Så, jeg trener intervalløkter på tredemølle med PT Barbro en gang i uken, forsøker å få til 2 dekkturer per uke (med 2 dekk, men et 3. dekk skal anskaffes, det skal være like stort som det største jeg har) og så går jeg på langrenn i Marka. I tillegg har det blitt noen turer til fjells. Men for å være helt ærlig, så har fjellturene vært mest hygge og lek. Litt skiseiling og rolige turer på ski. Men, altså, det er jo fryktelig viktig å kose seg med den deilige vinteren og da! Det skal jo ikke bare være slit og pes, men også lek og moro. For jeg ELSKER vinteren! Jeg er av de som syns at vinteren ikke kan vare lenge nok. Når snøen smelter i gatene og avisene skriver at kanskje våren er her, blir jeg trassig og bekymret for føret i Marka. Heldigvis våknet jeg opp til at det snødde i morges. Hjertet mitt gjorde et gledeshopp i det jeg lettet på gardinen og så at snøen lavet ned. For da tipper jeg det kan bli fint å gå fra Mylla og hjem til helgen. Wohoo!
 |
| Finse |
Jeg har i mange år elsket å ta heisen. Ikke av latskap, men av kjærlighet til et dikt av Halldis Moren Vesaas og til en av mine beste venninner, Yngvild, som jeg ble kjent med da vi studerte i Krakow. Jeg tror det var hun som viste meg diktet en gang i Krakow for ganske mange år siden. Og hver gang vi tok heisen etter det, siterte vi Halldis og lot tankene sveve drømmende avgårde den korte heisturen:
Ferdaminne frå sommaren 1985
Vi har fått rom i 2. etasje.
Da er det vel ingen vits
i å ta heisen?
Sei ikkje det.
Vi tar alltid heisen,
opp og ned.
Innestengde i den velse boksen
blir vi med eitt
så inderleg to-eine
at vi alltid må kysse kvarandre
så snart heisen set seg i gang.
Korleis det er inni deg
den blunken det varer
veit eg ikkje.
Men inni meg boblar kvar gong
ei lita spenning:
Rekk vi det?
Rekk vi det før heisen stansar
og vi må ut?
Og jammen rekk vi det
gong etter gong etter gong.
Vi tar alltid heisen.
Misforstå meg rett: Nå er ikke vennskapet mitt til Yngvild av en slik art som Halldis og vedkommende hun tok heisen med. Men hver gang jeg tar heisen sender jeg Yngvild en varm tanke, også må jeg tenke litt på livet og kjærligheten. Vel, i mine Grønlandsforberedelser teller all mulig trening, og heisturene er det dermed slutt på. I stedet går jeg trappene med glede, to trinn av gangen, og føler at hver trappetur teller.
Selv om heisturene er over og trappene gir litt trening (og mening), er det jo dekkturene jeg har mest lit til. Det kan være rimelig kjedelig å gå på disse turene, særlig når det er mørkt og litt kaldt. For det er et pes mens det står på, og så tar det en del tid. Noen ganger syns jeg det er deilig å bare gå med dekk alene. Slippe å føle at jeg går treigt i forhold til andre som eventuelt holder meg med selskap. Og bare hate det litt alene. Men andre ganger er det fryktelig hyggelig med litt selskap!
I går var jeg heldig å få med meg søster og min 4 måneder gamle nevø Knut på tur. Det var en perfekt søndag med skikkelig påskesol som strålte over Oslomarka. Ellisiv stilte med Knut i vogn, jeg stilte med dekk, og begge stilte med brodder og solbriller. Både Ellisiv og jeg er aller mest glad i å benytte en sånn fantastisk søndag til å gå på langrenn, så det skar vel bittelitt i hjertet. Men det var allikevel et perfekt alternativ til å få kommet seg ut i skogen når dekk var nødt til å trekkes og Knut uansett måtte transporteres i vogn.
Vi gikk fra Sørkedalen inn til Kobberhaugen, og på hytta var det like hyggelig og mye liv som det pleier å være. Ola og Kari Nordmann satt rundt bordene og var nesten som en parodi på seg selv. Siden det er ski VM satt nemlig samtlige med smarttelefonene sine og så våre stolte langrennsløpere gå inn til gull. Jeg må innrømme at siden det er ski VM syns jeg det er innafor, men litt komisk var det allikevel. Jeg tror Knut var den yngste gjesten der, og også en av få uten interesse (ennå!) for smarttelefon og VM, og selvfølgelig er jeg sikker på at han koste seg. Vi koste oss hvertfall veldig på hans vegne, og med tanken på at dette var aller første tur dit av mange kommende.
Vel, nå er helgen over og jeg ligger som et slakt i sengen etter dagens intervalløkt der jeg ga alt jeg hadde. Det er i dag 8 uker til avreise Grønland. Nå gjelder det å fortsette med gode treningsvaner, samt å få oversikt over de tingene jeg ennå ikke har skaffet meg som kan ta litt tid å få. Tissetrakten (også kalt freshette) er i hus - den kom helt fra USA. Jervepels til hetten er bestilt fra Valdres. Så, mye er på stell, men ennå er det litt av hvert som skal ordnes. Jeg planlegger å forsøke å blogge underveis på den store turen, og dermed er det litt elektroniske saker som må anskaffes og som jeg må vite funker før jeg drar.
Ha en fin uke - og, heia Norge!
