeerre tøft!".

Nå gleder jeg meg til vinteren - sukk!

For frøken Monsen har det litt tøft på treningsfronten for tiden, og det påvirker jo lett den generelle sinnstilstanden min og da. Jeg har jo satt igang med treningen med stor iver og glede, og kjørt på i et par måneder nå. Men plutselig vil ikke kroppen lystre helt. Musklene er såre, jeg blir fort sliten, og jeg har smerter i bekkenet ved enkelte bevegelser som gjør at jeg føler meg som den 90 år gamle damen som bor inni meg et sted (og som forøvrig elsker eggelikør, krystall og portvin). Jeg har innsett at jeg ikke har gitt meg selv nok restitusjon i høst, og dermed er et snev overtrent. Restisusjon har aldri tidligere vært noen problem for meg som er tilsvarende glad i det horisontale livet med en TV serie foran meg, som i friluftslivet. Det har alltid vært en veldig fin balanse der, med unntak av enkelte perioder hvor det horisontale livet har vært det dominerende, dog begynner disse periodene å være litt tilbake i tid nå.

Vel, i høst har vel Turid fått råde litt fritt over meg selv og alle mine andre alter egoer (og, nei, jeg benekter fremdeles at jeg har en spaltet personlighet, hehe), og hun har tatt litt av. Jeg skjønner jo det. Herregud, endelig skal hun få gå over Grønland, det er klart hun må få trekke dekk da! 

Siden jeg har oppdaget dette så raskt, håper jeg at jeg klarer å snu det fort og. Så siden forrige torsdag har jeg hatt treningsfri, og tenker at jeg kan prøve meg på litt trening til uken igjen. Men jeg innser at jeg har trent litt feil, fordi de fleste øktene jeg har hatt hver uke har vært såpass harde. Selv de som har skullet være rolige og lange har blitt litt for harde. Den siste sånn "langøkten" var søndag for 1,5 uke siden da jeg, Christian og Espen fra Grønlandsgjengen trakk dekk til Brunkollen. Jeg følte på at det var på tide å øke belastningen med et dekk til, så det ble egentlig en ganske tung tur på 1,6 mil. Jeg burde ha skjønt at det kanskje var litt mye å dagen etter skulle ha intervalltrening med PT Barbro, og deretter PT styrke på torsdagen, men det skjønte jeg ikke før kroppen sa stopp. Vel, nå har jeg skjønt det da, så jeg får bare finne ut en litt ny treningsstrategi. Heldigvis har jeg ressurspersoner rundt meg som kan hjelpe meg med det!

Min amerikanske slekt vil ikke like capsen her, men:
Jeg har dessverre ingen Oakland A's caps, og denne hjalp
mot regnet. Athos var forresten med og ga meg bittelitt ekstra
trekkehjelp, han var i storform.

Turen til Brunkollen den søndagen startet med en skikkelig regntung morgen. Jeg hadde aldri giddet legge ut på tur om jeg ikke allerede hadde avtalt med Christian og Espen. Det tror jeg ikke de hadde heller. Heldigvis hadde vi avtalt, for det endte opp med å bli en solfyllt høstdag med skoleboller på toppen, og lovnad om pinnekjøttmiddag der i november. Men det beste av alt med den turen, var at vi traff en eldre mann på starten. Han kom i frisk gange fra skogen til parkeringsplassområdet, og spurte kjekt om vi skulle til Antarktis. Vi har etterhvert blitt vant til å svare på disse spørsmålene fra folk som er herlig nysgjerrige, men vi tenkte jo ikke at han visste hva han snakket om. Vi svarte pent at vi nok ikke skulle til Antarktis (selv om noen av oss har en drøm om det), men at det er Grønland som skal krysses. Ordene flommet ut av munnen hans så vi ikke helt klarte å henge med. Han hadde nemlig vært på Antarktis for noen år siden. Hva?! Sier du at du var på Antarktis for noen år siden?!! Når da? Og, hvor gammel er du? Joda, han var der til Amundsenjubileet i 2011 da det var 100 år
siden Amundsen nådde Sydpolen, den gang var han 78 år (eller 79, u.t. husker ikke helt) - den eldste som har vært på Sydpolen visstnok. Hjelpes! Jeg blir imponert! Jeg måtte jo spørre om så mye som jeg klarte. Hvor gikk du fra og til, med hvem gikk du? Jeg fikk ikke helt klarhet i detaljene, men han gikk med turkompisen, Børge (Ousland, selvfølgelig). Og på polpunktet traff han Jens (vår tidligere statsminister) som han kjenner fra før og overrakte han en klokke som han hadde hatt på seg under turen der. Klokken var nemlig Amundsen sin. Denne mannens bestefar var med Amundsen til Antarktis, Stubberud het han, og han fikk klokken av Amundsen som senere gikk i arv. Et slags deilig historisk polargufs for gjennom meg! Så nært i historien det egentlig er siden Amundsen nådde Sydpolen. Denne mannen foran meg var barnebarnet til en som faktisk hadde vært med på det hele, og som jeg faktisk hadde lest om i Huntfords spennende beretning om kappløpet mellom Scott og Amundsen. Shit ass!!

Videre kunne han fortelle at han egentlig skulle ha krysset Grønland selv for noen uker siden med Børge. Men fordi han hadde pådratt seg en rekke ribbeinsbrudd, ca 7, måtte turen avlyses. Nå hadde han vært på tur i skogen og skulle hjem og ta det med ro for å la ribbeina gro - eller noe sånn.

Man blir litt målløs av beundring av å møte så vitale eldre mennesker. Jeg digger det. At noen bare lar alder få være et vilkårlig tall, og ikke lar seg stoppe eller styre av det. Et skikkelig forbilde som jeg skal prøve å huske når jeg føler meg som den 90 år gamle damen! Og, han er en påminnelse om at det aldri er for sent å legge planer eller å følge drømmene sine.

Inspirerende lektyre til de høstmørke kvelder.

Treningslogg uke 38-41

Hjelp! Nå er det lenge siden forrige treningslogg. Så lenge, at jeg dessverre har mistet litt oversikten. Det dreier seg om 4 uker, dvs. at jeg har måttet finne fram mine skippertaksevner for å komme på hvilke dager jeg trente og hva jeg gjorde. Jeg tror jeg har klart å erindre dette korrekt, dog kommer jeg ikke på alle distanser som er tilbakelagt. Vel vel.

Uke 38:
Mandag - fri (nattevakt)
Tirsdag - fri/skulk (dvs. at jeg ikke orket dekktrening i postvaktkomaen min)
Onsdag - dekktur m/1 dekk Sognsvann-Ullevålseter-Sognsvann
Torsdag - PT gruppetime med Lars Erik. Sirkeltrening styrke ben, armer, mage og rygg
Fredag - fri
Lørdag - fri
Søndag - liten joggetur i Krakow rundt Planty + langs Wisla til der hvor man løper opp til borgen

Uke 39:
Mandag - her husker jeg ikke om jeg var på PT trening med Barbro eller lå strak på divanen (jeg heller
                mot å tro at det var sistnevnte)
Tirsdag - fri
Onsdag - dekktur i etterhvert bekmørke fra Bogstad opp mot Wyller. Kortet ned tur pga mangel på
               hodelykt og plutselig frykt for at jeg skulle hisse på meg en elg med bråket fra dekket
Torsdag - PT gruppetime med Lars Erik.
Fredag - fri
Lørdag - Nordmarka på langs med ca 20 (?) på ryggen. Grua - Sandungen
Søndag - Fortsettelse av Nordmarka på langs. Sandungen - Sognsvann. Totalt 46 km på de 2 dagene

Uke 40:
Trente ikke EN dag denne uken. Først pga vannblemmer under føttene og senere fordi jeg hvilte på mine laubær. Det må vel være lov en gang i mellom, eller?

Uke 41:
Mandag - PT gruppetime med Barbro. Løpetime m/4-5 min. intervall, en avart av elghufs uten staver
                (kortere/lettere steg, jeg har valgt å kalle den hjortehufs)
Tirsdag - dekktrening med Hvitserkgruppen fra Bogstad langs Wyller. Prøvde å legge til et mindre
               dekk til det store jeg allerede har. Måtte ta det av ved bommen fordi det ble for tungt i forhold
               til tempoet i gruppen
Onsdag - fri
Torsdag - PT gruppetime med Lars Erik. Sirkeltrening styrke ben, armer, mage og rygg
Fredag - fri
Lørdag - fri
Søndag - dekktur med 1 stort og 1 lite dekk Fossum - Brunkollen - Fossum, 16 km

Athos tilbake i normal form noen uker etter all dramatikken. For han er lykken å stirre endene på Sognsvann i senk.

Puh! Det var det! Jeg ser jo i følge loggen  at det går litt opp og ned med treningen. Uke 40 er kanskje ikke noe å skryte av, men så tror jeg allikevel at det er viktig å lytte litt (men ikke for mye) til kroppen og ta det med ro når man er sliten. Jeg merker jevnt over at jeg blir sliten etter de treningsøktene jeg har,  og at både matlyst og søvnbehov er økt. Så gjelder det å ikke erstatte absolutt alle kaloriene man forbrenner ila treningen.

Nå kaller søvnen! God natt fra hovedstaden.

Mørketid og flotte kvinner

Fra den fine mørke tiden på Helgeland

Nå har det gått litt for trått med bloggingen! Ikke meningen altså, men pga problemer med internettet ble terskelen plutselig høyere for å skrive innlegg og ordne med layouten osv. Nå har det imidlertid ordnet seg med de tekniske problemene, og jeg satser på å være tilbake i normal gjenge igjen. Det er bl.a. en stund siden forrige treningslogg, den kommer i slutten av helgen, og vil vise at det har gått litt opp og ned.

I går var jeg på konsert med Kari Bremnes. Jeg falt pladask for Kari da jeg var på konsert med henne i Bodø i 2007. Det var min første høst i nord, hadde vel begynt å bli mørkere og kaldere, og Karis magi, livsvisdom, tekster og musikk traff rett i hjertet. Jeg hadde ikke hørt noe på musikken hennes tidligere, men denne kvinnen visste litt om livet og kjærligheten, og om Nord Norges magiske verden. Jeg var frelst! Siden da har jeg vært på ganske mange konserter med henne, alle like bra syns jeg. Og når høsten blir mørkere og kaldere, er det nesten obligatorisk å finne fram musikken hennes igjen, som et deilig akkompagnement til livets kollokvie, gjerne med litt deilig, passe tung, rødvin til. Yess, en klisje! Men likefullt et faktum. 

Dønnamannen med melisdryss

I går forholdt jeg meg nesten litt likegyldig til at jeg skulle på Kari Bremnes konsert. Kanskje hadde jeg blitt for bortskjemt og blasert? Eller så var det Osloberta i meg som tenkte: Er Kari virkelig SÅÅÅ fantastisk? Uansett så hadde jeg jo vært på konsert med henne en del ganger før. Bianca (Bodøvenninne fra Tromsø - hehe)  hadde fikset billetter, og hun forholdt seg definitivt ikke avmålt til den kommende konserten. Godt jeg har henne. Som bl.a. alltid vet å skaffe billetter til bra konserter. 
For "ho Karsjhi" var selvfølgelig like fantastisk og magiskapende og tilstede som hun alltid er! Med sin fantastiske stemme, nordnorske humor, det kule bandet, og med sanger som Hurtigruta og Fyret ved Tornehamn, vekket hun nordlendingen i meg igjen. Og nå kjenner jeg at jeg gleder meg til den mørke, kalde, deilige tiden!

Og best som jeg satt der vekket hun frøken Monsen i meg og: Hun hadde en sang som jeg aldri har hørt før, om Wanny Woldstad. Wanny var første kvinnelige fangstmann på Svalbard, og første kvinnelige drosjesjåfør i Tromsø, gift 2 ganger, og hadde 2 sønner. Som drosjesjåfør traff hun en kjekk mann som var fangstmann på Svalbard. Og i 1932 dro hun over og overvintret der med denne Anders, hvor hun  var fangstkvinne på lik linje med mennene. Jeg blir så fasinert. Det må ha vært litt av en kvinne! Jeg ser for meg at hun må ha vært en eventyrer og en sterk person, som ikke lot seg stanse av normer. Lurer på hva de fine Tromsøfruene sa om henne når de var på konditori. Hvis hun var et samtaleemne, kan jeg tenke meg at hun ikke falt helt i smak hos fruene. Dette vet jeg jo ingenting om, så med fare for å gjøre noen urett, må dere ta dette med en klype salt.

Vel. For Turid seiler hun opp som et stort ideal, og jeg akter å finne ut mer om henne. Lurer på om jeg allerede i morgen skal kjøpe meg boken "Polarheltinner".

Ha en fin helg, både kvinner og menn. Jeg kan anbefale en liten dose Kari nå som mørket er i ferd med å omfavne oss, da blir tida så magisk og fin.

Padletur fra Herøy til Vega i januar 2009