Førjulshygge på Brunkollen

De siste ukene har det ligget et grått, vått, kaldt teppe av regn over Osloområdet. Litt som et vått laken man har fått kastet over seg, som klebrer seg til en slik at det er vanskelig å løfte det av og se andre folk. Det har m.a.o. vært tøffe tak! Været kom vel omtrent da Turid var overtrent (akkurat nå rødmer jeg når jeg ser ordet "overtrent", for det er jeg definitivt ikke nå lenger). Rent treningsmessig var det noen uker med restitusjon før planen egentlig var å begynne treningen igjen. Altså, jeg har BEGYNT, men det har liksom ikke vært den strukturen som tidligere. Idet jeg mistet strukturen på treningsuka mi begynte homla å suse. For det er jo så deilig og fristende å veskelsvis være sosial og ligge litt på sofaen foran tv'en, og la treningen komme i andre rekke! Så sånn har det vel vært i det siste. Litt trening. Litt å ligge i hi. Litt sosialt. Også en uke hvor jeg var syk. Og sånn kan ukene gå før man innser at det har blitt litt for lite trening på en stund. Nuvel, ingenting å grine over det, bare registrere det og så endre fokus igjen.

Jeg tror ikke jeg er alene om å ha kjent været tyngende de siste ukene. November er vel ikke akkurat favorittmåneden til flertallet der ute. Før, da jeg hadde enda mere hang til det horisontale levesett, var november en måned hvor jeg med god samvittighet pga drittvær ute, kunne bure meg inne med en god og lang tvserie. Nå må jeg si meg enig med flertallet om at november er kjip, og at man like godt kan reise til varmere strøk i påvente av skikkelig vintervær hjemme. De siste dagene har det imidlertid blitt kaldere i byen. Bilen må skrapes på morgenen, regnet har stoppet og sola har tittet fram som en underlig varm, strålende sak på himmelen. Og på sosiale medier har man kunnet se flere og flere vinterbilder fra områder ikke altfor mange timer fra byen; Den kalde fine tida er på vei, hurra!

Magisk vinternatt i skogen

Tirsdag var været nettopp sånn, sol, litt kaldt og en lovnad om vinter i luften. Og grønlandsgjengen skulle for en gangs skyld la dekkene ligge, og gå med kun lett oppakning til Brunkollen på ettermiddagen for et aldri så lite julebord. Brunkollen har blitt en favoritt etter bare noen turer dit. Det er så hyggelig der med laftete vegger i stua og peis i hjørnet. For noen uker siden da vi var der, la Christian F merke til en lapp om at de skulle ha pinnekjøttkveld denne uken. Han tok initiativet til å samle de av grønlandsfolket som måtte ønske og evne å komme seg dit på en helt allminnelig tirsdag til det man vel kan kalle et julebord. Totalt ble vi 9 stykk som fikk nyte den deilige maten, drikken og stemingen der oppe i vinterkvelden. Det var full stue da vi kom. Alle bord var dekket og reservert. De skulle ha 2 bordsetninger (hvertfall tirsdagen) og totalt skulle 300 stykker opp dit og spise pinnekjøtt ila de neste 3 dagene.

Den hyggeligste gjeng samlet på Brunkollen

Det var en så hyggelig kveld! I går gikk jeg bare rundt og smilte fordi jeg hadde kost meg sånn. Hva gjør det vel at kroppen er bittelitt sliten etter å ha fått noen timer mindre i senga, når sjela jubler?! Det er sånne kvelder jeg bare ELSKER. Når man har tid til å snakke og bli bedre kjent også utenfor dekkløypa. Og de er så fine, disse menneskene jeg skal være på tur med i 3-4 uker, at det er så jeg må klype meg i armen og si til meg selv at jeg er fryktelig glad jeg bare hoppet i det, og meldte meg på denne turen helt alene. Jeg hadde nemlig mine betenkeligheter før jeg meldte meg på, nettopp fordi jeg ikke hadde klart å verve noen av venninnene mine, eller bror, og fryktet at det ville være en stor utfordring for psyken å være på en slik tur uten noen nære venner. Nå er jeg bare sjeleglad for at lysten på Grønlandseventyret ble større enn frykten for å skulle gjøre det "alene".

I påvente av at vinteren skal komme, med turer til Finse og Hardangervidda og andre fjell, i påvente av langrenn i Marka, fjellski med pulk og toppturer i pudder, og alt det morsomme jeg har tenkt til å gjøre i vinter, er kvelden på tirsdag en karamell jeg skal suge en liten stund på og kose meg med. Og den er allerede lagt som en liten diamant i skattekista mi.